Permisjonstid og fordeling
- Trådstarter Neya
- Opprettet
Kjenner at jeg bare orker ikke
Det er helt innafor å være uenig, men det er da ingen grunn til å være uhøflig og latterliggjøre?
Du har din mening, da må andre få ha sine meninger?
Absolutt, der er bare så drøyt hvordan du ordlegger deg. Ikke meningen på latterliggjøre
For all del - de må gjerne få mer tid far og barn, men det blir en dårlig løsning å ta fra felleskvoten og låse fast til pappapermisjon, da det for veldig mange familier blir feil for både mor og barn, og man ender opp med ulønnet permisjon på mor. Og det er ikke samfunnsmessig bedre med kortere permisjon, da det blant annet viser seg at amming i over ett år bedrer helsen hos både mor og barn (minsker risiko betraktelig for blant annet ulike krefttyper), noe som fører til bedre folkehelse og mindre sykefravær. Psykologisk er det også store ringvirkninger - hele det psykiske deg formes de første 1000 dagene av ditt liv.
Hallo ... hjerterått?
Jeg valgte av økonomiske årsaker å studere mens samboer tok hele permisjon sist. Mange fedre er gode primæromsorgspersoner - og man kan pumpe! Vi fullammet selv om jeg tok master. Man kan jo i mange yrker også tilrettelegge for besøke mor i løpet av dagen. Her passet pappaen på å legge den daglige trilleturen om kontoret mitt. Vi hadde en fornøyd, trygg og avslappet baby som i en alder av fem år hverken viser negativ tilknytningsadferd, separasjonsvansker eller noe annet. Fremdeles trygg, sosial og blid.
jeg bare mener at det burde være mest opp til mor å bestemme hvordan store deler av permisjonen skal være. Det er trossalt hun som går gravid, hun som ammer, hun som eventuelt må jobbe og amme samtidig. Min mann syntes det var helt grusomt å tenke på hvis jeg hadde måttet dra tilbake på jobb når babyen var 7 måneder. Vårt barn var ikke klar for det i det hele tatt, og jeg hadde aldri klart det så lite som jeg sov pga hyppige amminger på nettene. Hele poenget med denne diskusjonen er jo at de har lagt fem ekstra uker til pappapermen og tatt fra felleskvoten, slik at jeg i teorien skal tilbake i jobb fem uker før sist permisjon. Dette synes jeg ikke er greit i det hele tatt, og at det er mange steg tilbake. Det burde være helt valgfritt, og pappakvoten burde ikke være større enn ukene som er satt av til mors fødselspermisjon. Nå er den jo 6 uker lenger. Da snakker vi ikke likestilling. Og det er ikke likestilling å føde barn. Snakkes når far kan føde.Hallo ... hjerterått?
Man kan jo i mange yrker også tilrettelegge for besøke mor i løpet av dagen. Her passet pappaen på å legge den daglige trilleturen om kontoret mitt. Vi hadde en fornøyd, trygg og avslappet baby som i en alder av fem år hverken viser negativ tilknytningsadferd, separasjonsvansker eller noe annet. Fremdeles trygg, sosial og blid.
Og det er jo her mange fedre vil bære uenige, sant. De vil også være med å bestemme.
Og så må det sies at også fagfolk strides når det kommer til denne fordelingen, til og med innad i sine respektive felt. Forskningen er sprikende hva angår konsekvenser og effekter, både for barn og foreldre, akutt og på lang sikt. Det er ingen svart-hvitt fasit.
Derfor mener jeg (som deg) familiene selv bør få avgjøre, og ønsker derfor den gamle ordningen tilbake. Den nye passer ikke for alle familier - og ikke minst; ikke for alle barn.
Vi hadde som sagt mulighet til å få til en løsning der jeg fikk være mye med babyen i løpet av dagen selv om jeg var på jobb - mens andre foreldre ikke har den samme muligheten. Vi hadde også en frisk og rolig baby som trivdes stort sett hvor som helst, når som helst. Sånn er det ikke for alle. Jeg var også i god form etter svangerskap og fødsel - mange trenger mer tid til restitusjon.
Poenget mitt er vel at siden det per i dag ikke finnes klare svar på hva som er best for alle så må vi passe på at vi ikke svartmaler naboen vår i forsøket på å argumentere for løsningen som passer oss selv best.
Skjønner at det var en måte å ordlegge seg på bare, altså. Men dette er såre temaer
Jeg vil også legge til at VALGFRIHET her stikkordet her. Vi har en fantastisk permisjonsordning i Norge og burde således ikke tillate oss å "klage" på noe.
Men tenker selv da at det hadde vært fint å kunne fordele sin kvote som man selv ville, utenom kanskje noen få uker fastlåst til mor og far (som jeg enda tror er viktig for at far i enkelte yrker skal tørre å ta ut permisjon uten å bli ertet av kollegaer og arbeidsgiver for å være "myk").
For noen passer det fint at mor tar mest, for noen at far tar den og for andre 50/50. Vi har vært hjemme ca like lenge med vår sønn og pappa er så superhelt her hos oss. Og vi har hatt flaskebarn så mat ingen problem. Likevel så vi at vi har ulike ønsker og behov, og vil av den grunn gjøre det annerledes nå, med det tapet vi får økonomisk av det.
Hadde vi kunne valgt fritt, hadde vi sluppet de økonomiske aspektene ved det. Og det er nettopp det som er sakens kjerne, tenker jeg. Ikke at folk her ikke tror far er god nok
Men tenker selv da at det hadde vært fint å kunne fordele sin kvote som man selv ville, utenom kanskje noen få uker fastlåst til mor og far (som jeg enda tror er viktig for at far i enkelte yrker skal tørre å ta ut permisjon uten å bli ertet av kollegaer og arbeidsgiver for å være "myk").
For noen passer det fint at mor tar mest, for noen at far tar den og for andre 50/50. Vi har vært hjemme ca like lenge med vår sønn og pappa er så superhelt her hos oss. Og vi har hatt flaskebarn så mat ingen problem. Likevel så vi at vi har ulike ønsker og behov, og vil av den grunn gjøre det annerledes nå, med det tapet vi får økonomisk av det.
Hadde vi kunne valgt fritt, hadde vi sluppet de økonomiske aspektene ved det. Og det er nettopp det som er sakens kjerne, tenker jeg. Ikke at folk her ikke tror far er god nok
Sniker
Sånn som jeg har forstått det kan du som uføretrygdet ta ut engangsstønad og fortsatt så har far krav på sine 15 uker lønnet permisjon
Hvis det er tilfelle så er vi utrolig heldige oppi alt, for jeg vil få uføretrygden min uansett...hmm, må se om jeg finner ut av disse reglene. Har heldigvis litt tid på meg
Hvis det er tilfelle så er vi utrolig heldige oppi alt, for jeg vil få uføretrygden min uansett...hmm, må se om jeg finner ut av disse reglene. Har heldigvis litt tid på meg
Dette stemmer, har sjekka med tre forskjellige avdelinger i nav og fått det skriftlig
Akkurat ordna engangsstønad selv nå. Uføretrygden fortsetter som før, og far har krav på fedrekvote på 15 uker med foreldrepenger om han har opptjent den retten 
Syns dette er SÅ vanskelig! Forrige gang var jeg student så ingen problem.
Nå jobber jeg, mens samboeren min er hjemme. Han har hatt 1 år «fri» etter å ha solgt et firma, så har derfor ikke jobbet. Han skal tilbake i jobb nå snart, men vi vurderer å vente med at han starter slik at jeg får all permisjonen! For det har vi/jeg vel rett på å få da?
Han vil uansett starte i gradert jobb, slik at vi kan være hjemme sammen noen dager osv! Blir det som vi tenker har jeg da permisjon til 16.august 2021! Pluss 4 uker ferie fra i år som jeg skal ta med meg til neste år
Håper det går i orden som tenkt i allefall! Har en plan om et møte på NAV for å få alt på det rene
Nå jobber jeg, mens samboeren min er hjemme. Han har hatt 1 år «fri» etter å ha solgt et firma, så har derfor ikke jobbet. Han skal tilbake i jobb nå snart, men vi vurderer å vente med at han starter slik at jeg får all permisjonen! For det har vi/jeg vel rett på å få da?
Han vil uansett starte i gradert jobb, slik at vi kan være hjemme sammen noen dager osv! Blir det som vi tenker har jeg da permisjon til 16.august 2021! Pluss 4 uker ferie fra i år som jeg skal ta med meg til neste år
Håper det går i orden som tenkt i allefall! Har en plan om et møte på NAV for å få alt på det rene
Så lenge far ikke har opptjent rett til permisjon, får du hele hans permisjon ja. Mannen starta firma sammen med noen kollegaer før vi fikk nr 2. Han hadde ikke inntekt/så lite inntekt at han ikke oppfylte rett til permisjon. Jeg søkte da på hans uker, og fikk dem. Mener det er 6 mnd før hans opprinnelige permisjon som må være oppfylt evt ikke..Syns dette er SÅ vanskelig! Forrige gang var jeg student så ingen problem.
Nå jobber jeg, mens samboeren min er hjemme. Han har hatt 1 år «fri» etter å ha solgt et firma, så har derfor ikke jobbet. Han skal tilbake i jobb nå snart, men vi vurderer å vente med at han starter slik at jeg får all permisjonen! For det har vi/jeg vel rett på å få da?
Han vil uansett starte i gradert jobb, slik at vi kan være hjemme sammen noen dager osv! Blir det som vi tenker har jeg da permisjon til 16.august 2021! Pluss 4 uker ferie fra i år som jeg skal ta med meg til neste år
Håper det går i orden som tenkt i allefall! Har en plan om et møte på NAV for å få alt på det rene
I fht permisjon... dette blir tredje barnet vårt, og tredje måte å fordele permisjon på. Første permisjon (barn født i februar-14) var det 14 uker til far. Denne ordninga gikk over til 10 uker til far fra 1.juli -14. For deretter nå å gå over til 15 uker til far.
Ja, vi er ekstremt heldige her i Norge som har den ordninga vi har. Det er det liten tvil om. Hadde en flørt med en australiener langt tilbake i tid, og dem ble jo målløse da jeg fortalte om hvilke ordninger vi har. Jeg er SÅ for at far skal ha sin tilmålte tid med barnet. Både for å etablere skikkelig godt bånd mellom far og barn, men også sånn at far ser at det ikke er bare bare å være hjemme med barn. Tror mange kanskje tenker det er mye enklere enn hva det i utgangspunktet er. Jeg selv møtte meg selv i døra og trodde permisjonen skulle blir veldig annerledes før jeg opplevde hvordan det var. Nå skal det legges til at jeg har vært ganske fin i form under svangerskap og umiddelbart etter fødsel. Derimot har jeg fått smellen etterpå. Både med mange brystbetennelser og en kronisk sykdom som har eksplodert etter hver fødsel. Noe som igjen har ført til sånn ca 60 lege/sykehus besøk det første halv året og en fysisk og psykisk utslitt kropp. Med første barn var jeg egentlig ikke helt klar for å komme tilbake på jobb da jeg gjorde, fordi jeg akkurat på det tidspunktet begynte å kjenne at jeg ble bedre igjen. Med barn nr 2 fikk jeg pappaen sine uker, da han hadde bytta jobb og ikke hadde opptjent rett til permisjon. Dette gjorde at jeg kom meg veldig til hektene igjen før jeg begynte på jobb. Så sånn sett var jeg bedre rusta da enn ved første gang. Denne gangen vil jeg ha mindre uker enn første å, riktig nok bare 1 uke (mot 5 som egentlig var meininga under siste permisjon). Men 1 uke fra eller til har faktisk veldig mye å si i fht alt jeg fikk gjennom.. Vi velger derfor, av helsemessig årsaker for min del, å gå for 80 % uttak denne gangen. Jeg er helt sikker på at kroppen kommer til å si pang denne gangen også, så valget mitt kommer av det. Så får jeg heller bli kjempe positivt overraska, letta og glad hvis det skulle vise seg å ikke skje denne gangen. Jeg er helt sikker på at mannen min ville klart meste parten av permisjonen like godt som meg. Hadde aldri valgt å få barn med en jeg ikke hadde trodd ville klare det. Men jo, jeg amma (fullpumpa første barn), hadde alle våkenetter grunnet dette og at vi tenkte at det er bedre at en er sliten enn begge to foreldrene samt og kjente mer på kroppen hvordan dette spilte inn for meg.
På samme måte som at alle graviditeter og fødsler er ulike, så er barselstida også ulik for hver og en av oss. Også fra barn til barn. Jeg er derfor for at far skal ha sin del av kvota (fastsatt/lovpålagt) men heller ikke for mye. Og så skal far og mor sammen finne ut hva som blir best for dem å løse videre permisjon. Det som fungerer for noen, fungerer ikke nødvendigvis for andre. At noen mødre ønsker seg tidligere tilbake enn andre, er også lov, uten at dette skal bli sett ned på. Men valgfriheten forsvinner mer og mer med økt antall permisjonsuker til far. Og jeg kan iallfall si med 100 % sikkerhet ut fra min kropp og helse, og med støtte fra mann, at det er mest fornuftig for hele «familie AS» at jeg har mest permisjon. Ja, jeg kan få sykemelding, men jeg kan ikke gå rundt å planlegge at jeg skal ha sykemelding oppi dette. Det synes jeg blir feil. Derfor må vi denne gang velge 80 % uttak og tape de pengene vi gjør på det. Kunne tatt ulønna, men igjen med bakgrunn av erfaring, så tør jeg ikke gjør det. For da kan jeg miste sykerettigheter som jeg faktisk kanskje kan trenge. Så velger heller fornuftig og taper penger på det, enn å gamble på at ting skal gå bra.
Heldigvis er det ikke mange i min situasjon, men igjen må vi ha åpenhet for at ikke alle er like og ikke går like smertefritt for alle.
Amming i seg selv er ett veldig viktig aspekt oppi dette, samtidig så er det mange andre ting som også bør belyses i en slik debatt. Men valgfrihet for familien, og en familie som ser sine ønsker og behov, vil velge det som passer dem best på alle måter. Akkurat det er det jeg er veldig for. Så kan de mødrene som ønsker å gå tilbake på jobb igjen gå tilbake etter de 6 ukene dem er pålagt etter fødsel. Både med heva hode og med god samvittighet fordi det blir det riktige for dem å gjøre. Og så kan de som ønsker det, gå så lenge dem har krav/mulighet til det.
Ja, vi er ekstremt heldige her i Norge som har den ordninga vi har. Det er det liten tvil om. Hadde en flørt med en australiener langt tilbake i tid, og dem ble jo målløse da jeg fortalte om hvilke ordninger vi har. Jeg er SÅ for at far skal ha sin tilmålte tid med barnet. Både for å etablere skikkelig godt bånd mellom far og barn, men også sånn at far ser at det ikke er bare bare å være hjemme med barn. Tror mange kanskje tenker det er mye enklere enn hva det i utgangspunktet er. Jeg selv møtte meg selv i døra og trodde permisjonen skulle blir veldig annerledes før jeg opplevde hvordan det var. Nå skal det legges til at jeg har vært ganske fin i form under svangerskap og umiddelbart etter fødsel. Derimot har jeg fått smellen etterpå. Både med mange brystbetennelser og en kronisk sykdom som har eksplodert etter hver fødsel. Noe som igjen har ført til sånn ca 60 lege/sykehus besøk det første halv året og en fysisk og psykisk utslitt kropp. Med første barn var jeg egentlig ikke helt klar for å komme tilbake på jobb da jeg gjorde, fordi jeg akkurat på det tidspunktet begynte å kjenne at jeg ble bedre igjen. Med barn nr 2 fikk jeg pappaen sine uker, da han hadde bytta jobb og ikke hadde opptjent rett til permisjon. Dette gjorde at jeg kom meg veldig til hektene igjen før jeg begynte på jobb. Så sånn sett var jeg bedre rusta da enn ved første gang. Denne gangen vil jeg ha mindre uker enn første å, riktig nok bare 1 uke (mot 5 som egentlig var meininga under siste permisjon). Men 1 uke fra eller til har faktisk veldig mye å si i fht alt jeg fikk gjennom.. Vi velger derfor, av helsemessig årsaker for min del, å gå for 80 % uttak denne gangen. Jeg er helt sikker på at kroppen kommer til å si pang denne gangen også, så valget mitt kommer av det. Så får jeg heller bli kjempe positivt overraska, letta og glad hvis det skulle vise seg å ikke skje denne gangen. Jeg er helt sikker på at mannen min ville klart meste parten av permisjonen like godt som meg. Hadde aldri valgt å få barn med en jeg ikke hadde trodd ville klare det. Men jo, jeg amma (fullpumpa første barn), hadde alle våkenetter grunnet dette og at vi tenkte at det er bedre at en er sliten enn begge to foreldrene samt og kjente mer på kroppen hvordan dette spilte inn for meg.
På samme måte som at alle graviditeter og fødsler er ulike, så er barselstida også ulik for hver og en av oss. Også fra barn til barn. Jeg er derfor for at far skal ha sin del av kvota (fastsatt/lovpålagt) men heller ikke for mye. Og så skal far og mor sammen finne ut hva som blir best for dem å løse videre permisjon. Det som fungerer for noen, fungerer ikke nødvendigvis for andre. At noen mødre ønsker seg tidligere tilbake enn andre, er også lov, uten at dette skal bli sett ned på. Men valgfriheten forsvinner mer og mer med økt antall permisjonsuker til far. Og jeg kan iallfall si med 100 % sikkerhet ut fra min kropp og helse, og med støtte fra mann, at det er mest fornuftig for hele «familie AS» at jeg har mest permisjon. Ja, jeg kan få sykemelding, men jeg kan ikke gå rundt å planlegge at jeg skal ha sykemelding oppi dette. Det synes jeg blir feil. Derfor må vi denne gang velge 80 % uttak og tape de pengene vi gjør på det. Kunne tatt ulønna, men igjen med bakgrunn av erfaring, så tør jeg ikke gjør det. For da kan jeg miste sykerettigheter som jeg faktisk kanskje kan trenge. Så velger heller fornuftig og taper penger på det, enn å gamble på at ting skal gå bra.
Heldigvis er det ikke mange i min situasjon, men igjen må vi ha åpenhet for at ikke alle er like og ikke går like smertefritt for alle.
Amming i seg selv er ett veldig viktig aspekt oppi dette, samtidig så er det mange andre ting som også bør belyses i en slik debatt. Men valgfrihet for familien, og en familie som ser sine ønsker og behov, vil velge det som passer dem best på alle måter. Akkurat det er det jeg er veldig for. Så kan de mødrene som ønsker å gå tilbake på jobb igjen gå tilbake etter de 6 ukene dem er pålagt etter fødsel. Både med heva hode og med god samvittighet fordi det blir det riktige for dem å gjøre. Og så kan de som ønsker det, gå så lenge dem har krav/mulighet til det.
Last edited:
Så om han ikke begynner i jobb før mai/juni får jeg hele sant? Vet du når man evt kan søke om dette?
Det er før hans oppstart. Så du må ta utgangspunkt i når din permisjon er ferdig, og hans egentlig skal begynne og regne 6 mnd tilbake. Jeg søkte noen mnd før mener jeg. Kan dobbelt sjekke dette, men du kan gå på NAV.no å se hvor lang behandlingstid det er for din kommune.
Begynner å stresse litt 
redd vi gjør noe feil liksom og taper uker/penger 
I tillegg jobber jeg borte fra hjemmet så det blir vondt å forlate baby for tidlig! 
Vi får vel bare tegne kroner og øre og stramme inn på forbruk.
redd vi gjør noe feil liksom og taper uker/penger I tillegg jobber jeg borte fra hjemmet så det blir vondt å forlate baby for tidlig! Vi får vel bare tegne kroner og øre og stramme inn på forbruk.