Psykisk helse og åpenhet

[Lilth]

Det har vært noen diskusjoner angående psykisk helse og åpenhet, så jeg blir litt nysgjerrig på hva folk tenker.

Hva syns du om at folk er åpne?
Blir det litt "too much information" eller er det godt at vi kan prate om det?
Ser du på den andre som svak?, oppmerksomhetsøkende?

Jeg har vært i samtaler med forskjellige instanser i forskjellige faser gjennom livet. Sosiallærer på skolen, skolepsykolog på VGS, psykolog i voksen alder og nå psykiatrisk sykepleier hos DPS.
Jeg legger ikke ut til alle og enhver _hvorfor_ jeg går til DPS, men har ingen problemer med å si det.
Det har vært grunnen til at jeg kommer litt senere på jobb eller måtte dra litt tidligere, det hadde vært rart om jeg skulle måtte finne på en unnskyldning.

Jeg vet selv, at som ung tenkte jeg at det bare var folk som var skikkelig ko-ko som gikk til psykolog. Da var man gæren og omverden måtte skjermes fra dem..

Nå er jeg åpen fordi jeg ønsker at folk skal tørre å be om hjelp, ikke vegre seg fordi de er redd andre tenker de har mista hele skrueesken..
Hvis jeg kan få en eller to til å søke behandling ved å være åpen, så tåler jeg å få høre at jeg er en "attention whore". Den psykiatriske sykepleieren jeg går til er så dyktig at jeg faktisk klarer å drite i hva andre tenker (noen ganger ).

 

[FruMarihøne]

Jeg synes åpenhet er topp. Men synes mange blir litt "over the top". Når fokuset kun blir at man har en diagnose og alle samtaler og fb poster dreier seg rundt det, synes jeg det er for mye. Alt med måte!

 

[Veivalsa]

Jeg synes åpenhet er topp. Men synes mange blir litt "over the top". Når fokuset kun blir at man har en diagnose og alle samtaler og fb poster dreier seg rundt det, synes jeg det er for mye. Alt med måte!

Hvor mange poster vil for eksempel være to much for deg? Ikke nødvendigvis uenig men nysgjerrig. Og har du vært der selv at du har slitt skikkelig og følt for/ønsket/ klart å være åpen?

 

[Apekatter]

Jeg syns det er flott om folk klarer å være ærlig om psykiske problemer, enten det er på sosiale medier, i samtaler eller noe annet. For meg bidrar det til å gjøre den typen utfordringer mindre tabu. Godt gjort at du er ærlig da jeg var yngre var jeg redd for psykologer, men jeg trodde aldri at folkene der var koko

 

[Lilth]

Jeg synes åpenhet er topp. Men synes mange blir litt "over the top". Når fokuset kun blir at man har en diagnose og alle samtaler og fb poster dreier seg rundt det, synes jeg det er for mye. Alt med måte!

Det er jeg litt enig i, livet handler om mer enn sin egen psykiske helse, man er nødt til å kunne vise interesse for andre også
Jeg kan også syns det er slitsomt om det er alt man prater om og kanskje ikke kan sette fokus over på noe annet eller andre.

 

[Veivalsa]

Jeg synes det er fint med åpenhet, men jeg skjønt hvorfor først etter at jeg selv gikk gjennom en stor sorg i livet.

Smerten var så vond og altoppslukende at den definerte hele meg, jeg holdt meg mye for meg selv. Hele jeg var i tusen knas og jeg klarte ikke skrape sammen nok biter til å gå ut døra, om dere skjønner. Hadde flere gode venner som var innom, men mesteparten av tiden alene mens samboer rømte/fikk en pause fra sin sorg ved å jobbe. Da gjorde det godt å dele, å være åpen via sosiale medier, å føle at jeg ikke var avskåret fra alt.

Men så gikk det en tid og jeg ble redd for å være hun irriterende som delte alt for mye, og jeg stoppet helt. Kanskje hadde jeg ikke helt behovet lenger heller, men jeg var mest redd for at folk skulle dømme meg for at jeg fortsatt hadde det vondt. Jeg prøver å heller være åpen i det daglige nå, og det er faktisk ganske skummelt samtidig ønsker jeg ikke at problemene mine skal definere alle samtaler, og hvordan folk ser på meg.

Kan konkludere med at jeg er for åpenhet,og jeg har vært åpen om at jeg har gått til psykolog og samboer og jeg i familieterapi. Jeg trodde psykologi var for helte kokkelikofolk som Ts, og familieterapi var for par som var på randen til skilsmisse. Der ble mine fordommer gjort til skamme, gitt
Men så er det litt diskutavelt med alle bloggere og kjendiser som 90% av dem har slitt psykisk. Hvilken verdi har det å dele? Kan hende ser mine venner i SoMe annerledes på åpenhet fra noen de kjenner kontra kjendiser. Jeg er likevel skeptisk til bilder på insta der en blogger flasher hele rompa si med undertekst som omhandler problemer med angst

Har dere sett trygdekontoretepisoden fra denne sesongen som handler om temaet åpenhet og kjendiser? Det var interessant.

 

[Lilth]

Hvor mange poster vil for eksempel være to much for deg? Ikke nødvendigvis uenig med nysgjerrig. Og har du vært der selv at du har slitt skikkelig og følt for/ønsket/ klart å være åpen?

For meg så blir det litt mye når alt jeg ser fra en person er hvor fælt livet er i alle kanaler, når de ikke klarer å se andre personer. Samtidig tilsier jo dette at de er ganske langt nede, og handler vel egentlig mer om at jeg ikke orker/kan være psykolog for noen andre.
Jeg prøver gjerne å muntre opp, men hvis alt jeg sier blir dratt tilbake til noe negativt så gir jeg litt opp..

Og jeg syns ikke det er pent med statuser/bilder på facebook som er ment som hets mot andre..
Uavhengig om man har det fælt så trenger man ikke gå løs på andre..

 

[Veivalsa]

For meg så blir det litt mye når alt jeg ser fra en person er hvor fælt livet er i alle kanaler, når de ikke klarer å se andre personer. Samtidig tilsier jo dette at de er ganske langt nede, og handler vel egentlig mer om at jeg ikke orker/kan være psykolog for noen andre.
Jeg prøver gjerne å muntre opp, men hvis alt jeg sier blir dratt tilbake til noe negativt så gir jeg litt opp..

Og jeg syns ikke det er pent med statuser/bilder på facebook som er ment som hets mot andre..
Uavhengig om man har det fælt så trenger man ikke gå løs på andre..

Helt enig i dette du sier her
Man kan i stor grad være åpen om psykisk helse og problemer og samtidig dele andre sider av livet. Det er noe av det som er viktig for meg også, man kan ha skikkelige tunge stunder også ha en god dag rett etterpå.
Er man veldig langt nede er det kanskje ikke mulig da.

 

[FruMarihøne]

Hvor mange poster vil for eksempel være to much for deg? Ikke nødvendigvis uenig med nysgjerrig. Og har du vært der selv at du har slitt skikkelig og følt for/ønsket/ klart å være åpen?

Om man ovderskrider 50 % av samtaler og fb poster e.l. blir det for mye. Livet skal ikke bare handle om diagnoser eller psykiske problemer. Og tenker litt at de som bare har fokuset på dette graver seg selv enda lenger ned.

Jeg er og var åpen om de gangene i livet jg har hatt det tøft. Men velger å forenkle det litt i samtaler med andre, fordi jeg er veldig bevisst på at jo mindre man snakker om det og holder fokuset på det, jo lettere er det å gi slipp på det.

 

[AnneS]

Jeg syns åpenhet er bra, en veldig god ting jeg gikk selv til psykiatrisk sykepleier etter flere tragedier som skjedde i livet mitt, og er ikke redd for å si det. Mamma mente at min bror burde ta seg en tur og få pratet med noen da han sliter litt med sinnet sitt. Men da avbrøt han bare og sa "jeg er ikke gal". Noen (les jeg) tente på alle plugger da og tok han på det. Det er helt feil tankegang at hvis man trenger å prate med noen så er man gal, og svak. Å søke hjelp er et tegn på å være sterk. Å dele åpent om erfaringer som andre kan ha nytte av og få hjelp av, det er sterkt!

 

[Veivalsa]

Om man ovderskrider 50 % av samtaler og fb poster e.l. blir det for mye. Livet skal ikke bare handle om diagnoser eller psykiske problemer. Og tenker litt at de som bare har fokuset på dette graver seg selv enda lenger ned.

Jeg er og var åpen om de gangene i livet jg har hatt det tøft. Men velger å forenkle det litt i samtaler med andre, fordi jeg er veldig bevisst på at jo mindre man snakker om det og holder fokuset på det, jo lettere er det å gi slipp på det.

Nå tenker jeg vel at definisjonen "grave seg ned" i problemer ikke er så god, men at en kan stagnere i prosessen. Folk takler motgang på ulike måter. Å ikke snakke om ting er ikke det samme som at det får over eller blir bedre. For noen hjelper det kanskje å late som problemet ikke er der, men for andre blir det fortrening og det er ikke bra. Med andre ord folk takler utfordringer ulikt.
Jeg er forsåvidt enig i at det ikke er hensiktsmessig kun å dele problemer, men for noen er det kun det de har behov for å dele i en viss tung periode. Siden kan en snakke om at fokuset bør kunne være på flere ting og ikke bare på utfordringer.

 

[Lilth]

Jeg synes det er fint med åpenhet, men jeg skjønt hvorfor først etter at jeg selv gikk gjennom en stor sorg i livet.

Smerten var så vond og altoppslukende at den definerte hele meg, jeg holdt meg mye for meg selv. Hele jeg var i tusen knas og jeg klarte ikke skrape sammen nok biter til å gå ut døra, om dere skjønner. Hadde flere gode venner som var innom, men mesteparten av tiden alene mens samboer rømte/fikk en pause fra sin sorg ved å jobbe. Da gjorde det godt å dele, å være åpen via sosiale medier, å føle at jeg ikke var avskåret fra alt.

Men så gikk det en tid og jeg ble redd for å være hun irriterende som delte alt for mye, og jeg stoppet helt. Kanskje hadde jeg ikke helt behovet lenger heller, men jeg var mest redd for at folk skulle dømme meg for at jeg fortsatt hadde det vondt. Jeg prøver å heller være åpen i det daglige nå, og det er faktisk ganske skummelt samtidig ønsker jeg ikke at problemene mine skal definere alle samtaler, og hvordan folk ser på meg.

Kan konkludere med at jeg er for åpenhet,og jeg har vært åpen om at jeg har gått til psykolog og samboer og jeg i familieterapi. Jeg trodde psykologi var for helte kokkelikofolk som Ts, og familieterapi var for par som var på randen til skilsmisse. Der ble mine fordommer gjort til skamme, gitt
Men så er det litt diskutavelt med alle bloggere og kjendiser som 90% av dem har slitt psykisk. Hvilken verdi har det å dele? Kan hende ser mine venner i SoMe annerledes på åpenhet fra noen de kjenner kontra kjendiser. Jeg er likevel skeptisk til bilder på insta der en blogger flasher hele rompa si med undertekst som omhandler problemer med angst

Har dere sett trygdekontoretepisoden fra denne sesongen som handler om temaet åpenhet og kjendiser? Det var interessant.

Jeg klarte ikke dele noe før jeg var kommet litt på avstand med sorgen, men innser nå hvor viktig det er.
Etter at vi mistet minsten også så valgte vi å bli veldig åpne og det har skapt mye mer forståelse for hvordan det faktisk er å være oss.

Jeg er litt splitta når det gjelder kjendiser og psykisk sykdom. Det er mange som sier "ja, særlig at ho har sosial angst/er deprimert osv".
Jeg får protester når jeg deler at jeg har sosial angst, hadde til og med en kollega som diskuterte skikkelig med meg..
Fordi jeg håndterer det greit i hverdagen, jeg er ikke innestengt i huset mitt. Er i full jobb, tar videreutdanning og lever livet. Har dager det går helt fint, andre dager kan det kneble meg. Har det like fullt, det er en del av hverdagen min, det er en del av det jeg må forberede meg på når jeg skal ut av døra eller være sosial.

Tenker at det er sunt at man deler, for da ser man at det finnes forskjellige grader, at det går ann å leve med. Jeg har vært på bunnen og vil bare at de som er der selv skal kunne se at man kan komme seg opp derifra
Gjelder både sorgen og psykisk helse.

Har ikke sett den, får se om jeg finner den

 

[Lilth]

Jeg syns åpenhet er bra, en veldig god ting jeg gikk selv til psykiatrisk sykepleier etter flere tragedier som skjedde i livet mitt, og er ikke redd for å si det. Mamma mente at min bror burde ta seg en tur og få pratet med noen da han sliter litt med sinnet sitt. Men da avbrøt han bare og sa "jeg er ikke gal". Noen (les jeg) tente på alle plugger da og tok han på det. Det er helt feil tankegang at hvis man trenger å prate med noen så er man gal, og svak. Å søke hjelp er et tegn på å være sterk. Å dele åpent om erfaringer som andre kan ha nytte av og få hjelp av, det er sterkt!

Jeg trodde jeg var psykisk svak i mange år, fordi jeg lot psyken min påvirke meg. Da vi mistet frøkna lærte jeg masse om meg selv og innså at om vi skal ha barn, så må jeg først jobbe med meg selv!
Så da valgte jeg å be om hjelp og har nok issues til at jeg går der enda 2år senere

Oppfordrer folk raskt å finne noen å prate med, terskelen burde være mye lavere. Og hvis det hjelper at vi prater om det, at folk ser at de som ber om hjelp er helt vanlige (og ofte ressurssterke) mennesker, så er det bare topp tenker jeg

 

[B]

Jeg tenker ikke at de som sliter er svake. Jeg tror åpenhet er noe hver enkelt må få føle på. Det er en del fordommer og også manglende forståelse for en del lidelser,og da bør man tenke nøye gjennom om man vil "alle" skal vite om det. Det er dessverre slik at ikke alle her i verden vil en vel eller er snille og greie. Samtidig kan en del få mye både støtte og forståelse av åpenhet om sin situasjon.

Ellers er jeg enig i at det kan bli for mye åpenhet. Det er stor forskjell på folk jeg kjenner godt som vil prate,for de kan si så mye som de vil,jeg er der for dem uansett, og folk som poster på Facebook feks som jeg ikke kjenner så godt. Kan ikke dra en grense for når det er nok, men det blir jo som med fysiske sykdommer eller andre vanskelige livssituasjoner som feks samlivsbrudd der jeg tenker åpenhet er flott, men det kan bli for mye fokus på det og for mye informasjon. Men som sagt,stor forskjell på en slik åpenhet mellom gode venner og posting på åpne medier for alle å se.

 

[Veivalsa]

Jeg klarte ikke dele noe før jeg var kommet litt på avstand med sorgen, men innser nå hvor viktig det er.
Etter at vi mistet minsten også så valgte vi å bli veldig åpne og det har skapt mye mer forståelse for hvordan det faktisk er å være oss.

Jeg er litt splitta når det gjelder kjendiser og psykisk sykdom. Det er mange som sier "ja, særlig at ho har sosial angst/er deprimert osv".
Jeg får protester når jeg deler at jeg har sosial angst, hadde til og med en kollega som diskuterte skikkelig med meg..
Fordi jeg håndterer det greit i hverdagen, jeg er ikke innestengt i huset mitt. Er i full jobb, tar videreutdanning og lever livet. Har dager det går helt fint, andre dager kan det kneble meg. Har det like fullt, det er en del av hverdagen min, det er en del av det jeg må forberede meg på når jeg skal ut av døra eller være sosial.

Tenker at det er sunt at man deler, for da ser man at det finnes forskjellige grader, at det går ann å leve med. Jeg har vært på bunnen og vil bare at de som er der selv skal kunne se at man kan komme seg opp derifra
Gjelder både sorgen og psykisk helse.

Har ikke sett den, får se om jeg finner den

Ja, det er jo ulikt når i en prosess man kjenner seg klar for å dele. For noen er det først litt senere at det kjennes riktig.
Jeg er også for åpenhet, og tror det kan ghelpe andre. Før vi mista hadde jeg flere år i forveien lest to blogger om kvinner som nettopp hadde gått gjennom dødfødsel, og det gjorde det nok lettere for meg å tøre å dele noe om det.

 

[AnneS]

Jeg trodde jeg var psykisk svak i mange år, fordi jeg lot psyken min påvirke meg. Da vi mistet frøkna lærte jeg masse om meg selv og innså at om vi skal ha barn, så må jeg først jobbe med meg selv!
Så da valgte jeg å be om hjelp og har nok issues til at jeg går der enda 2år senere

Oppfordrer folk raskt å finne noen å prate med, terskelen burde være mye lavere. Og hvis det hjelper at vi prater om det, at folk ser at de som ber om hjelp er helt vanlige (og ofte ressurssterke) mennesker, så er det bare topp tenker jeg

Så god du er!

 

[Lilth]

Ja, det er jo ulikt når i en prosess man kjenner seg klar for å dele. For noen er det først litt senere at det kjennes riktig.
Jeg er også for åpenhet, og tror det kan ghelpe andre. Før vi mista hadde jeg flere år i forveien lest to blogger om kvinner som nettopp hadde gått gjennom dødfødsel, og det gjorde det nok lettere for meg å tøre å dele noe om det.

For oss var det litt motsatt. Jeg fant så utrolig lite om det. Følte meg så aleine.. og sånn ville jeg ikke at noen andre skulle ha det..

Fordi prosessen vår er så ukjent for mange (og generelt IVF er litt tabu) har vi jo valgt å dele på åpen facebook side og Instagram konto. Det er en balansegang å kjenne på hva som er greit og ikke greit å dele. Flere av innleggene har mannen måtte lese korrektur fordi jeg har grini mens jeg har skrivi.
Men så får vi respons på at det er så ekte, fått respons fra andre som har mistet som kjenner seg sånn igjen, og folk som ikke har mistet som føler de endelig forstår litt.. og da blir det verdt å eksponere seg selv litt.

 

[Veivalsa]

For oss var det litt motsatt. Jeg fant så utrolig lite om det. Følte meg så aleine.. og sånn ville jeg ikke at noen andre skulle ha det..

Fordi prosessen vår er så ukjent for mange (og generelt IVF er litt tabu) har vi jo valgt å dele på åpen facebook side og Instagram konto. Det er en balansegang å kjenne på hva som er greit og ikke greit å dele. Flere av innleggene har mannen måtte lese korrektur fordi jeg har grini mens jeg har skrivi.
Men så får vi respons på at det er så ekte, fått respons fra andre som har mistet som kjenner seg sånn igjen, og folk som ikke har mistet som føler de endelig forstår litt.. og da blir det verdt å eksponere seg selv litt.

Kjenner meg veldig igjen, og i at det hjelper å dele for at andre skal kunne forstå litt av hva en går gjennom. Jeg måtte også få samboeren til å se over fordi det var så følelsesladet å skrive.
Jeg hadde jo funnet noe på nettet, men ikke folk vi kjente. Det gjorde også at jeg synes det var viktig å dele, har såvidt delt at vi hadde en SA også som jo er noe mange går gjennom men få snakker om. Håper mine erfaringer kan gjøre at noen tør å være åpen med meg om problemer rundt å miste, dersom de ønsker det. Synes d umiddelbart det var mest ensomt, at ingen andre sto i noe lignende (både ved SA og andre gang vi mista). Men siste gang fikk vi jo likepersonstøtte som hjalp veldig.
Jeg må likevel uansett si at jeg fant trøst i å vite at andre hadde hatt det vondt og kommet videre, selv om det ikke var akkurat det samme som jeg hadde opplevd
Så JA til åpenhet!

 

[Mor2barn]

Gikk til psykolog etter skilsmissen. Men då var det mykje anna og. Psykolog lurte på kvifor eg ikkje søkte hjelp før men han sa jo at det har du nok ikkje hatt tid til.

 

[My heart]

Kjenner mange som går til psykolog. De fleste er ressursterke flotte damer som har gode jobber og en flott familie.
Å gå til psykolog kan høres sykelig ut for mange..
Men det er jo bare et medmenneske å snakke med som er ekspert på tanker og følelser, og som kan hjelpe en videre i en vanskelig situasjon.
Vi går til legen for små ting, alt fra eksem på ei tå, eller mindre ting. Hva er forskjellen?
Alle har ei psykisk helse, og alle har vi utfordringer og vansker i livet i større eller mindre grad.
Å gå til en psykolog vil forebygge mye, og en kan vokse og bli mer reflektert og komme i bedre kontakt med seg selv.
Alle burde vel egentlig hatt en psykolog i ny og ned.

Å slite psykisk er ikke noe en skal skamme seg over. Det er både ensomt og vondt å slite psykisk, og det er ingen som velger det.
Åpenhet fjerner tabu, åpenhet kan være til stor hjelp for de som sliter.
Statistikken viser at hver 4 person vil oppleve angst og depresjoner i løpet av livet. Så det er veldig mange som har slitt eller sliter. Å snakke om det vil minske problemene, i den grad at en ikke føler seg annerledes og alene om det.

Jeg synes det er kjempefint at folk er åpen om psykisk helse.
Men tenker også at en bør velge sine samtalepartnere med omhu. dessverre finnes det dømmende og nedlatende mennesker som ikke vil forstå. Og som kan gjøre situasjonen verre.

Om en har tannverk f eks er det helt naturlig at en klager over smerter..
men de med psykisk smerte jobber hardt for å skjule det, noe som gjør de enda mer sliten og nedstemt.

Tenker overhode ikke at de som sliter er svake. De har vel kanskje vært sterke for lenge, eller har opplevd en del vondt.

Å reise seg etter en stor knekk- det er det jeg kaller sterk!