"Godt" å vite at det ikke er bare jeg som føler meg rævva og psykisk ustabil av prøvingen. Når mensen nærmer seg så håper jeg så inderlig at det har gått denne gangen og når mensen dukker opp så får jeg ordentlig psykisk knekk.
Jula for meg har vært forferdelig psykisk. Tiden med familien minner meg bare på at vi etter snart 2 år fortsatt ikke har fått det til. Barna ønsker seg også småsøsken og har listet opp det som juleønske.
Jeg har to stykker fra før av og de var uplanlagte når jeg ikke hadde noe på stell. Nå som vi eier hus, jeg har fast jobb og fullført utdanning klaffer det ikke.
Verste for oss er at hvis vi blir gravid er det 50 % sjanse for en sjelden genfeil(kun 3 stk i verden har den; min svigermor, min mann og vår sønn) som kan gjøre at vi må ta en senabort etter morkakeprøve :/
Når jeg ser gravide eller babyer når jeg går i butikken får jeg vondt i magen og begynner å felle tårer for ønsket er så stort. Hvordan skal jeg klare å komme over den sorgen hvis det ikke går an å få et barn til? :S
Jula for meg har vært forferdelig psykisk. Tiden med familien minner meg bare på at vi etter snart 2 år fortsatt ikke har fått det til. Barna ønsker seg også småsøsken og har listet opp det som juleønske.
Jeg har to stykker fra før av og de var uplanlagte når jeg ikke hadde noe på stell. Nå som vi eier hus, jeg har fast jobb og fullført utdanning klaffer det ikke.
Verste for oss er at hvis vi blir gravid er det 50 % sjanse for en sjelden genfeil(kun 3 stk i verden har den; min svigermor, min mann og vår sønn) som kan gjøre at vi må ta en senabort etter morkakeprøve :/
Når jeg ser gravide eller babyer når jeg går i butikken får jeg vondt i magen og begynner å felle tårer for ønsket er så stort. Hvordan skal jeg klare å komme over den sorgen hvis det ikke går an å få et barn til? :S
