Skjønner ikke at det er tabu rundt det å miste et barn i magen. Alle klarer vel til en viss grad å sette seg inn i hvor vondt det må være.
Men ikke alle skjønner hvor lenge en slik sorg varer.
Ei jeg kjenner mistet for 12 år siden.. 5 mnd på vei med et sykt barn som ikke var levedyktig.
I fjor kom smellen og hun gikk til psykolog lenge og var sykmld.
Er veldig mange som ikke forstår den smerten og sorgen dessverre. Som tror det bare er å bli gravid på nytt, så ordner alt seg.
Eller som jeg fikk høre; "du kan jo ihvertfall bli gravid". Mager trøst, godt ment, men veldig mager trøst.
Jeg synes det er kjempefint at folk er åpen om psykisk helse.
Men tenker også at en bør velge sine samtalepartnere med omhu. dessverre finnes det dømmende og nedlatende mennesker som ikke vil forstå. Og som kan gjøre situasjonen verre.
Jeg er litt uenig, forstår hvor det kommer fra, men så lenge man har jobbet lenge med det, så er det ofte ikke en problemstilling.
Jeg satt i over en time og diskuterte med en kollega fordi hun nektet å tro at jeg har sosial angst, for jeg jobber jo i barnehage! Hun ville ha meg med på noe sånne Forever Living greier.
Jeg ble provosert, men det var ikke vondt, for jeg vet hva jeg sliter med, hva jeg har slitt med og hvor mye jeg har jobbet.
Vi er helt åpne om PGD prosessen vår, noe som er mektig relevant i abortdebatten som har pågått.
Der får man jo høre at om man aborterer bort syke barn så er man motstander av mangfoldet, man mener ikke at folk med funksjonsnedsettelser har rett til liv. Vi er på jakt etter såkalte "designerbabyer" fordi laben skal tukle og teste DNAet til embryoene før innsett.
Jeg tåler å høre det, jeg tåler å diskutere det, derfor velger jeg å være åpen. Og skulle noen finne ut at de vil snakke dårlig om meg på grunn av det, so be it, det sier mer om dem. Tenker at åpenhet fjerner mye av årsaken og hensikten tll baksnakking.
"Du? Jeg hørte Lilth sliter psykisk. Hvordan tror du det blir når de får barn?"(tenkt samtale jeg har hatt mange ganger i hodet mitt).
Hvis jeg allerede er åpen og folk vet jeg blir fulgt opp, hva er det å bekymre seg for?
jeg gikk selv til psykiatrisk sykepleier etter flere tragedier som skjedde i livet mitt, og er ikke redd for å si det. Mamma mente at min bror burde ta seg en tur og få pratet med noen da han sliter litt med sinnet sitt. Men da avbrøt han bare og sa "jeg er ikke gal". Noen (les jeg) tente på alle plugger da og tok han på det. Det er helt feil tankegang at hvis man trenger å prate med noen så er man gal, og svak. Å søke hjelp er et tegn på å være sterk. Å dele åpent om erfaringer som andre kan ha nytte av og få hjelp av, det er sterkt!
