Overstått medisinsk abort (obs! TMI)

Jeg hadde en dag med medium blødning rett etter aborten så hadde jeg en 3-4 dager med minimale blødninger. Så hadde jeg noen dager uten så begynte jeg å spotte igjen. Men lurer nå på om det kan ha vært eggløsnings blødninger. De var rundt det som skulle vært el hvis syklusen min er normal. Så vi venta til etter de dagene før vi begynte å prøve igjen. Så med min flaks var vinduet stengt for denne perioden.
Er på legekontoret nå for en sjekk. Til å ha lette symptomer når jeg er gravid så har jeg masse rart nå. Harde pupper. Neseblod. Melk. Bekkenløsning og utmattelse. Og migrene. Håper at det går over snart eller at det forsvinner når jeg blir gravid. Kan jo være optimist. Jeg har aldri hatt problemer med syklusen. Har fått mensen som vanlig etter å ha født. Har bare gått rett inn i normal syklus.
Men denne tiden i uvisshet synes jeg er det verste. Jeg vil bare bli gravid igjen slik at de planene jeg hadde kan gjennomføres. Jeg var til TUL i uke 5+6 og så hjerteslag. Så var ikke i mine tanker at ungen kunne dø etter det. Så dagen før vi fant ut at babyen hadde dødd kjøpte vi inn en vugge til soverommet vi pusser opp til oss. Er veldig vanskelig å få tenkt frem over da.

Ventingen og uvissheten nå er ille ja, helt enig. Vi hadde fortalt det til hele familien, handlet vogn og bilsete (på salg) og kjøpte den fine spinkelsenga! Hadde vært så mye enklere om man hadde visst når man får igjen El og tr, men neida.

Skal til legen selv i dag for noen dager ekstra sykemelding og høre om hcg.

Håper dere finner ut av alle symptomene dine, synd at du skal få så mye etter MA. :Heartred
 
Ventingen og uvissheten nå er ille ja, helt enig. Vi hadde fortalt det til hele familien, handlet vogn og bilsete (på salg) og kjøpte den fine spinkelsenga! Hadde vært så mye enklere om man hadde visst når man får igjen El og tr, men neida.

Skal til legen selv i dag for noen dager ekstra sykemelding og høre om hcg.

Håper dere finner ut av alle symptomene dine, synd at du skal få så mye etter MA. :Heartred

Vi hadde også fortalt det til veldig mange, bla. familier på begge sidene. Det var kjipt å måtte gi beskjed at det ikke ble likevel, alt ble nesten verre av at det var så mange man måtte fortelle det til. Samtidig er jeg en type person som har behov for å snakke med venner og familie, så de hadde nok fått vite det uansett.

Uff, å ha tingene stående nyinnkjøpt og klar kan ikke være veldig gøy nå, nei. Dere har kanskje en bod eller lignende som dere kan sette ting på inntil videre, slik at dere slipper å bli påminnet det hele tiden?
 
Vi hadde også fortalt det til alle i familien. Men ser at neste gang så kommer jeg ikke til å ville dele med svigers.
Etter masse dårlige uttalelser så gidder jeg ikke det en gang til.
Jeg ble sykemeldt i to uker til nå. Så herlig å slippe at hele ferien går til å være dårlig.
Jeg sjekket også HCG nå for å se.
Legen henviste meg også til sykehuset for en sjekk. Hun sa at nå var livmoren og halsen hoven. Hun var usikker på grunnen. Men d gjorde vondt når hun tok en bomulls pinne på. Så må avvente hva den forteller.
 
Vi hadde også fortalt det til veldig mange, bla. familier på begge sidene. Det var kjipt å måtte gi beskjed at det ikke ble likevel, alt ble nesten verre av at det var så mange man måtte fortelle det til. Samtidig er jeg en type person som har behov for å snakke med venner og familie, så de hadde nok fått vite det uansett.

Uff, å ha tingene stående nyinnkjøpt og klar kan ikke være veldig gøy nå, nei. Dere har kanskje en bod eller lignende som dere kan sette ting på inntil videre, slik at dere slipper å bli påminnet det hele tiden?

Jeg angrer ikke på at vi hadde sagt det heller, men det var bare så kjipt å måtte ta den runden med kontrabeskjed. Jeg er også en som trenger å snakke om ting generelt, skal heldigvis møte en god venninne i morgen, det tror jeg vil hjelpe.

Vi har satt av et rom til babyen som vi har tingene på. Tok en runde den dagen vi fikk vite om MA og pakket ting litt unna så det ikke skulle støve ned, og lukket døra. Har vært der inne noen ganger etterpå og det går overraskende greit. Vi skal jo ha bruk for tingene, bare ikke helt når vi trodde...
 
Vi hadde også fortalt det til alle i familien. Men ser at neste gang så kommer jeg ikke til å ville dele med svigers.
Etter masse dårlige uttalelser så gidder jeg ikke det en gang til.
Jeg ble sykemeldt i to uker til nå. Så herlig å slippe at hele ferien går til å være dårlig.
Jeg sjekket også HCG nå for å se.
Legen henviste meg også til sykehuset for en sjekk. Hun sa at nå var livmoren og halsen hoven. Hun var usikker på grunnen. Men d gjorde vondt når hun tok en bomulls pinne på. Så må avvente hva den forteller.

Høres ut som du har en forståelsesfull lege, bra at du følges godt opp. Håper du får noen svar på hvorfor det er hovent. :)
 
Jeg angrer ikke på at vi hadde sagt det heller, men det var bare så kjipt å måtte ta den runden med kontrabeskjed. Jeg er også en som trenger å snakke om ting generelt, skal heldigvis møte en god venninne i morgen, det tror jeg vil hjelpe.

Vi har satt av et rom til babyen som vi har tingene på. Tok en runde den dagen vi fikk vite om MA og pakket ting litt unna så det ikke skulle støve ned, og lukket døra. Har vært der inne noen ganger etterpå og det går overraskende greit. Vi skal jo ha bruk for tingene, bare ikke helt når vi trodde...

Det blir fint å møte en venninne, det har hjulpet meg veldig å ha vinkvelder for å snakke om det som har skjedd, men også helt andre ting :) Jeg prøver å glede meg over de tingene jeg kan gjøre nå som jeg ikke kunne som gravid, f.eks. ta et glass vin eller tre i sommervarmen.

Det siste du sier der er så viktig - vi får jo bruk for de tingene! Bare ikke akkurat nå. Det må jeg minne meg selv på til stadighet. Det er strengt tatt for tidlig i prosessen å miste håpet (selv om jeg tar meg selv i å tenke "enn hvis" hele tiden).
 
Det blir fint å møte en venninne, det har hjulpet meg veldig å ha vinkvelder for å snakke om det som har skjedd, men også helt andre ting :) Jeg prøver å glede meg over de tingene jeg kan gjøre nå som jeg ikke kunne som gravid, f.eks. ta et glass vin eller tre i sommervarmen.

Det siste du sier der er så viktig - vi får jo bruk for de tingene! Bare ikke akkurat nå. Det må jeg minne meg selv på til stadighet. Det er strengt tatt for tidlig i prosessen å miste håpet (selv om jeg tar meg selv i å tenke "enn hvis" hele tiden).
 
Du setter ord på så mange kjente følelser :Heartred

Jeg skulle bare ønske at det var mer åpenhet rundt det, for det er ingen jeg vet av som har mistet. Det gjør liksom at man føler seg ganske så alene i alt dette. Heldigvis har vi hverandre her inne da :)

Jeg synes også det var veldig vanskelig, vi hadde ikke rukket å fortelle til alle, og likevel ble det liksom ikke alltid snakket om når man møttes igjen. Husker jeg Hadde invitert venninnegjen på besøk en måneds tid etterpå, og bare 1 av dem visste om det fordi jeg hadde planlagt å fortelle dem om graviditeten da. Jeg prøvde å fortelle om aborten men endte opp med å gå ut midt i og gråte på do istedet for, det var så vanskelig å finne ord. Så nå er jeg jo i overkant opptatt av å fortelle mine venninner at de alltid kan komme til meg om de skulle oppleve noe sånt og vil snakke, hehe. Ingen hadde begynt å prøve heller, så ingen hadde opplevd å miste eller være gravide.
Uansett, ja, det er fortsatt en del tabu rundt å miste i svangerskapet, spesielt i første trimester. ❤️
 
Jeg synes også det var veldig vanskelig, vi hadde ikke rukket å fortelle til alle, og likevel ble det liksom ikke alltid snakket om når man møttes igjen. Husker jeg Hadde invitert venninnegjen på besøk en måneds tid etterpå, og bare 1 av dem visste om det fordi jeg hadde planlagt å fortelle dem om graviditeten da. Jeg prøvde å fortelle om aborten men endte opp med å gå ut midt i og gråte på do istedet for, det var så vanskelig å finne ord. Så nå er jeg jo i overkant opptatt av å fortelle mine venninner at de alltid kan komme til meg om de skulle oppleve noe sånt og vil snakke, hehe. Ingen hadde begynt å prøve heller, så ingen hadde opplevd å miste eller være gravide.
Uansett, ja, det er fortsatt en del tabu rundt å miste i svangerskapet, spesielt i første trimester. ❤️

Huff, det er vanskelig å finne ord. Begynner å gråte når jeg tenker på hva jeg skal si osv... Og JA, det er tabu! Legen min presterte å si at det er jo kjempevanlig å miste, som om det hjelper. Ja, det er også kjempevanlig å miste besteforeldre, betyr det at det ikke er ok å sørge eller gråte da?
 
Huff, det er vanskelig å finne ord. Begynner å gråte når jeg tenker på hva jeg skal si osv... Og JA, det er tabu! Legen min presterte å si at det er jo kjempevanlig å miste, som om det hjelper. Ja, det er også kjempevanlig å miste besteforeldre, betyr det at det ikke er ok å sørge eller gråte da?

Huff ja, jeg så det inne på skjult, for en dritlege altså... Opplever av og til at folk gjerne vil trøste ved å si at det var bra at det skjedde tidlig, at man ikke får et sykt barn, at det er så vanlig at da skal man ikke sørge. Nei, man skl tvert om nærmest ferie at man ikke fikk et sykt barn eller at man gikk lenger ut i svangerskapet. Ofte er dte uvitenhet eller mangel på medfølelse som gjør at folk sier sånt, men det er passe dust likevel. For sannheten er at det som ikke er bra, det er at man har mistet et elsket og etterlengtet barn, samme hvor lenge og på hvilken måte en har hatt det barnet i livet.
Det er sånt jeg skulle ønske jeg kunne sagt rett etter jeg mista, men det er jo da man ikke er i noen posisjon hvor man klarer å få frem sånt :confused005
 
Huff ja, jeg så det inne på skjult, for en dritlege altså... Opplever av og til at folk gjerne vil trøste ved å si at det var bra at det skjedde tidlig, at man ikke får et sykt barn, at det er så vanlig at da skal man ikke sørge. Nei, man skl tvert om nærmest ferie at man ikke fikk et sykt barn eller at man gikk lenger ut i svangerskapet. Ofte er dte uvitenhet eller mangel på medfølelse som gjør at folk sier sånt, men det er passe dust likevel. For sannheten er at det som ikke er bra, det er at man har mistet et elsket og etterlengtet barn, samme hvor lenge og på hvilken måte en har hatt det barnet i livet.
Det er sånt jeg skulle ønske jeg kunne sagt rett etter jeg mista, men det er jo da man ikke er i noen posisjon hvor man klarer å få frem sånt :confused005

Hun presterte i tillegg å si at jeg mistet jo tidlig.... Synes absolutt ikke uke 11 var tidlig jeg... Begynte jo å tro at jeg var safe og greier:(
 
Hun presterte i tillegg å si at jeg mistet jo tidlig.... Synes absolutt ikke uke 11 var tidlig jeg... Begynte jo å tro at jeg var safe og greier:(

Ja, det har jo ikke noe å si når man mister. En kan ha vært gjennom ivf, prøving i årevis osv. Og å miste i uke 5 kan være en enorm påkjenning da, kontra om jeg hadde mistet i uke 5 etter 1 pp feks. Det er så individuelt og antall uker definerer uansett ikke en sorg, for sånt er individuelt og jeg synes man skal være veldig ydmyk overfor andres opplevelser. Jeg har blitt knust begge gangene jeg har mistet.
 
Ja, det har jo ikke noe å si når man mister. En kan ha vært gjennom ivf, prøving i årevis osv. Og å miste i uke 5 kan være en enorm påkjenning da, kontra om jeg hadde mistet i uke 5 etter 1 pp feks. Det er så individuelt og antall uker definerer uansett ikke en sorg, for sånt er individuelt og jeg synes man skal være veldig ydmyk overfor andres opplevelser. Jeg har blitt knust begge gangene jeg har mistet.

Helt enig! :Heartred
 
Back
Topp