Overvekt og barnløshet

[Mellomstor]

jeg vet at dette er en brannfakkel uten like. Jeg mener det ikke vondt - men vet at det helt sikkert vil bli oppfattet slik uansett...

Men altså....

Jeg ser det blant mine egne venner og her på forumet. Ufrivillig barnløshet og overvekt.
Personer som har prøvd å bli gravid i åresvis uten å lykkes, men klarer fortsatt ikke å gå ned (nok) i vekt. Hvorfor? Hvis ikke barneønsket er motivasjon nok, hva er da motivasjon?

Jeg har en venninne som ønsker seg barn for alt i verden, gjennom mange år med prøving blir hun bare eldre OG tjukkere. Nå er hun langt utenfor BMI-grensene for mer IVF.
(For ordens skyld så vet jeg at medisiner og især ifb med IVF ofte gir vektøkning, men her er det livsstilen som gir overvekt...)

Det jeg ikke forstår er hvordan man kan tillate seg selv å være overvektig når man VET at vektnedgang er gunstig(-ere) for fertilitet. Hvis man virkelig ønsker seg barn over alt i verden?

Jeg mener ikke å støte noen, men samtidig er dette noe jeg lurer veldig på og bare MÅ spørre. Å svare at det er et sammensatt problem høres for meg ut som en slags fornektelse...

 

[Sylvanas]

Vel, det kan være ekstremt vanskelig å gå ned i vekt, og når du føler deg presset så kan det bli enda vanskeligere. Mange som er overvektige er det fordi de bruker mat som medisin mot vanskelige følelser og opplevelser.
Jeg har vært overvektig lenge, men har gått ned i vekt før graviditetene og har sånnsett ikke hatt problemer med å bli gravid. Men nå sliter jeg med å gå ned i vekt, og jeg finner bare ikke noen motivasjon i det hele tatt. Så jeg skjønner godt hvordan de har det.

 

[lykke_liten]

Ond sirkel kanskje. Overvekt, barnløshet, tristhet, trøstespising, mer overvekt, barnløshet og tristhet. Mer trøstespising.
Det er spiseforstyrrelser å overspise/trøstespise. Og på lik linje med anoreksi og bulemi så kan man ikke bare si «slutt» om du skjønner.
Sier ikke at alle overvektige har spiseforstyrrelser, men det er nok mange som kan ha det uten at de vet det selv også.
Bruker man mat som trøst så kan det fort gå ut av kontroll

 

[Musemor med tre søte små]

Som de andre her skriver så blir det fort en ond sirkel, det vet jeg alt om.
Vi hadde riktignok ikke problemer med å bli gravid, men å beholde spiren i mange, uansett, det tok tid.

En ting man ikke skal glemme oppi dette her, mange av de som strever med å bli gravide har pcos/pco og en av bivirkningen med det foruten å ha problemer med å bli gravid er overvekt.
Jeg sier ikke at det er alle, men en del.

 

[Mamma09og19]

Synes du bare skal stole på at om det var så enkelt, så hadde de så klart bare tatt og slanka seg.

Det er ikke sånn at veldig mange ønsker å være overvektig. Det er som regel veldig sammensatt, selv om du ikke har troa på det.

 

[Rimfrost92]

Dette er nok noe som er vanskelig å forstå, med mindre man har vært der selv.

Jeg har hatt ett problematisk forhold til mat siden jeg ble mobbet som barn, i perioder har det gått bedre og jeg har vært slankere, men så blir det værre igjen og vekten øker.

I teorien så er det bare å spise mindre enn man forbrenner, men det er så mye annet som ofte ligger bak, så det er ikke så enkelt i prakis..

Det er virkelig en kamp man må ta mot seg selv, og den kampen blir vanskeligere i tunge stunder, som det er dersom man sliter med å bli gravid.

 

[FruMarihøne]

jeg vet at dette er en brannfakkel uten like. Jeg mener det ikke vondt - men vet at det helt sikkert vil bli oppfattet slik uansett...

Men altså....

Jeg ser det blant mine egne venner og her på forumet. Ufrivillig barnløshet og overvekt.
Personer som har prøvd å bli gravid i åresvis uten å lykkes, men klarer fortsatt ikke å gå ned (nok) i vekt. Hvorfor? Hvis ikke barneønsket er motivasjon nok, hva er da motivasjon?

Jeg har en venninne som ønsker seg barn for alt i verden, gjennom mange år med prøving blir hun bare eldre OG tjukkere. Nå er hun langt utenfor BMI-grensene for mer IVF.
(For ordens skyld så vet jeg at medisiner og især ifb med IVF ofte gir vektøkning, men her er det livsstilen som gir overvekt...)

Det jeg ikke forstår er hvordan man kan tillate seg selv å være overvektig når man VET at vektnedgang er gunstig(-ere) for fertilitet. Hvis man virkelig ønsker seg barn over alt i verden?

Jeg mener ikke å støte noen, men samtidig er dette noe jeg lurer veldig på og bare MÅ spørre. Å svare at det er et sammensatt problem høres for meg ut som en slags fornektelse...

Jeg er i bunn og grunn enig. Det er mye unnskyldninger ute å går.

Men jeg tror det er vanskeligere for noen, på lik linje med å slutte å røyke. Noen får det til "over natta" uten problem og for andre er det "umulig". Så tenker at vi har forskjellig utgangspunkt for å endre atferd og vanemønster.

Men når det er sagt, så tror jeg mange "bestemmer" seg for at det er umulig. Sånn at de på en måte har gitt opp før de har begynt.

 

[smiley :)]

Jeg forstår ditt spørsmål så inderlig godt.

Uansett fertil/infertil så ønsker jo ingen å være overvektige. Det fører med seg så slitne, dårlig helse, slitasje på kroppen for ikke å nevne alle problemene og fordommene man kan møte ute i verden. For å sette det på spissen; føler de seg ikke viktigere enn at de lar seg selv være overvektige og plages av slike ting!

Saken er at det er mer komplisert. En spiseforstyrrelse har gjerne fler årsaker, kan f.eks være at man har store utfordringer i livet (trøstespiser) osv og slike ting er ikke gjort på et blunk.
Samtidig fins det så mange "kurer" som lover bot og bedring men så var det ikke så bra likevel osv.

Samtidig har det vært slik at hver gang jeg aktivt forsøkte å gå ned i vekt, endte jeg som regel med å gå enda mer opp i vekt. Det er fordi at det hjelper ikke med å bare tro at noen små endringer i matveien er løsningen. Man må se på flere faktorer sammen. Jeg hadde f.eks en insulinproduksjon som var så feil, at hvis jeg ikke spiste hver 3. time så ble jeg dårlig. Samtidig var jeg så skamfull fordi at mens alle andre holdt på med så mange aktiviteter, så var jeg alltid en som snart måtte ha mat (blir veldig ofte når man må spise hver 3.time). Jeg kunne bare ikke spise mindre og når jeg gjorde det kom oksehungeren som fikk meg enda mer opp i vekt.

Nå i ettertid er det så lett å se disse tingene når jeg endelig fant ut at min feil ikke var at jeg spiste verken for mye eller for usunt men heller at kroppen var i ubalanse, men hele livet har jeg slitt med overvekt nettopp pga dette.

Jeg har selv slitt med overvekt hele livet, men fant ikke noe som funket før nå, når jeg nesten står på grensen til overgangsalder.

Jeg ble også selv gravid med min nye gubbe etter flere år, etter endelig å ha funnet fram til en livsstil som førte til at jeg gikk ned i vekt (lavkarbo).

 

[Maddieh]

For enkelte er det lett å gå ned i vekt, andre, not so much. Man har andre ting enn livsstil som må taes i betraktning.
Skjulte sykdommer, medisiner man må ha, men som fører til overvekt. Det er ett vanskelig og ømt tema for mange.
Og for alle har det liksom ikke noe å si, men for andre mye.

 

[Kengu]

Selv om man da går ned i vekt så betyr ikke det st man blir gravid likevel, det kan være mye annet som ligger bak at man ikke blir gravid.

 

[Lilth]

jeg vet at dette er en brannfakkel uten like. Jeg mener det ikke vondt - men vet at det helt sikkert vil bli oppfattet slik uansett...

Men altså....

Jeg ser det blant mine egne venner og her på forumet. Ufrivillig barnløshet og overvekt.
Personer som har prøvd å bli gravid i åresvis uten å lykkes, men klarer fortsatt ikke å gå ned (nok) i vekt. Hvorfor? Hvis ikke barneønsket er motivasjon nok, hva er da motivasjon?

Jeg har en venninne som ønsker seg barn for alt i verden, gjennom mange år med prøving blir hun bare eldre OG tjukkere. Nå er hun langt utenfor BMI-grensene for mer IVF.
(For ordens skyld så vet jeg at medisiner og især ifb med IVF ofte gir vektøkning, men her er det livsstilen som gir overvekt...)

Det jeg ikke forstår er hvordan man kan tillate seg selv å være overvektig når man VET at vektnedgang er gunstig(-ere) for fertilitet. Hvis man virkelig ønsker seg barn over alt i verden?

Jeg mener ikke å støte noen, men samtidig er dette noe jeg lurer veldig på og bare MÅ spørre. Å svare at det er et sammensatt problem høres for meg ut som en slags fornektelse...

Jeg er fertil, men trenger IVF/PGD for å få friske barn.
Er over BMI grensa til vårt lokale sykehus, men under grensa til behandlende sykehus.

Man vet sjeldent alt om alle.
Jeg KAN gå ned i vekt om jeg vil, jeg vet bare at måten jeg vet hvordan jeg gjør det på ikke er sunn.
Jeg har hatt forskjellige spiseforstyrrelser i snart 20år, forbrenningen min er så sliten og horribel at vanlig vektnedgang er vanskelig.
For å ikke trigge får jeg ikke telle kalorier, jeg får ikke overtrene, får ikke gå på dietter (anbefalninger fra ernæringsfysiolog og behandler selvfølgelig, jeg KAN velge denne veien).

Man vet sjeldent alt om andre, som nevnt om medisinbruk, sykdommer eller forstyrrelser som gjør vektnedgang vanskelig.
Derfor kan det være lett å tro at vi ikke gjør alt vi kan for å gå ned i vekt, men vi gjør som oftest det.
Vi gjør det vi kan innen rammene vi har.

 

[Prøver90]

jeg vet at dette er en brannfakkel uten like. Jeg mener det ikke vondt - men vet at det helt sikkert vil bli oppfattet slik uansett...

Men altså....

Jeg ser det blant mine egne venner og her på forumet. Ufrivillig barnløshet og overvekt.
Personer som har prøvd å bli gravid i åresvis uten å lykkes, men klarer fortsatt ikke å gå ned (nok) i vekt. Hvorfor? Hvis ikke barneønsket er motivasjon nok, hva er da motivasjon?

Jeg har en venninne som ønsker seg barn for alt i verden, gjennom mange år med prøving blir hun bare eldre OG tjukkere. Nå er hun langt utenfor BMI-grensene for mer IVF.
(For ordens skyld så vet jeg at medisiner og især ifb med IVF ofte gir vektøkning, men her er det livsstilen som gir overvekt...)

Det jeg ikke forstår er hvordan man kan tillate seg selv å være overvektig når man VET at vektnedgang er gunstig(-ere) for fertilitet. Hvis man virkelig ønsker seg barn over alt i verden?

Jeg mener ikke å støte noen, men samtidig er dette noe jeg lurer veldig på og bare MÅ spørre. Å svare at det er et sammensatt problem høres for meg ut som en slags fornektelse...

Er egentlig ganske enig med deg. Jeg mener og at om ønsket er stort nok så klarer man det meste. Men likevel vet man ikke årsaken. Nå har jeg aldri vært overvektig (bortsett fra under svangerskap og rett etter fødsel) men jeg har slitt med å bli gravid flere år før jeg endelig ble det med hjelp av prøverør. Kan være veldig mange andre grunner til at man ikke blir gravid selv om man er overvektig. Men ja, å få bort noen kg da kan hjelpe mye.

 

[Snurri]

jeg vet at dette er en brannfakkel uten like. Jeg mener det ikke vondt - men vet at det helt sikkert vil bli oppfattet slik uansett...

Men altså....

Jeg ser det blant mine egne venner og her på forumet. Ufrivillig barnløshet og overvekt.
Personer som har prøvd å bli gravid i åresvis uten å lykkes, men klarer fortsatt ikke å gå ned (nok) i vekt. Hvorfor? Hvis ikke barneønsket er motivasjon nok, hva er da motivasjon?

Jeg har en venninne som ønsker seg barn for alt i verden, gjennom mange år med prøving blir hun bare eldre OG tjukkere. Nå er hun langt utenfor BMI-grensene for mer IVF.
(For ordens skyld så vet jeg at medisiner og især ifb med IVF ofte gir vektøkning, men her er det livsstilen som gir overvekt...)

Det jeg ikke forstår er hvordan man kan tillate seg selv å være overvektig når man VET at vektnedgang er gunstig(-ere) for fertilitet. Hvis man virkelig ønsker seg barn over alt i verden?

Jeg mener ikke å støte noen, men samtidig er dette noe jeg lurer veldig på og bare MÅ spørre. Å svare at det er et sammensatt problem høres for meg ut som en slags fornektelse...

For meg blir dette samme spørsmål som «hvorfor går ikke kvinner fra voldelige menn?». Fordi det er vanskelig. Og i svært sjeldne tilfeller føler de at dette er noe de råder over eller kan bestemme. Hvem velger å være tykk? Hvem velger å «forkaste» barnedrømmen for å kunne spise mer? Svaret er jo at de ikke gjør det, og at spørsmålet tar utgangspunkt i at dette er frivilllige valg, noe det ikke er. Så spørsmålet stilles på feil premisser. Spørsmålet er heller: hvorfor sliter overvektige med å gå ned i vekt? Og for å svare på det må du se på hvorfor de er overvektige i utgangspunktet. Det varierer det en del, men etter som jeg har lest og erfart kommer det ofte av omsorgssvikt i barndommen, psykiske helseutfordringer, somatiske helseutfordringer, og strukturen rundt dem. Det er heller ikke bare bare å spise mindre for å gå ned i vekt når du først har gått opp. Da jobber kroppen imot deg. Kroppen ønsker nemlig, instinktivt, å beholde vekta eller øke den. Ikke hos alle, men hos de som er disponert for dette. Det er rent biologisk og ikke et bevisst valg. Hos noen få igjen er det motsatt, de klarer ikke å legge på seg, og må følge intensive programmer for å gå opp i vekt og holde seg der. Dette er heller ikke selvvalgt, noen kropper er bare slik, de ble skapt slik i mors mage.
Dette er et spennende felt, men det blir for mye å skrive her. Men jeg anbefaler deg å se noen dokumentarer om fedme og hvor de går gjennom forskning på vekttap. Veldig spennende lesning/titting som også gir økt forståelse for de «usynlige» utfordringene med fedme.
Personlig valg vil jeg anslå utgjør ca 2% av årsaken til fedme.

 

[RoseBusk]

Du mener ikke å støte noen, men du gjør det i hvert eneste ord du skriver. Se å ta deg sammen!

 

[Zephyra]

Du mener ikke å støte noen, men du gjør det i hvert eneste ord du skriver. Se å ta deg sammen!

Det å bli støtt er et valg du tar. Jeg er overvektig men trenger ikke bli støtt av at noen stiller et spørsmål.

 

[Zephyra]

Mange av svarene over her går på individers evne eller manglende evne til å gå ned i vekt, gjerne pga sykdommer og lignende.

Det jeg syns er mer interessant er valget om å legge om livsstilen. Jeg er overvektig, har 20 kg for mye, og har klart å gjort fint lite med det de siste to årene. Men jeg forventer jo ikke at vekten skal forsvinne av seg selv heller. Kostholdet mitt anser jeg som helt alminnelig, bortsett fra mengden sjokolade og brus jeg konsumerer. Så hvis jeg bare holdt meg til dagens måltider tror jeg det hadde gjort stor forskjell. I tillegg må jeg jo regne med å legge mye innsats i aktivitet for å bli sunnere. Disse kriteriene fyller jeg ikke nå, og da er det jo helt logisk at vekta står på stedet hvil, eller øker... Jeg vet jo at jeg kun har meg selv å takke for det, og at ansvaret er mitt.

Men når overvektige mennesker klager på at de ikke kommer ned i vekt mens de har disse rammene, så lurer jeg jo på hva som mangler av kunnskap. Jeg forstår ts sitt poeng, mange av de jeg kjenner som f eks har fått svangerskapsforgiftning har jo allerede før svangerskapet vært så overvektige at legen har anbefalt dem å gå ned i vekt før de blir gravide, uten at det har hindret dem i å hive inn uanstendige mengder sukker og fett.

Hvis man har et sunt og riktig kosthold og trener men fortsatt ikke går ned i vekt da kan jeg tro på unnskyldninger som f eks sykdom og medisiner.

Men før det handler det mye om valg og viljestyrke. Det er ihvertfall mitt problem, i bunn og grunn. Jeg tror bare det er så tabu og alle er så redde for å krenke de stakkars som er overvektige at det som egentlig er et stort helseproblem blir tiet om. Man blir slaktet om man fremmer noe/noen som slank eller tynn, alle glemmer å fokusere på at man er sunn. Det er ingen tvil om at overvekt er usunt.

Til poenget angående spiseforstyrrelser, ja jeg ser den til en viss grad. Men for meg blir det på samme måte som å anse alkoholisme som en sykdom.

Men ja, det er absolutt en brannfakkel

 

[Snurri]

Mange av svarene over her går på individers evne eller manglende evne til å gå ned i vekt, gjerne pga sykdommer og lignende.

Det jeg syns er mer interessant er valget om å legge om livsstilen. Jeg er overvektig, har 20 kg for mye, og har klart å gjort fint lite med det de siste to årene. Men jeg forventer jo ikke at vekten skal forsvinne av seg selv heller. Kostholdet mitt anser jeg som helt alminnelig, bortsett fra mengden sjokolade og brus jeg konsumerer. Så hvis jeg bare holdt meg til dagens måltider tror jeg det hadde gjort stor forskjell. I tillegg må jeg jo regne med å legge mye innsats i aktivitet for å bli sunnere. Disse kriteriene fyller jeg ikke nå, og da er det jo helt logisk at vekta står på stedet hvil, eller øker... Jeg vet jo at jeg kun har meg selv å takke for det, og at ansvaret er mitt.

Men når overvektige mennesker klager på at de ikke kommer ned i vekt mens de har disse rammene, så lurer jeg jo på hva som mangler av kunnskap. Jeg forstår ts sitt poeng, mange av de jeg kjenner som f eks har fått svangerskapsforgiftning har jo allerede før svangerskapet vært så overvektige at legen har anbefalt dem å gå ned i vekt før de blir gravide, uten at det har hindret dem i å hive inn uanstendige mengder sukker og fett.

Hvis man har et sunt og riktig kosthold og trener men fortsatt ikke går ned i vekt da kan jeg tro på unnskyldninger som f eks sykdom og medisiner.

Men før det handler det mye om valg og viljestyrke. Det er ihvertfall mitt problem, i bunn og grunn. Jeg tror bare det er så tabu og alle er så redde for å krenke de stakkars som er overvektige at det som egentlig er et stort helseproblem blir tiet om. Man blir slaktet om man fremmer noe/noen som slank eller tynn, alle glemmer å fokusere på at man er sunn. Det er ingen tvil om at overvekt er usunt.

Til poenget angående spiseforstyrrelser, ja jeg ser den til en viss grad. Men for meg blir det på samme måte som å anse alkoholisme som en sykdom.

Men ja, det er absolutt en brannfakkel

I de fleste fagkretser omtales alkoholisme som en sykdom, og ikke som et personlig valg. Det behandles deretter med langt bedre resultater. Alkoholisme er også et spennende felt. Alt slikt om avhengighet og viljens kontroll eller mangel på kontroll over kroppen fascinerer meg i grunn, fordi det er lett å tro at man styrer så mye selv, men så går man det i sømmene og oppdager at vi blir «lurt» av kroppen til ganske mye. Å forstå årsaken bak diverse utfordringer bidrar som regel til mer effektive løsninger. Men forskningen på rus og avhengighet har dessverre ikke kommet så langt, grunnet den tidligere antagelsen om at det var viljestyrt. Hvorfor skulle man studere det nærmere da, ikke sant? Så det er et spennende og forholdsvis nytt felt.

 

[Regnbuebarn 2015]

jeg vet at dette er en brannfakkel uten like. Jeg mener det ikke vondt - men vet at det helt sikkert vil bli oppfattet slik uansett...

Men altså....

Jeg ser det blant mine egne venner og her på forumet. Ufrivillig barnløshet og overvekt.
Personer som har prøvd å bli gravid i åresvis uten å lykkes, men klarer fortsatt ikke å gå ned (nok) i vekt. Hvorfor? Hvis ikke barneønsket er motivasjon nok, hva er da motivasjon?

Jeg har en venninne som ønsker seg barn for alt i verden, gjennom mange år med prøving blir hun bare eldre OG tjukkere. Nå er hun langt utenfor BMI-grensene for mer IVF.
(For ordens skyld så vet jeg at medisiner og især ifb med IVF ofte gir vektøkning, men her er det livsstilen som gir overvekt...)

Det jeg ikke forstår er hvordan man kan tillate seg selv å være overvektig når man VET at vektnedgang er gunstig(-ere) for fertilitet. Hvis man virkelig ønsker seg barn over alt i verden?

Jeg mener ikke å støte noen, men samtidig er dette noe jeg lurer veldig på og bare MÅ spørre. Å svare at det er et sammensatt problem høres for meg ut som en slags fornektelse...

Fordi sukker og fett er mer avhengighetsskapende enn heroin. Og i Norge så har vi ikke de resursene som skal til for å hjelpe folk som sliter med vekt. Også får man ikke den kunnskapen man trenger om kosthold også blir det mye jojo slanking, mye sultfølelse og slankekurer. Ingen hjelp til en varig livsstilsendring. Den hjelpa får du først når du er blitt så stor at du er kandidat for slankeoperasjon. Også kan det være spiseforstyrrelse som ligger bak og det å ikke kunne bli gravid gjør overspisingen enda verre. Jeg tror ikke det er så sort/hvit som mange tror. Jeg er lita og opptatt av kosthold, men jeg må ta meg skikkelig i nakken etter juleferien for da har jeg konstant søtsug i et par uker etterpå.

 

[FruMarihøne]

Du mener ikke å støte noen, men du gjør det i hvert eneste ord du skriver. Se å ta deg sammen!

Norge -den krenkede nasjonen. Man må få lov å sette spørsmålstegn ved ting. Uten at man skal halshugges av den grunn.

For noen er det lett og holde vekta, for andre ikke. Men det står enkelt og greit i naturfagsboka fra ungdomsskolen: "for å gå ned i vekt, må man forbrenne mer enn man spiser" og for mange vil det lønne seg å bare være mer aktiv. Om man spiser mindre, blir man mer sliten og mindre aktiv. Og man forbrenner mindre og går ikke ned i vekt.

Tenker at mange prøver dietter og løsninger i den tro at det skal funke. Kutter ut brus, kjøper light-produkter osv.

Det er ikke sukker som gjør det tjukk, det er ikke fett, det er et overskudd av kalorier som gjør deg tjukk. Så i teorien kan du spise bare sjokolade og drikke cola, uten å legge på deg.

Hadde mann et normalt husmannskosthold og en aktiv livstil er mye gjort, tror jeg. Men det er veldig lett å være tynn og si og mene!

Jeg la på meg mye når jeg gikk gravid og er nå overvektig. Jeg føler meg jo ganske tynn, så jeg må innrømme jeg synes bmi er en dårlig måte å måle en sunn kropp på.

 

[Zephyra]

I de fleste fagkretser omtales alkoholisme som en sykdom, og ikke som et personlig valg. Det behandles deretter med langt bedre resultater. Alkoholisme er også et spennende felt. Alt slikt om avhengighet og viljens kontroll eller mangel på kontroll over kroppen fascinerer meg i grunn, fordi det er lett å tro at man styrer så mye selv, men så går man det i sømmene og oppdager at vi blir «lurt» av kroppen til ganske mye. Å forstå årsaken bak diverse utfordringer bidrar som regel til mer effektive løsninger. Men forskningen på rus og avhengighet har dessverre ikke kommet så langt, grunnet den tidligere antagelsen om at det var viljestyrt. Hvorfor skulle man studere det nærmere da, ikke sant? Så det er et spennende og forholdsvis nytt felt.

Ja jeg skjønner det, og at kroppen virkelig er avhengig med ekte symptomer er det ingen tvil om. Jeg har bare null respekt for det personlig fordi jeg selv har vokst opp med det. Og uansett hva man slet med senere i livet, så tok man et valg den første gangen man drakk det, og en del ganger etter det før alkoholismen ble et faktum. Akkurat der er jeg bare et kynisk menneske med lite empati, en god grunn til at jeg ikke kan jobbe på de feltene der jeg møter slike folk, de har ikke godt av å møte slike som meg