Pappakvoten

[Eskimonika]

Jeg tror ihvertfall det er glemt for lenge siden hvordan Ammehjelpen med forløpere og Gro Harlem-Brundtland stod på for å sikre mer permisjon og mulighet for amming og tid med babyen...

 

[Ingenbruker]

[emoji106] Jeg tror ikke babyene blir skadet uansett hvem som går hjemme.
Hverken psykisk eller fysisk.
Jeg tror mødre fra naturens side er best egnet til å ta vare på spedbarna de har knyttet seg til gjennom graviditeten, men å trekke slutninger derfra til at faren er skadelig blir noe drøyt for min del.

Jeg kan fint være bedre egnet enn mannen min til noe uten at det gjør ham uegnet.. Male vegger/rom for eksempel, der er jeg best fordi jeg er perfeksjonistisk anlagt [emoji6] Men han får det jo til han også på ett vis!

Dette er noe av grunnen til at jeg mener såkalte voksne bør kunne velge hva som er riktig for sine egne familier For jeg påstår ikke at det alltid blir riktig at mødrene tar hele kvoten heller.

Jeg bare tenker at det er mange naturlige årsaker som spiller inn på hvorfor mor ofte er hjemme lengst, og at diskriminering absolutt ikke er hovedgrunnen til skjevdelt fellesperiode.

Men hvorfor går antallet menn drastisk ned når de ikke blir tvunget? Er det fordi de ikke har lyst til å være hjemme eller er det noen andre som bestemmer? Det henger jo virkelig ikke sammen at med valgfrihet så vil tilnærmet ingen fedre være hjemme.

 

[KR1ST1NE]

Jeg tror ihvertfall det er glemt for lenge siden hvordan Ammehjelpen med forløpere og Gro Harlem-Brundtland stod på for å sikre mer permisjon og mulighet for amming og tid med babyen...

Siden menn ikke kan amme blir det diskriminerende å fokusere på slikt :/

Universet diskriminerer allerede nok ved å bestemme at det kun er kvinner som kan gå gravide.. Selvom jeg er noe usikker på hvem som egentlig "trekker det lengste strået" i akkurat den diskrimineringen [emoji1]

 

[KR1ST1NE]

Men hvorfor går antallet menn drastisk ned når de ikke blir tvunget? Er det fordi de ikke har lyst til å være hjemme eller er det noen andre som bestemmer? Det henger jo virkelig ikke sammen at med valgfrihet så vil tilnærmet ingen fedre være hjemme.

Ja, jeg tror jo at det er fordi de ikke har samme ønske/behov for den tiden hjemme med baby.

Slik er der hvertfall med min mann, i min utvidede familie og blant våre venner..

Jeg har forsåvidt én bror som ønsket permisjon, så han og konen delte fellesperioden likt seg i mellom [emoji106]

 

[Kakedeig]

Kvinner sliter mer enn menn psykisk, er det ikke da naturlig at flere kvinner vil slite med dette framfor menn? Og derfor blr vel også flere menn være hjemme? Bare en tanke for om man skal bruke det argumentet bør det gå begge veier.

Menn og kvinner er forskjellige. Kvinner er biologisk sett mer innstilt på omsorg overfor spedbarn enn hva menn er.
Her går mannen og omtrent tripper om søndagen fordi han vil tilbake på jobb. Han valgte å dele opp sine 10 uker over et år der han da hadde kortere perioder hver gang med helt fokus på barnet og familien. Hadde han skullet være hjemme i 20 uker hadde han antagelig slitt noe veldig med rastløshet, dårlig temperament, lite tålmodighet. Det hadde fått ut over kvaliteten på tiden med barnet og samlivet og forholdet vårt. Det er nok av kvinner som sier at permisjonen kan være ensom og lite variert, og da vil nok en stor andel menn synes det samme og antagelig verre enn for kvinnene.
Han er en kjempeflink pappa, datteren hans forguder ham, han er flink til å stå opp i helgene, ta henne med, leke, han gjør mye husarbeid og lager sin del av middagen. Gjør sin halvdel av dagliglivet. Men å tvinge ham til å være hjemme i lengre perioder hadde ikke vært riktig. Der er vi enige og jeg var hjemme med barnet til 2 år og stortrivdes med det. Alle er forskjellige. Hvorfor er det så galt? Man snakker til stadighet om å godta hverandres forskjeller i utseende, vekt, rase, seksuell tiltrekning og personlighet. Hvorfor kan det ikke gjelde forskjell i familier også? Forskjeller som foreldre? Forskjell som forskjellige kjønn? Hvorfor skal man tvinges inn i en rolle man ikke takler? Å være en god forelder handler om mye mer enn å være hjemme med spedbarnet. Og for å være en god forelder må man ha det godt med seg selv også.
Det gjelder kvinner også, så om kvinnen sliter psykisk må får være klar til å stille opp. Akkurat som kvinnen må vøre klær dersom får ikke ønsker å være hjemme i 20 uker.

Enhver familie må få lov til å selv bestemme sine behov og fordele permisjonen som best de kan. Får har uansett 10 uker og om han ønsker mer får de sette seg ned om det er noe de kan samarbeide om. Om den ene trenger å være hjemme med barnet mer enn den andre av personlige årsaker får de respektere det.

 

[Ingenbruker]

Ja, jeg tror jo at det er fordi de ikke har samme ønske/behov for den tiden hjemme med baby.

Slik er der hvertfall med min mann, i min utvidede familie og blant våre venner..

Jeg har forsåvidt én bror som ønsket permisjon, så han og konen delte fellesperioden likt seg i mellom [emoji106]

Syns det er veldig ulogisk, kjenner mange menn inkl min mann som gjerne skulle hatt hele permisjonen.

 

[KR1ST1NE]

Syns det er veldig ulogisk, kjenner mange menn inkl min mann som gjerne skulle hatt hele permisjonen.

Og jeg kjenner én (dvs han ville ikke ha hele permisjonen, bare halve, og det fikk han).
Er vel muligens derfor vi har ulike syn på fedrekvoten, fordi vi baserer oss på erfaringene til oss selv og de rundt oss?

For meg er det jo helt ulogisk at så mange fedre liksom frarøves muligheter de ønsker så sterkt, fordi de har fått barn med noen diktatorer av mødre som bestemmer alt når det kommer til baby/barn [emoji28]

 

[Ingenbruker]

Menn og kvinner er forskjellige. Kvinner er biologisk sett mer innstilt på omsorg overfor spedbarn enn hva menn er.
Her går mannen og omtrent tripper om søndagen fordi han vil tilbake på jobb. Han valgte å dele opp sine 10 uker over et år der han da hadde kortere perioder hver gang med helt fokus på barnet og familien. Hadde han skullet være hjemme i 20 uker hadde han antagelig slitt noe veldig med rastløshet, dårlig temperament, lite tålmodighet. Det hadde fått ut over kvaliteten på tiden med barnet og samlivet og forholdet vårt. Det er nok av kvinner som sier at permisjonen kan være ensom og lite variert, og da vil nok en stor andel menn synes det samme og antagelig verre enn for kvinnene.
Han er en kjempeflink pappa, datteren hans forguder ham, han er flink til å stå opp i helgene, ta henne med, leke, han gjør mye husarbeid og lager sin del av middagen. Gjør sin halvdel av dagliglivet. Men å tvinge ham til å være hjemme i lengre perioder hadde ikke vært riktig. Der er vi enige og jeg var hjemme med barnet til 2 år og stortrivdes med det. Alle er forskjellige. Hvorfor er det så galt? Man snakker til stadighet om å godta hverandres forskjeller i utseende, vekt, rase, seksuell tiltrekning og personlighet. Hvorfor kan det ikke gjelde forskjell i familier også? Forskjeller som foreldre? Forskjell som forskjellige kjønn? Hvorfor skal man tvinges inn i en rolle man ikke takler? Å være en god forelder handler om mye mer enn å være hjemme med spedbarnet. Og for å være en god forelder må man ha det godt med seg selv også.
Det gjelder kvinner også, så om kvinnen sliter psykisk må får være klar til å stille opp. Akkurat som kvinnen må vøre klær dersom får ikke ønsker å være hjemme i 20 uker.

Enhver familie må få lov til å selv bestemme sine behov og fordele permisjonen som best de kan. Får har uansett 10 uker og om han ønsker mer får de sette seg ned om det er noe de kan samarbeide om. Om den ene trenger å være hjemme med barnet mer enn den andre av personlige årsaker får de respektere det.

Jeg vet det er forskjell og ser den, syns bare din kommentar med psykoske lidelser var litt «tynn» i forhold til argumentet. Kvinner sliter ofte med depresjon i forbindelse med sv.skap og permisjon så den biten syns jeg ikke bør spille inn i fordelingen.


Det er jo flott at han kunne dele det opp, da er det jo en del flekibilitet og valgfrihet alikevel[emoji5] mannen her tok sin over 20 uker[emoji5] mens jeg jobbet litt og tok ut noe perm uten lønn, det passet oss best og gjorde at overganen for lille ble myk. Så jeg mener da vi har mye valgfrihet selv om mengden blir valgt for oss.

 

[Kengu]

Ja, jeg tror jo at det er fordi de ikke har samme ønske/behov for den tiden hjemme med baby.

Slik er der hvertfall med min mann, i min utvidede familie og blant våre venner..

Jeg har forsåvidt én bror som ønsket permisjon, så han og konen delte fellesperioden likt seg i mellom [emoji106]

Sånn er det heldigvis ikke i min krets
Det ønsker de aller fleste å være lenge hjemme

 

[Ingenbruker]

Og jeg kjenner én (dvs han ville ikke ha hele permisjonen, bare halve, og det fikk han).
Er vel muligens derfor vi har ulike syn på fedrekvoten, fordi vi baserer oss på erfaringene til oss selv og de rundt oss?

For meg er det jo helt ulogisk at så mange fedre liksom frarøves muligheter de ønsker så sterkt, fordi de har fått barn med noen diktatorer av mødre som bestemmer alt når det kommer til baby/barn [emoji28]

Det er et kjent «fenomen» at mødre ofte legger ammingen som argument for at de vil ha hele permisjonen, det har jo blitt gjort undersøkelser på dette, typ meningsmåling, finner den ikke igjen men om jeg husker rett så var det like stor andel som ønsket permisjon som ikke ønsket og det var en stor del som svarte at de ikke visste. Så det er nok 50/50 og når da andelen synker så betraktelig når de får velge sier det meg at det sitter noen bak de med gode argumenter for at de ikke skal være hjemme.

 

[KR1ST1NE]

Det er et kjent «fenomen» at mødre ofte legger ammingen som argument for at de vil ha hele permisjonen, det har jo blitt gjort undersøkelser på dette, typ meningsmåling, finner den ikke igjen men om jeg husker rett så var det like stor andel som ønsket permisjon som ikke ønsket og det var en stor del som svarte at de ikke visste. Så det er nok 50/50 og når da andelen synker så betraktelig når de får velge sier det meg at det sitter noen bak de med gode argumenter for at de ikke skal være hjemme.

Ammingen er jo ett argument, det samme er at mødre ofte trenger litt tid til å komme seg på etter både graviditet og fødsel. Omsorgsbehov er ett argument, og instinkter ett annet. Det finnes mange biologiske argumenter for hvorfor mor trenger barselpermisjon. Naturen bryr seg ikke om "likestilling".

Jeg tror ikke halvparten av menn ønsker at mor skal være hjemme mindre så de kan være hjemme mer/tidligere.

Men om de ganske enkelt blir spurt om de kunne tenke seg lenger permisjon vil nok mange enkelt og greit svare ja [emoji5]

Samtlige fedre jeg kjenner har kost seg i sin permisjonstid med sine store babyer som ler og leker med dem. Babyer som stort sett har innarbeidet soverutiner, og har lært seg forskjellige uttrykksmetoder. Babyer som smaker på litt forskjellig mat, og har flere reaksjonsmønster.
Og flere har fordelt permisjonen på det kjekke viset at de har hatt noen dager fri fra jobb til å kose seg med barna over lenger tid.

Hvis de blir spurt etter en liten konsekvensutredning ville ikke svaret nødvendigvis vært ja likevel tror jeg..

Vil de være hjemme i barnets første 4mnd? Med ett lite og hjelpesløst barn som trenger å bli bært/matet/bysset/skiftet på konstant? Som ikke viser forståelse eller gjenkjenning av noe, og som enten sover eller krever?

Det er i hvertfall når vi snakker om de kjedelige detaljene det pleier å komme frem at det egentlig er gansle greit for far at mor er hjemme lengst..

 

[Ingenbruker]

Ammingen er jo ett argument, det samme er at mødre ofte trenger litt tid til å komme seg på etter både graviditet og fødsel. Omsorgsbehov er ett argument, og instinkter ett annet. Det finnes mange biologiske argumenter for hvorfor mor trenger barselpermisjon. Naturen bryr seg ikke om "likestilling".

Jeg tror ikke halvparten av menn ønsker at mor skal være hjemme mindre så de kan være hjemme mer/tidligere.

Men om de ganske enkelt blir spurt om de kunne tenke seg lenger permisjon vil nok mange enkelt og greit svare ja [emoji5]

Samtlige fedre jeg kjenner har kost seg i sin permisjonstid med sine store babyer som ler og leker med dem. Babyer som stort sett har innarbeidet soverutiner, og har lært seg forskjellige uttrykksmetoder. Babyer som smaker på litt forskjellig mat, og har flere reaksjonsmønster.
Og flere har fordelt permisjonen på det kjekke viset at de har hatt noen dager fri fra jobb til å kose seg med barna over lenger tid.

Hvis de blir spurt etter en liten konsekvensutredning ville ikke svaret nødvendigvis vært ja likevel tror jeg..

Vil de være hjemme i barnets første 4mnd? Med ett lite og hjelpesløst barn som trenger å bli bært/matet/bysset/skiftet på konstant? Som ikke viser forståelse eller gjenkjenning av noe, og som enten sover eller krever?

Det er i hvertfall når vi snakker om de kjedelige detaljene det pleier å komme frem at det egentlig er gansle greit for far at mor er hjemme lengst..

Men nå er det ikke snakk om at mannen skal være hjemme i barnets aller første leveuker, der tror jeg vi alle er veldig enige i at mor er 1.pri både pga fødsel og behovene til barnet, det har aldri vært snakk om at mor skal miste de 6 ukene etter fødsel som kun er forbeholdt henne. Det vil fortsatt være en fellesperiode som fritt kan disponeres men staten bestemmer at pappan bør ha en større kvote av den, de ukene kan da fordeles som han ønsker, min mann fordelte over 20 uker fordi det passet han best og vat best for vårt barn. Det finnes mye valgfrihet selv om man har en bestemt kvote. Det er heller ikke alle menn som syns den første tiden er styr. Min elsker babytiden og at babyen enten kaver eller sover kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i.

 

[2725020070603]

Men handler det om behovene til babyen eller moren? Når hver familie kunne velge selv var det nesten ingen menn som var hjemme, hvorfor? Min mann digger permisjon med lille og jeg er helt sikker på at han ikke er alene og unik som gjør det. Så da må det jo være mor som veiver med puppen for å få hele «kaka» selv, jeg ser jo den, skulle gjerne vært hjemme med barna mine i evigheter jeg men jeg skjønner at de trenger oss begge og har veldig godt av de ukene med far, jeg valgte ulønnet perm med nr2 gor da hadde jeg behov for å være med henne lenger, da tok jeg regninga for at jeg ville være med henne lenger, kunne ikke falt meg inn å være hjemme på bekostningav hverken far eller statem utover det som allerede var bestemt.

Og barn som er hjemme med far er ikke dømt til å slite psykisk, så den regninga er jeg ikke redd for[emoji5] blir man utbrendt av å ha barn bør man revurdere en del i livet sitt, endre noen ting og bremse opp

Far her også elsker permisjonen Og tar gjerne imot de 14 ukene. Men han er helt enig i at det første leveåret er barnet mye avhengig av meg, og at både han og barnet hadde mest glede av hverandre etter at barnet rundt året. Så dette har ingenting med at far ikke er en god omsorgsperson å gjøre! Igjen anbefaler jeg å lese seg opp på tilknytningspsykologien for å forstå dybden i hvorfor barnet bør ha mor hjemme første leveår

Det gjelder jo både behov til barn og mor. Mest barnet selvsagt, men det er jo ikke til å skyve under en stol at svangerskap og fødsel er en stor belastning for mange, og mange trenger tid til å komme til hektene igjen. Den beste forelderen er den som selv har det bra.
Jeg tror ikke det er mange som opplevet å bli utbrent av å ha barn. Men jeg tror verden et litt mer kompleks enn som så, og mange i dagens samfunn strever med å få tidsklemma til å gå opp med samvittigheten i behold. Men det er en annen diskusjon...

 

[KR1ST1NE]

Men nå er det ikke snakk om at mannen skal være hjemme i barnets aller første leveuker, der tror jeg vi alle er veldig enige i at mor er 1.pri både pga fødsel og behovene til barnet, det har aldri vært snakk om at mor skal miste de 6 ukene etter fødsel som kun er forbeholdt henne. Det vil fortsatt være en fellesperiode som fritt kan disponeres men staten bestemmer at pappan bør ha en større kvote av den, de ukene kan da fordeles som han ønsker, min mann fordelte over 20 uker fordi det passet han best og vat best for vårt barn. Det finnes mye valgfrihet selv om man har en bestemt kvote. Det er heller ikke alle menn som syns den første tiden er styr. Min elsker babytiden og at babyen enten kaver eller sover kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i.

Så de første 6 ukene er mor viktigst pga barnets behov? Vel vitende om at jeg setter dette veldig på spissen nå må jeg likevel lure på om det ikke er diskriminerende å påstå at mor er viktigere i starten.. Og jeg lurer på hvem som bestemmer at det kun er de første 6 ukene dette gjelder.

Fra uke 7 betyr det altså ingenting hvem som er hjemme med babyen - foreldrene likestilles over natten, mors psykiske helse har stabilisert seg etter hormonangrepet samtidig som fysikken er tilbake til normalen, og baby bryr seg ikke om hvem sitt bryst h*n legges inntil når h*n gråter?

I såfall bør de 6 ukene fjernes fra det som kalles "foreldrepermisjon", og være en selvstendig/uavhengig "barselpermisjon" forbeholdt den fødende part. Foreløpig er det kun kvinner som kan bære frem barn, men det kan kanskje fremtidig likestillende forskning endre på. Videre bør vel regjeringen bestemme at foreldrene skal få like mye spedbarnstid som babytid, og legge føringer for at permisjon må tas ut annenhver uke. Vi er jo ikke flinke med valgfrihet når det kommer til nyankomne babyer.

Egentlig er det mest likestilte å ta en revurdering på hvorvidt amming egentlig er noe å satse på i fremtiden, og fjerne anbefalingene ettersom de baserer seg på kjønnsdiskriminerende puppefunksjoner..
Etter at det er avklart hvor lenge den såkalt hellige puppen skal være tilgjengelig, og hvor mange uker som skal inngå i "barselpermisjon", først DA kan resten av permisjonstiden fordeles med likestilt utgangspunkt.

Jeg er relativt opptatt av å kunne ta egne valg, så likestilling liker jeg ikke. Jeg tror heller ikke det er viktig for babyen at h*n ser begge foreldrene like mye sitt første leveår. Men det viktigste er kanskje at far ikke blir overkjørt av mor, slik han tydeligvis ofte blir i dag.

FULL likestilling oppnår vi uansett ikke før begge kjønn har mulighet til å gå gravide, føde og amme.

 

[Ingenbruker]

Så de første 6 ukene er mor viktigst pga barnets behov? Vel vitende om at jeg setter dette veldig på spissen nå må jeg likevel lure på om det ikke er diskriminerende å påstå at mor er viktigere i starten.. Og jeg lurer på hvem som bestemmer at det kun er de første 6 ukene dette gjelder.

Fra uke 7 betyr det altså ingenting hvem som er hjemme med babyen - foreldrene likestilles over natten, mors psykiske helse har stabilisert seg etter hormonangrepet samtidig som fysikken er tilbake til normalen, og baby bryr seg ikke om hvem sitt bryst h*n legges inntil når h*n gråter?

I såfall bør de 6 ukene fjernes fra det som kalles "foreldrepermisjon", og være en selvstendig/uavhengig "barselpermisjon" forbeholdt den fødende part. Foreløpig er det kun kvinner som kan bære frem barn, men det kan kanskje fremtidig likestillende forskning endre på. Videre bør vel regjeringen bestemme at foreldrene skal få like mye spedbarnstid som babytid, og legge føringer for at permisjon må tas ut annenhver uke. Vi er jo ikke flinke med valgfrihet når det kommer til nyankomne babyer.

Egentlig er det mest likestilte å ta en revurdering på hvorvidt amming egentlig er noe å satse på i fremtiden, og fjerne anbefalingene ettersom de baserer seg på kjønnsdiskriminerende puppefunksjoner..
Etter at det er avklart hvor lenge den såkalt hellige puppen skal være tilgjengelig, og hvor mange uker som skal inngå i "barselpermisjon", først DA kan resten av permisjonstiden fordeles med likestilt utgangspunkt.

Jeg er relativt opptatt av å kunne ta egne valg, så likestilling liker jeg ikke. Men det viktigste er at far ikke blir overkjørt av mor, slik som han tydeligvis ofte blir i dag.

FULL likestilling oppnår vi uansett ikke før begge kjønn har mulighet til å gå gravide, føde og amme.

Jeg skal ikke sette 6 uker som en fasit, på ingen måte, og jeg mener i utgangspunktet at far skulle fått 6 uker han også, sammen med mor og babyen så han får samme mulighetene for tilknytning, grunnen for at de er viktige er vel egentlig mest for at mor har født og derfor haret behov for å komme seg etter min mening, andre vil vel si de er viktige for å få igang amming og tilknytning, sistnevnte skulme jeg ønske kunne bli gitt til både mor og far, men det er vel en annen diskusjon[emoji23]

Og selv om far hverken kan gå gravid eller amme så betyr ikke det at han skal frarøves dyrebar tilknytningstid med sitt barn[emoji5]

Vi kvinner skriker etter likestilling mår det kommer oss tilgode men så fort noen tar opp noe vi kan tape på hyles det med en gang[emoji51]

 

[KR1ST1NE]

Jeg skal ikke sette 6 uker som en fasit, på ingen måte, og jeg mener i utgangspunktet at far skulle fått 6 uker han også, sammen med mor og babyen så han får samme mulighetene for tilknytning, grunnen for at de er viktige er vel egentlig mest for at mor har født og derfor haret behov for å komme seg etter min mening, andre vil vel si de er viktige for å få igang amming og tilknytning, sistnevnte skulme jeg ønske kunne bli gitt til både mor og far, men det er vel en annen diskusjon[emoji23]

Og selv om far hverken kan gå gravid eller amme så betyr ikke det at han skal frarøves dyrebar tilknytningstid med sitt barn[emoji5]

Vi kvinner skriker etter likestilling mår det kommer oss tilgode men så fort noen tar opp noe vi kan tape på hyles det med en gang[emoji51]

Takk for at du (virket som du) forstår at jeg bare skriver engasjert, og faktisk ikke hisser meg opp [emoji106]

Det er deilig å kunne diskutere med folk man er uenig med, uten at det må bli så himla surt!

 

[KR1ST1NE]

Vi kvinner skriker etter likestilling mår det kommer oss tilgode men så fort noen tar opp noe vi kan tape på hyles det med en gang[emoji51]

Nå er ikke jeg en av de rødstrømpene som skriker opp om likestilling i hytt og pinevær..
Jeg liker at det er noen kjønnsforskjeller, og trives godt med at mannen er i garasjen mens jeg rydder kjøkkenet [emoji1]

I mine øyne er samfunnet likestilt nok, og det er på tide at både feminister og tradisjonalister (?) innser hvor godt vi faktisk har det [emoji106] Det bør også åpnes for å mene at menn og kvinner er noe forskjellige..

Vi kan ta velinformerte valg om utdanning selv, og det er akseptabelt å velge karriere fremfor familie. Om jeg utdanner meg til ett lavtlønnsyrke bør det ikke komme som ett SJOKK at jeg får lav lønn tenker jeg.

Mulighetene er der for alle, selvom ikke alle kan bli alt.

 

[Krösa Maja]

Nå er ikke jeg en av de rødstrømpene som skriker opp om likestilling i hytt og pinevær..
Jeg liker at det er noen kjønnsforskjeller, og trives godt med at mannen er i garasjen mens jeg rydder kjøkkenet [emoji1]

I mine øyne er samfunnet likestilt nok, og det er på tide at både feminister og tradisjonalister (?) innser hvor godt vi faktisk har det [emoji106] Det bør også åpnes for å mene at menn og kvinner er noe forskjellige..

Vi kan ta velinformerte valg om utdanning selv, og det er akseptabelt å velge karriere fremfor familie. Om jeg utdanner meg til ett lavtlønnsyrke bør det ikke komme som ett SJOKK at jeg får lav lønn tenker jeg.

Mulighetene er der for alle, selvom ikke alle kan bli alt.

Det er det den ikke er, jeg vet om mange arbeidsgivere som velger menn foran kvinner pga kvinner et det fare for blir lenge borte. Jeg ønsker at min datter også skal få lov til å velge seg ett yrke som hun har lyst til og blir sett på som lik ressurs som mannen selv om hun kan føde barn.
Jeg mener at sånn kan vi ikke ha det og da må vi kvinner ofre noe også, barnet lider ikke om far er hjemme og ingen mener at kvinnen skal ut å jobbe etter 6 uker. Ja mamma er den viktigste de første ukene, heldigvis så blir pappa også viktig etter som månedene går.
Jeg ønsker for min datter at hun skal få velge det yrke hun vil, samtidig som hun skal få lov å sette barn til verden. Ikke enten eller som det er i dag..