For 11 dager siden fødte jeg en nydelig liten jente. Jeg ble satt i gang på grunn av svangerskapsforgiftning 35+3, men igangsettelsen endte i et hastekeisersnitt på grunn av en fødsel som startet ganske raskt etter ballongen ble satt inn og ekstra kraftige rier som ikke lille tålte. Hele situasjonen var ganske dramatisk, men jeg følte jeg ble veldig godt tatt hånd om. Likevel kjenner jeg nå etterpå at jeg sliter veldig med å tenke tilbake på hva som skjedde uten at det trigger veldig sterke følelser hos meg. I tillegg sliter jeg veldig med det å få et dysmaturt barn. Hun er så utrolig liten og selv om hun veldig frisk i forhold til størrelsen så er jeg så utrolig bekymret og redd hele tiden. Jeg er så redd for at hun er for kald, at hun ikke får nok mat, at noe skal være galt med henne som vi ikke klarer å se nå. At hun skal slutte å puste i søvne, at jeg skal gjøre noe feil eller at jeg ikke er nok for henne. Jeg gråter flere ganger daglig fordi jeg er så bekymret og sliten. Det er utrolig mye arbeid med et dysmaturt barn. Vi har vært hjemme fra sykehuset i 2 dager nå og blir fulgt opp hjemme. Jeg trener på å amme, så får hun deler av maten på sonde. Det er utrolig krevende og jeg føler virkelig ikke det er nok timer i døgnet, selv om samboeren min gjør så mye han kan av arbeidet. Amming, pumping, mating og skifting. Jeg orker såvidt å dusje. Hun har hatt en urolig mage også, så hun har ikke sovet så mye. Når jeg er så sliten så er det ekstremt vanskelig å holde følelsene i sjakk, så jeg føler jeg gråter hele tiden.
Er det noen av dere som har født et prematurt eller dysmaturt barn? Hvordan gikk det for dere? Har dere noen tips til hvordan man kan føle seg bedre? Slutte å bekymre seg fullt så mye? Kanskje tips til hvordan å få ammingen i gang slik hun kan få ut sonden? Jeg er så utrolig redd for at noe skal skje med henne, at jeg skal sovne når jeg ammer om natten og kvele henne, eller at jeg skal holde henne feil slik at hun faller ut av armene mine, at hun skal bli syk fordi jeg ikke har klart å holde temperaturen stabil. Det er bare så utrolig mye som må passes på.
Er det noen av dere som har født et prematurt eller dysmaturt barn? Hvordan gikk det for dere? Har dere noen tips til hvordan man kan føle seg bedre? Slutte å bekymre seg fullt så mye? Kanskje tips til hvordan å få ammingen i gang slik hun kan få ut sonden? Jeg er så utrolig redd for at noe skal skje med henne, at jeg skal sovne når jeg ammer om natten og kvele henne, eller at jeg skal holde henne feil slik at hun faller ut av armene mine, at hun skal bli syk fordi jeg ikke har klart å holde temperaturen stabil. Det er bare så utrolig mye som må passes på.
Det hjelper å høre at jeg ikke er alene og at det har gått fint for dere! Jeg skal ta det opp neste gang jeg prater med jordmor, for jeg tror jeg er nødt til å få bearbeidet den fødselen litt. Samboeren er heldigvis veldig flink og gjør sin del av arbeidet, så jeg er ikke alene om det.
