Sniker fra desember.
Jeg var på vei ut fra en depresjon i utgangspunktet, med oppfølging fra lege og psykolog. Jeg trodde at det å oppnå graviditet skulle lette for meg, men tvert i mot ble alt mye verre. Jeg valgte å ta kontakt med jordmortjenesten tidlig, og var hos jordmor første gang i uke 7. Det var veldig godt å føle seg ivaretatt både hos noen som er gode på psykisk helse OG noen som er gode på graviditet i tillegg til at legen min var godt oppdatert mtp ev behov for sykmelding av fysisk eller psykisk årsak.
Timen hos jordmor var veldig verdifull. Jeg uttrykte stor bekymring for å miste, mens jordmor var veldig opptatt av at «her tar vi utgangspunkt i at alt går bra». Alt har blitt tatt i mitt tempo.
Jeg har hatt fem turer til privat ultralyd før oul, og etter den jeg hadde 12+5 har jeg kunnet slappe mer av. På ultralyd 16+0 så den lille ut som et lite menneske, og nå begynner magen å komme. Veien har vært lang bare hit, og selv om alle bekymringene ikke har lagt seg er det ikke like psykisk belastende som for bare 6-7 uker siden. Jeg har vært lite fysisk plaget også, og selv om det er godt NÅ har det vært en belastning i seg selv de første 12 ukene.
Mitt avsluttende poeng blir vel at de første 12 ukene kan være beintøffe, men man bør jobbe med å la kroppen få kontrollen over svangerskapet. Søk gjerne hjelp hos jordmor eller lege ved behov for å snakke om det. For det ER faktisk ingen ting man får gjort. Så enkelt, men så himla vanskelig.