Psykisk sliten

[Cornelialill]

Hei dere som har prøvd lenge. Leser her at flere har prøvd i både 3 og 10 år og det nesten skremmer meg. Jeg trodde det skulle gå så greit siden jeg har eggløsning av meg selv og stabil syklus. Har en gutt fra før av som ble laget ved hjelp av dobbel Pergotime på et halvt år. (da hadde jeg cyster på eggstokkene og fikk diagnosen pcos) Nå er han 4,5 år og vi har så veldig lyst at han skal ha et søsken. Vi har prøvd i 1,5 år nå og jeg har akkurat blitt henvist til sykehuset. Har fått oppfølging fra en gynekolog siden i sommer og prøver ut Letrozol og Lutinus. Har vært gjennom en exu inkl operasjon av ene egglederen, MA og flere kjemiske. Får ofte positive tester, men det skjer ikke mer. Så det gir meg jo håp.

Men hver gang mensen kommer, detter jeg i kjelleren. Det er så tungt og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med følelsene mine...

Jeg jobber i barnehage og jeg kjenner at det noen ganger er tungt å yte maks på jobb og i tillegg være til stede for min sønn hjemme. Jeg blir så lei meg.

Jeg trodde ikke det skulle bli sånn med nr 2, trodde liksom det kom til å bli litt mer avslappende prøving. Men det er så viktig for oss at han skal få et søsken. I tillegg har alle mine beste venner vært gravide nå. Hun ene har fått nr 2, hun andre får nr 3 snart og hun tredje venter nr 1. Jeg gleder meg virkelig over dem, men skulle ønske at jeg også var en av dem da.

Er det noen her som har blitt sykemeldt pga prøving?

 

[Magnolia85]

Sender deg en stor klem!

Vi har jo «snakket» litt sammen i noen tråder her, da min historie er så lik din. Gutten min er 4,5 og vi har prøvd på søsken til han aktivt siden juli 2020, men vært uten prevensjon siden høsten 2018. Hadde en exu i august og mistet venstre eggleder. Vi (mest mannen, siden han var vanskelig å få overtalt) trodde det skulle gå fort å bli gravid med nr 2. det tok jo bare 4 måneder første gangen. Har ikke noe annet å vise til enn de positive testene jeg hadde før exu. Jeg blir 37 over jul, og føler tiden renner ut. Selv om alle prøver og undersøkelser er fine, av oss begge, blir jeg ikke gravid. Dette er min 6. runde med letrozol. Vi har bedt om henvisning til IVF og håper den blir sendt før jul. Har i dag vært hos en annen gynekolog, og skal dit på mandag for å sjekke tegn på eggløsning. Hun snakket om å forsøke progesteronstøtte. Hun er litt mer åpen enn den andre gyn jeg har vært hos, så det føles betryggende. Nå er ting i prosess i hvertfall.

men sånn ellers føler jeg meg på gråten hele tiden. Jeg har kort lunte og føler meg mentalt utslitt av hele prøvingen. Ikke har jeg bearbeidet exu’en heller, som var traumatisk for meg. Hver dag ser jeg arrene og blir påminnet om hva jeg mistet. Det begynner å gå utover forholdet, og dagene etter nok en mens er jeg helt knust, og må mobilisere alt jeg har til å være den mammaen jeg vil for sønnen min. At jeg har det ille, skal jo ikke gå utover han. Men det er vanskelig

Jeg tror jeg skjønner godt hvordan du har det. At du klarer å stå i den jobben du har beundrer jeg. Det må være vanskelig å være tilstede i øyeblikket. Men jeg vil tro det kanskje gir litt glede også? Jeg har en kontorjobb som krever mye, og jeg føler at all grublingen og bekymringene gjør det vanskelig å konsentrere seg. Når det er sagt, så vet ikke jeg heller hvor mange nederlag jeg klarer å stå i. Jeg skal bruke juleferien på å føle litt på kroppen om jeg får hentet meg inn igjen. Jeg håper det kan gjøre meg godt. Og å få en dato å forholde seg til mtp videre behandling med IVF, forhåpentligvis i løpet av januar, kan også gjøre det lettere å holde ut.

Jeg spurte fastlegen om å få snakke med noen om de vanskelige følelsene som langtidsprøver og sorg etter exu. Hun sa jeg gjerne kunne snakke med henne, men at å få time hos psykolog ville ta mer enn ett år! Hun hatet at det var slik, men at det jeg stod i ikke var akutt. Har vurdert privat, men synes det koster mye. Og med IVF føler jeg at vi ikke kan ts oss råd. Mulig jeg feilprioriterer, men synes ofte det er vanskelig å prioritere meg selv

Du må selv føle litt hva du trenger. Det kan ikke skade å ta en prat med fastlegen. Kanskje er det kortere ventetid der du bor for å få samtale med psykolog? Jeg håper ellers du har gode støtter rundt deg, mannen din, venner eller familie du kan snakke med? Noen ganger er det bare godt å få det ut, og ha noen som bare lytter og ikke kommer med råd. Jeg har en god venninne jeg snakker med, og mannen min. Sistnevnte kan gjerne bli frustrert på mine vegne, for han er slik at han helst vil fikse alt Jeg har forsøkt å snakke med mamma og andre venninner også, men de kommer bare med floskler som; det skjer når du minst venter det! Bare slapp av så skjer det! X og Y ble gravide rett før de skulle starte med IVF, det skjer sikkert dere også! Vet de mener godt, men det er ikke til mye hjelp…

Dette ble langt, men vit at du ikke er alene! Jeg heier på deg!

 

[Cornelialill]

Sender deg en stor klem!

Vi har jo «snakket» litt sammen i noen tråder her, da min historie er så lik din. Gutten min er 4,5 og vi har prøvd på søsken til han aktivt siden juli 2020, men vært uten prevensjon siden høsten 2018. Hadde en exu i august og mistet venstre eggleder. Vi (mest mannen, siden han var vanskelig å få overtalt) trodde det skulle gå fort å bli gravid med nr 2. det tok jo bare 4 måneder første gangen. Har ikke noe annet å vise til enn de positive testene jeg hadde før exu. Jeg blir 37 over jul, og føler tiden renner ut. Selv om alle prøver og undersøkelser er fine, av oss begge, blir jeg ikke gravid. Dette er min 6. runde med letrozol. Vi har bedt om henvisning til IVF og håper den blir sendt før jul. Har i dag vært hos en annen gynekolog, og skal dit på mandag for å sjekke tegn på eggløsning. Hun snakket om å forsøke progesteronstøtte. Hun er litt mer åpen enn den andre gyn jeg har vært hos, så det føles betryggende. Nå er ting i prosess i hvertfall.

men sånn ellers føler jeg meg på gråten hele tiden. Jeg har kort lunte og føler meg mentalt utslitt av hele prøvingen. Ikke har jeg bearbeidet exu’en heller, som var traumatisk for meg. Hver dag ser jeg arrene og blir påminnet om hva jeg mistet. Det begynner å gå utover forholdet, og dagene etter nok en mens er jeg helt knust, og må mobilisere alt jeg har til å være den mammaen jeg vil for sønnen min. At jeg har det ille, skal jo ikke gå utover han. Men det er vanskelig

Jeg tror jeg skjønner godt hvordan du har det. At du klarer å stå i den jobben du har beundrer jeg. Det må være vanskelig å være tilstede i øyeblikket. Men jeg vil tro det kanskje gir litt glede også? Jeg har en kontorjobb som krever mye, og jeg føler at all grublingen og bekymringene gjør det vanskelig å konsentrere seg. Når det er sagt, så vet ikke jeg heller hvor mange nederlag jeg klarer å stå i. Jeg skal bruke juleferien på å føle litt på kroppen om jeg får hentet meg inn igjen. Jeg håper det kan gjøre meg godt. Og å få en dato å forholde seg til mtp videre behandling med IVF, forhåpentligvis i løpet av januar, kan også gjøre det lettere å holde ut.

Jeg spurte fastlegen om å få snakke med noen om de vanskelige følelsene som langtidsprøver og sorg etter exu. Hun sa jeg gjerne kunne snakke med henne, men at å få time hos psykolog ville ta mer enn ett år! Hun hatet at det var slik, men at det jeg stod i ikke var akutt. Har vurdert privat, men synes det koster mye. Og med IVF føler jeg at vi ikke kan ts oss råd. Mulig jeg feilprioriterer, men synes ofte det er vanskelig å prioritere meg selv

Du må selv føle litt hva du trenger. Det kan ikke skade å ta en prat med fastlegen. Kanskje er det kortere ventetid der du bor for å få samtale med psykolog? Jeg håper ellers du har gode støtter rundt deg, mannen din, venner eller familie du kan snakke med? Noen ganger er det bare godt å få det ut, og ha noen som bare lytter og ikke kommer med råd. Jeg har en god venninne jeg snakker med, og mannen min. Sistnevnte kan gjerne bli frustrert på mine vegne, for han er slik at han helst vil fikse alt Jeg har forsøkt å snakke med mamma og andre venninner også, men de kommer bare med floskler som; det skjer når du minst venter det! Bare slapp av så skjer det! X og Y ble gravide rett før de skulle starte med IVF, det skjer sikkert dere også! Vet de mener godt, men det er ikke til mye hjelp…

Dette ble langt, men vit at du ikke er alene! Jeg heier på deg!

Tusen takk for alt du skriver. Kjenner meg veldig igjen i alt du sier. Jeg har gått til psykolog tidligere pga angst og vanskelige følelser. Sist i fjor høst. Men opplevde egentlig ikke at jeg ble tatt på alvor, eller jeg var for frisk til å bli prioritert. Har akkurat tatt kontakt med ei som er psykoterapeut, men pga jeg ble så forkjølet måtte det vente litt. Så skal få snakket med henne over nyttår en gang, tenkte jeg.

Jeg har litt vanskelig for å kjenne på vonde følelser og trenger hjelp til å bearbeide og komme meg gjennom dem.

Har en mann jeg kan snakke med, og de fleste rundt meg er litt som du forteller. Opplever egentlig at mange kanskje ikke forstår hvor tøft det egentlig er.

Jobben både gir og tar! Det er godt med en slags pause og være litt opptatt og engasjert. Men rundt mensentider sliter jeg med å være tilstede. Blir som regel bedre når det nærmer seg eggløsning. Nå prøver jeg å kose meg med julebakst og aktiviteter med sønnen. Han vet litt om prosessen også. Vi har vært åpen med han, så han venter på et søsken, han også.

Krysser fingrene for deg også! Måtte det gå snart!

 

[Magnolia85]

Tusen takk for alt du skriver. Kjenner meg veldig igjen i alt du sier. Jeg har gått til psykolog tidligere pga angst og vanskelige følelser. Sist i fjor høst. Men opplevde egentlig ikke at jeg ble tatt på alvor, eller jeg var for frisk til å bli prioritert. Har akkurat tatt kontakt med ei som er psykoterapeut, men pga jeg ble så forkjølet måtte det vente litt. Så skal få snakket med henne over nyttår en gang, tenkte jeg.

Jeg har litt vanskelig for å kjenne på vonde følelser og trenger hjelp til å bearbeide og komme meg gjennom dem.

Har en mann jeg kan snakke med, og de fleste rundt meg er litt som du forteller. Opplever egentlig at mange kanskje ikke forstår hvor tøft det egentlig er.

Jobben både gir og tar! Det er godt med en slags pause og være litt opptatt og engasjert. Men rundt mensentider sliter jeg med å være tilstede. Blir som regel bedre når det nærmer seg eggløsning. Nå prøver jeg å kose meg med julebakst og aktiviteter med sønnen. Han vet litt om prosessen også. Vi har vært åpen med han, så han venter på et søsken, han også.

Krysser fingrene for deg også! Måtte det gå snart!

Så godt å høre at du har noen du kan snakke med. Og at du har tatt steget og bedt om hjelp. Du er sterk!

Ja, det svinger veldig. Tror det er helt normalt i den situasjonen vi er i at mensen er ekstra tung. Så er det jo det hormonelle oppi det hele også. Det er vanlig å være litt nede under mensen pga droppet i hormoner, og når det nærmer seg eggløsning, skifter hormonnivået igjen. Så det er ikke alt vi kan noe for heller. Om det er noen trøst

Jeg synes det er fint at dere er så åpne med sønnen deres. Her har det vært et stikk i hjertet hver gang han spør om søsken. Jeg har ikke klart å si noe annet enn at vi håper du får søsken en dag snart. Jeg gleder meg til den dagen vi endelig kan fortelle ham at han skal bli storebror. Men med exu i bakhodet føler jeg at jeg vil være så sikker jeg kan på at det går bra.

Håper førjulstiden blir fin Her skal vi kjærestehelg hjemme mens mini er hos besteforeldre. Aksjelegging med andre ord

Ønsker deg alt godt!

 

[Cornelialill]

Så godt å høre at du har noen du kan snakke med. Og at du har tatt steget og bedt om hjelp. Du er sterk!

Ja, det svinger veldig. Tror det er helt normalt i den situasjonen vi er i at mensen er ekstra tung. Så er det jo det hormonelle oppi det hele også. Det er vanlig å være litt nede under mensen pga droppet i hormoner, og når det nærmer seg eggløsning, skifter hormonnivået igjen. Så det er ikke alt vi kan noe for heller. Om det er noen trøst

Jeg synes det er fint at dere er så åpne med sønnen deres. Her har det vært et stikk i hjertet hver gang han spør om søsken. Jeg har ikke klart å si noe annet enn at vi håper du får søsken en dag snart. Jeg gleder meg til den dagen vi endelig kan fortelle ham at han skal bli storebror. Men med exu i bakhodet føler jeg at jeg vil være så sikker jeg kan på at det går bra.

Håper førjulstiden blir fin Her skal vi kjærestehelg hjemme mens mini er hos besteforeldre. Aksjelegging med andre ord

Ønsker deg alt godt!

Ja, det er de der hormonene. Jeg har alltid vært et vandrende svingende hormonmonster. Egentlig ganske slitsomt. Har vært utredet for manisk depressiv og funnet ut at jeg bare er hormonsvingende.

Ja, vi er ganske åpen om det meste her. For de små får med seg så mye mer enn man tror og lager sine egne tanker og forestillinger, som kanskje ikke er sant og som gjør dem redde. Så da er det bedre å forklare og fortelle, så vet han. Men kommer nok ikke til å fortelle at jeg er gravid før det er helt sikkert, sånn rundt 3 mnd. Spørs veldig på mine symptomer. På denne tiden i fjor var jeg så kvalm at jeg nesten ikke klarte å legge han om kvelden. Og det påvirker jo.

Høres veldig koselig ut med kjærestehelg! Kos dere og nyt den! Det er etterlengtet her også, men fireåringen våknet med feber i morges, så helga ble ikke som vi tenkte. Forrige helg var foreldrene ganske dårlig og helga før der hadde han også feber og hoste. En uke før det hadde han hostet i 4 uker. Drittlei av disse sykdommene. Også skal man prøve å lage barn oppi alt dette. Mannen sa i dag at det gruer han seg til med å skulle få en til - enda flere runder med sykdom og oppbygging av immunforsvaret.

Nei, kos dere i helga! Her starter også babylaginga fra og med i dag, hehe. Hvor er du i syklusen nå? Jeg er på dag 10 her.

 

[Totts]

Hei. Kjenner meg veldig igjen i de tankene å det psykiske stresser rundt det å prøve på nr 2. Har en gutt selv på 4 år blir 5 i januar. Vi har aktivit prøvd siden sommer 2018.
Fant ut i april 2020 at jeg ikke får eggløsning av meg selv. Har kun fått en positiv test å det var i juni 2020.
Vår datter ble født i uke 22. Så det har vært tungt å endelig lykkes men samtidig ikke. Så siden januar 2021 har jeg hadd 6 runder med letrozol og et uttak på ivf, fikk 2 embryo på frys. Fikk et insett I november som ikke ble noe.

Fikk da beskjed om at vi måtte vente til januar (de hadde sagt desember) men var ikke plass til oss. Så denne måneden er jeg på 7 runde med letrozol.
Har bestemt meg for at hvis jeg ikke blir gravid innen 3 måneder er jeg ferdig. Nokk er nokk for min del psykisk og fysisk.

Mange av mine bestevenner er og har fått 2 og 3 barn på vår prøving.
Kjenner så igjen den det skjer når det skjer samtalen. Er så dritt lei av folk kommer med den. Det er jo bare å ha sex.. så skjer det...
Nopp ikke her.
Jeg tok kontakt med bedriftshelsetjeneste vår på jobb å snakker med en der om alt å ingenting, koster meg ikke noe å er ikke lang vente tid. Bare det å ha noen som kan gi deg råd om hvordan du kan takle hverdagen, skifte fokuset tilbake til barnet vi har. Ikke la frustrasjon og hormonene gå utover de hjemme.
Jeg sliter nye med den jeg blir ikke gravid for jeg er en dårlig mamma, derfor blir ikke det flere barn her følelsen.

Beklager langt innlegg. Men veldig gla for at du skreiv ❤❤ føler virkelig med deg i denne prøvingen å fasen

 

[Muumimamma]

Kjenner meg veldig igjen hos alle her. Det er rett og slett veldig tøft psykisk. Vi runder snart to år med en karusell uten like av oppturen og nedturer.. er så sliten og ikke minst sur på andre som popper ut nr 2 og 3 på denne tiden vi har prøvd. Sliter veldig med å forholde meg til noen for tiden.

Håper vi snart kan se tilbake å si at det var verdt det..

 

[GrønnKaktus]

Hei

Hos oss kom nummer 1 mye fortere enn vi trodde, og tenkte derfor at nummer 2 skulle gå greiere. Etter 9mnd satt den, men det endte i ma uke 11. Etter denne graviditeten gikk kroppen helt i pcos-modus, med lange sykluser og en svært ustabil psyke. Jeg var på nippet til å sykemelde meg en periode rundt 6mnd etter aborten fordi jeg følte at jeg ikke greide å gi alt, verken hjemme eller på jobb. Vi er ikke flinke til å ta vare på egen psyke, og hvis du tror det kan hjelpe deg å være delvis sykemeldt eller helt sykemeldt en periode, så synes jeg du skal snakke med legen din om det. For ingen tjener på at en møter veggen... For meg ble ting litt lettere over jul, og etter at jeg fikk time hos gynekolog. Følte meg både sett, hørt og tatt på alvor - selv om det ikke hadde gått det obligatoriske året etter ma. Håper du finner ut av ting og at det snart ordner seg for dere med graviditet også !

 

[Magnolia85]

Ja, det er de der hormonene. Jeg har alltid vært et vandrende svingende hormonmonster. Egentlig ganske slitsomt. Har vært utredet for manisk depressiv og funnet ut at jeg bare er hormonsvingende.

Ja, vi er ganske åpen om det meste her. For de små får med seg så mye mer enn man tror og lager sine egne tanker og forestillinger, som kanskje ikke er sant og som gjør dem redde. Så da er det bedre å forklare og fortelle, så vet han. Men kommer nok ikke til å fortelle at jeg er gravid før det er helt sikkert, sånn rundt 3 mnd. Spørs veldig på mine symptomer. På denne tiden i fjor var jeg så kvalm at jeg nesten ikke klarte å legge han om kvelden. Og det påvirker jo.

Høres veldig koselig ut med kjærestehelg! Kos dere og nyt den! Det er etterlengtet her også, men fireåringen våknet med feber i morges, så helga ble ikke som vi tenkte. Forrige helg var foreldrene ganske dårlig og helga før der hadde han også feber og hoste. En uke før det hadde han hostet i 4 uker. Drittlei av disse sykdommene. Også skal man prøve å lage barn oppi alt dette. Mannen sa i dag at det gruer han seg til med å skulle få en til - enda flere runder med sykdom og oppbygging av immunforsvaret.

Nei, kos dere i helga! Her starter også babylaginga fra og med i dag, hehe. Hvor er du i syklusen nå? Jeg er på dag 10 her.

Håper dere er på bedringens vei igjen. Det har vært slitsomt mye sykdom denne høsten… Men ja, immunforsvar må bygges. Og det gjør jo oss voksne mer motstandsdyktige også (vi som ikke jobber i bhg trenger jo det )

Det var veldig fint med en kveld for oss selv Her er det CD 14 i dag, så da er vi vel helt likt? Var hos den nye gyn’en i går, og hun kunne se at eggløsning var rett rundt hjørnet og at alt så veldig fint og normalt ut. Det blir el på høyre side, og håper det kan øke sjansene litt siden det er Venstre eggleder jeg mangler. Selv om det ikke skulle ha noe å si, sa hun. Det bare føles litt mer lovende ut Fikk også resept på lutinus for å teste om progesteron kan hjelpe på. Spent på det! Hører det er noe klin, men jeg er villig til å prøve alt som kan hjelpe. Nesten positiv el-test i morges, så regner med den blir positiv i ettermiddag, så her kjører vi på

 

[Magnolia85]

Hei. Kjenner meg veldig igjen i de tankene å det psykiske stresser rundt det å prøve på nr 2. Har en gutt selv på 4 år blir 5 i januar. Vi har aktivit prøvd siden sommer 2018.
Fant ut i april 2020 at jeg ikke får eggløsning av meg selv. Har kun fått en positiv test å det var i juni 2020.
Vår datter ble født i uke 22. Så det har vært tungt å endelig lykkes men samtidig ikke. Så siden januar 2021 har jeg hadd 6 runder med letrozol og et uttak på ivf, fikk 2 embryo på frys. Fikk et insett I november som ikke ble noe.

Fikk da beskjed om at vi måtte vente til januar (de hadde sagt desember) men var ikke plass til oss. Så denne måneden er jeg på 7 runde med letrozol.
Har bestemt meg for at hvis jeg ikke blir gravid innen 3 måneder er jeg ferdig. Nokk er nokk for min del psykisk og fysisk.

Mange av mine bestevenner er og har fått 2 og 3 barn på vår prøving.
Kjenner så igjen den det skjer når det skjer samtalen. Er så dritt lei av folk kommer med den. Det er jo bare å ha sex.. så skjer det...
Nopp ikke her.
Jeg tok kontakt med bedriftshelsetjeneste vår på jobb å snakker med en der om alt å ingenting, koster meg ikke noe å er ikke lang vente tid. Bare det å ha noen som kan gi deg råd om hvordan du kan takle hverdagen, skifte fokuset tilbake til barnet vi har. Ikke la frustrasjon og hormonene gå utover de hjemme.
Jeg sliter nye med den jeg blir ikke gravid for jeg er en dårlig mamma, derfor blir ikke det flere barn her følelsen.

Beklager langt innlegg. Men veldig gla for at du skreiv ❤❤ føler virkelig med deg i denne prøvingen å fasen

Så godt du har noen å snakke med om de vanskelige følelsene. Ingen burde bære de med seg alene

At vi sliter med å bli gravide har ingenting med våre evner som mødre, det kan jeg love deg. Bare at du sitter med de følelsene viser at du er en god mamma, som bekymrer deg over dette. Jeg håper du vet det innerst inne, at du gjør så godt du kan og at du er sterk som står i dette! Følelser er ikke rasjonelle alltid, spesielt ikke de vanskelige. Vit at vi er flere her i samme situasjon, og vi heier på deg!

Håper det går bedre på innsett i januar. Dere er jo midt i en tøff prosess, og dere har hatt en tung vei dit også. Klart det er tøft for psyken! Jeg forstår godt at du vil gi opp. Du vet selv hva som er best for deg og når nok er nok. Det er supervanskelig (og jeg klarer det ikke selv) å ta vare på seg selv i en slik prosess, for man ønsker seg så høyt det barnet. Så at du kjenner at det går på bekostning av deg selv, viser hvor sterk du er!

Sender deg en stor klem! Og krysser fingre og tær for deg for januar

 

[Totts]

Så godt du har noen å snakke med om de vanskelige følelsene. Ingen burde bære de med seg alene

At vi sliter med å bli gravide har ingenting med våre evner som mødre, det kan jeg love deg. Bare at du sitter med de følelsene viser at du er en god mamma, som bekymrer deg over dette. Jeg håper du vet det innerst inne, at du gjør så godt du kan og at du er sterk som står i dette! Følelser er ikke rasjonelle alltid, spesielt ikke de vanskelige. Vit at vi er flere her i samme situasjon, og vi heier på deg!

Håper det går bedre på innsett i januar. Dere er jo midt i en tøff prosess, og dere har hatt en tung vei dit også. Klart det er tøft for psyken! Jeg forstår godt at du vil gi opp. Du vet selv hva som er best for deg og når nok er nok. Det er supervanskelig (og jeg klarer det ikke selv) å ta vare på seg selv i en slik prosess, for man ønsker seg så høyt det barnet. Så at du kjenner at det går på bekostning av deg selv, viser hvor sterk du er!

Sender deg en stor klem! Og krysser fingre og tær for deg for januar

Tusen hjertelig takk for så finte ord ❤❤ dette gjorde virkelig dagen bedre. Satt rørt og nesten går når jeg leste dette.
Håper virkelig vi blir gravid begge to nå snart. Vet du har Holdt på kjempe lenge du også.
❤

 

[Magnolia85]

Tusen hjertelig takk for så finte ord ❤❤ dette gjorde virkelig dagen bedre. Satt rørt og nesten går når jeg leste dette.
Håper virkelig vi blir gravid begge to nå snart. Vet du har Holdt på kjempe lenge du også.
❤

Det ble jeg glad for å høre Vi må støtte og heie på hverandre. Vi er i samme båt.

Takk, det må da være vår tur snart, sant?

 

[Totts]

Det ble jeg glad for å høre Vi må støtte og heie på hverandre. Vi er i samme båt.

Takk, det må da være vår tur snart, sant?

Ja tenker det jeg også ❤ heier på alle sammen ❤❤ å håper virkelig det kan klaffe for oss alle

 

[Cornelialill]

Håper dere er på bedringens vei igjen. Det har vært slitsomt mye sykdom denne høsten… Men ja, immunforsvar må bygges. Og det gjør jo oss voksne mer motstandsdyktige også (vi som ikke jobber i bhg trenger jo det )

Det var veldig fint med en kveld for oss selv Her er det CD 14 i dag, så da er vi vel helt likt? Var hos den nye gyn’en i går, og hun kunne se at eggløsning var rett rundt hjørnet og at alt så veldig fint og normalt ut. Det blir el på høyre side, og håper det kan øke sjansene litt siden det er Venstre eggleder jeg mangler. Selv om det ikke skulle ha noe å si, sa hun. Det bare føles litt mer lovende ut Fikk også resept på lutinus for å teste om progesteron kan hjelpe på. Spent på det! Hører det er noe klin, men jeg er villig til å prøve alt som kan hjelpe. Nesten positiv el-test i morges, så regner med den blir positiv i ettermiddag, så her kjører vi på

Så spennende! Er på dag 14 i dag, ja. Ingen positiv test her enda og kjenner ingen tegn til det enda heller. Har også bare den høyre egglederen igjen. Mye likt her altså. Håper dere lykkes denne gangen da, med Lutinus. Du må oppdatere meg

 

[Cornelialill]

Hei. Kjenner meg veldig igjen i de tankene å det psykiske stresser rundt det å prøve på nr 2. Har en gutt selv på 4 år blir 5 i januar. Vi har aktivit prøvd siden sommer 2018.
Fant ut i april 2020 at jeg ikke får eggløsning av meg selv. Har kun fått en positiv test å det var i juni 2020.
Vår datter ble født i uke 22. Så det har vært tungt å endelig lykkes men samtidig ikke. Så siden januar 2021 har jeg hadd 6 runder med letrozol og et uttak på ivf, fikk 2 embryo på frys. Fikk et insett I november som ikke ble noe.

Fikk da beskjed om at vi måtte vente til januar (de hadde sagt desember) men var ikke plass til oss. Så denne måneden er jeg på 7 runde med letrozol.
Har bestemt meg for at hvis jeg ikke blir gravid innen 3 måneder er jeg ferdig. Nokk er nokk for min del psykisk og fysisk.

Mange av mine bestevenner er og har fått 2 og 3 barn på vår prøving.
Kjenner så igjen den det skjer når det skjer samtalen. Er så dritt lei av folk kommer med den. Det er jo bare å ha sex.. så skjer det...
Nopp ikke her.
Jeg tok kontakt med bedriftshelsetjeneste vår på jobb å snakker med en der om alt å ingenting, koster meg ikke noe å er ikke lang vente tid. Bare det å ha noen som kan gi deg råd om hvordan du kan takle hverdagen, skifte fokuset tilbake til barnet vi har. Ikke la frustrasjon og hormonene gå utover de hjemme.
Jeg sliter nye med den jeg blir ikke gravid for jeg er en dårlig mamma, derfor blir ikke det flere barn her følelsen.

Beklager langt innlegg. Men veldig gla for at du skreiv ❤❤ føler virkelig med deg i denne prøvingen å fasen

Forstår deg så godt. Helt enig, jeg er også drittlei det der med at "Det blir når det blir". Når du ikke tenker på det, så skjer det.

Håper så veldig at det går hos deg. Kjenner ei til som gav opp med nr 2 og har så mye blødninger at hun nå skal operere bort hele livmora. Det må være en tøff avgjørelse. Men sikkert også godt å lande litt og akseptere og fokusere på det man har.

 

[Cornelialill]

Hei

Hos oss kom nummer 1 mye fortere enn vi trodde, og tenkte derfor at nummer 2 skulle gå greiere. Etter 9mnd satt den, men det endte i ma uke 11. Etter denne graviditeten gikk kroppen helt i pcos-modus, med lange sykluser og en svært ustabil psyke. Jeg var på nippet til å sykemelde meg en periode rundt 6mnd etter aborten fordi jeg følte at jeg ikke greide å gi alt, verken hjemme eller på jobb. Vi er ikke flinke til å ta vare på egen psyke, og hvis du tror det kan hjelpe deg å være delvis sykemeldt eller helt sykemeldt en periode, så synes jeg du skal snakke med legen din om det. For ingen tjener på at en møter veggen... For meg ble ting litt lettere over jul, og etter at jeg fikk time hos gynekolog. Følte meg både sett, hørt og tatt på alvor - selv om det ikke hadde gått det obligatoriske året etter ma. Håper du finner ut av ting og at det snart ordner seg for dere med graviditet også !

Tusen takk for det du sier. Det går veldig opp og ned, noe som gjør det så vanskelig å ta seg selv på alvor og hvilke behov jeg har. Men nå har vi iallefall fått henvisning til fertilitetsklinikken på sykehuset, så i morgen skal jeg og mannen ta masse blodprøver. Sto at det kunne ta 4-6 uker å få svar på dem, så blir det time der etter det.

 

[GrønnKaktus]

Tusen takk for det du sier. Det går veldig opp og ned, noe som gjør det så vanskelig å ta seg selv på alvor og hvilke behov jeg har. Men nå har vi iallefall fått henvisning til fertilitetsklinikken på sykehuset, så i morgen skal jeg og mannen ta masse blodprøver. Sto at det kunne ta 4-6 uker å få svar på dem, så blir det time der etter det.

Det skjønner jeg. Jeg stod jo sånn sett ikke i prøvesituasjonen som mange andre, men merket at jeg måtte ta noen grep - for jeg kunne gråte helt ut av ingenting. Gråt når jeg var glad/trist/sint .. det ble utrolig utmattende og vanskelig å forholde seg til både for meg og partner. For meg hjalp det veldig å ha en plan, og å bli tatt på alvor av noen. Men det er jo så forskjellig fra person til person. Anbefaler deg å snakke med fastlegen, og kanskje ta en uke eller to med sykemelding de verste periodene. Du vinner utrolig lite på å slite deg helt ut - og du står i en tøff situasjon. Hold ut! Heier på deg

 

[Magnolia85]

Så spennende! Er på dag 14 i dag, ja. Ingen positiv test her enda og kjenner ingen tegn til det enda heller. Har også bare den høyre egglederen igjen. Mye likt her altså. Håper dere lykkes denne gangen da, med Lutinus. Du må oppdatere meg

Takk

Det skal jeg! Skummelt mye likt, faktisk. Rart med slike sammentreff. Sees i IKM-gruppa

 

[Cornelialill]

Det skjønner jeg. Jeg stod jo sånn sett ikke i prøvesituasjonen som mange andre, men merket at jeg måtte ta noen grep - for jeg kunne gråte helt ut av ingenting. Gråt når jeg var glad/trist/sint .. det ble utrolig utmattende og vanskelig å forholde seg til både for meg og partner. For meg hjalp det veldig å ha en plan, og å bli tatt på alvor av noen. Men det er jo så forskjellig fra person til person. Anbefaler deg å snakke med fastlegen, og kanskje ta en uke eller to med sykemelding de verste periodene. Du vinner utrolig lite på å slite deg helt ut - og du står i en tøff situasjon. Hold ut! Heier på deg

Tusen takk for det Nå er det snart juleferie, så skal holde ut de dagene. Så får vi se hvordan det blir etter nyttår

 

[Cornelialill]

Takk

Det skal jeg! Skummelt mye likt, faktisk. Rart med slike sammentreff. Sees i IKM-gruppa

Ja!! Vi sees der