Nå er jeg bare noen kilo overvektig da, men grunnen til det er at jeg i svangerskapet fikk alvorlig bekkenløsning og knapt fikk rørt meg.. det var veldig vanskelig å spise lite nok for å ikke legge på meg. ble jo også deprimert og følte meg ubrukelig siden jeg ikke fikk gjort noe, hverken jobbe, gjøre noe hjemme eller trene (trente bekkenet+ellipse, men ble en brå slutt på det da jeg i tillegg fikk blødninger og kraftige kynnere av det, men tok opp igjen treninga når jeg nærmet meg termin) Det førte til muskeltap i massevis og 24kg opp.
Jeg ønsket som de fleste å være like slank som før raskt etter fødsel, og gikk ned ca 15kg de to første ukene, men hadde 10kg igjen som satt ordentlig godt. Jeg spiste sunt, men jeg er en av de som ikke går ned lettere når man ammer, tvert i mot(ja, det er helt sant, for noen er det sånn) og slet med vondt bekken i mange måneder etterpå, så det ble bare korte korte trilleturer med andre ord.
Når man i tillegg stadig vekk får blikk og stygge kommentarer fra familie er det jo vanskelig å holde motivasjonen oppe, men det er vanskelig å forstå for en som aldri har hatt et sånt problem. Man føler seg ihvertfall helt maktesløs og at man aldri noen gang kommer til å klare å gå ned ALLE kiloene når man hele tiden får høre at man er tjukk.
Jeg har igjen 5kg til det jeg veide da jeg ble gravid og det er halvannent år siden jeg fødte, alle andre rundt meg som har fått barn bare spretter tilbake i form før de har kommet ut av barsel, noe som folk er flinke til å bemerke til meg.. og det er også med å bidra til at man føler seg håpløs og unormal. Så er det andre overvektige man kjenner, som er større enn meg som ikke forstår hvorfor jeg skal slanke emg, for jeg er jo slank nok og setter frem kaker, is og godteri (og det er veldig vanskelig å stå i mot når man er på slankern og er småsulten nesten hele tida)
Jeg sliter med å få opp forbrenninga igjen, og kan trene hardt hver dag og spise 1500kcal og allikevel bare gå ned noen få hundre gram i uka, det bidrar også til at motivasjonen kan svikte.
Så ja, i de fleste tilfeller er det så enkelt som du sier, men også sååå vanskelig, for dette med kropp,utseende og mat er knyttet til fryktelig mye følelser og det ligger nesten alltid mye bak, selvom det ikke er psykisk sykdom eller medisiner. Skjønner du litt bedre nå? (tenkte forøvrig akkurat på samme måte som deg da jeg var 20år og topptrent)
Jeg skal ned 9 kg i løpet av våren og sommern håper jeg. Og ja, jeg er skyld i det selv, men vil ikke ha på meg at jeg er lat og gir faen, og jeg er litt lei av å måtte "forsvare" og forklare hvorfor jeg la på meg mer enn andre når jeg gikk gravid, og hvorfor det tar så lang tid å gå ned.. det er jo en privatsak, er det ikke?