I følge min fastlege som er veldig flink til oppfølgning må jeg inn å ta en HCG prøve. Har han som oppdaget MA, for han har ultralyd. Så jeg ville spurt om en HCG prøve for å sjekke at den synker
Jeg tok HCG prøve etter 2 uker. Da var den på 469. Så tenker jeg å ta ny på mandag. Slår ennå ut på graviditetstester 3 uker etter. Slitsomt.I følge min fastlege som er veldig flink til oppfølgning må jeg inn å ta en HCG prøve. Har han som oppdaget MA, for han har ultralyd. Så jeg ville spurt om en HCG prøve for å sjekke at den synker
Kjenner at dette er både tyngre fysisk og psykisk enn å føde barn. Men håper det går bedre frem over.
Slenger meg på her jeg også! Tilhørte også de som skulle ha termin i januar 2020, men mista i uke 7-8 i slutten av mai. Hos meg kom alt ut av seg selv, men det var forferdelig trist..Rekker å legge planer og glede seg noe enormt. Vi dro også til privatklinikk dagen etter jeg begynte å blø, godt å få konstantert det med en gang istedet for å vente på svar fra blodprøver.
Huff, ikke gøy å få slengt slike kommentarer til seg.. Det viktige i en slik prosess er å ha støtte fra de rundt seg og forståelse for at dette er tøft. Men som det sies ovenfor her så er det nok ingen som forstår hvordan det er før man har opplevd det selv.. Derfor så bra at vi har slike forum hvor vi kan få ut alle følelsene og spørsmålene rundt det
Det jeg ble sinna over at det ikke gjorde. Men det gjør det uansett ikke noe mindre trist da.
Ja, det er forståelig. Må ha vært veldig tøft.. Godt å høre at det går bedre med deg nå. Så får vi håpe at spiren sitter for oss begge snart! En mager trøst at mange blir fort gravide igjen etter SA/MA.Fryktelig mange fra januar her ja! Det bør være bedre sjangs for oss neste gang!
Godt det ordnet seg av seg selv hos deg da
Ja, det er forståelig. Må ha vært veldig tøft.. Godt å høre at det går bedre med deg nå. Så får vi håpe at spiren sitter for oss begge snart! En mager trøst at mange blir fort gravide igjen etter SA/MA.
Jeg hørte også til januar2020... SA 9+0 i starten på juni. Har ikke klar å gå inn på forumgruppen til januar2020 etter dette, prøver egentlig å unngå babyverden for en stund, men finner litt trøst inne i denne gruppa. Har ikke vært til lege/gynekolog da jeg var ganske sikker på hva som skjedde. I de siste ukene har jeg angret litt på det, da jeg var har vært usikker på om alt gikk bra. Blødningen stoppet etter 4-5 dager og fikk negativ g-test etter en uke, men har testet etter eggløsning og hadde fortsatt ikke fått noe etter 5 uker. I dag ble den endelig positiv (men usikker på om vi rakk det denne gangen, da jeg ikke har testet alle dager). Nå håper jeg vi lykkes snart alle sammen, og at vi snart ses i en termingruppe
Den er nokså lik min egen, MA oppdaget i uke 12, fosterlengde målt til ca 9+4. Hadde termin i desember. Har hatt en medisinsk abort (ble ikke lagt inn), men det var rester igjen så måtte på utskrapning som er gjennomført nå for en uke siden. Som deg følte jeg meg litt bedre (en slags closure) etter at alt dette var ferdig, men tristheten innhenter meg noen ganger om dagen likevel. Føler jeg ser gravide damer overalt, og klarer ikke å la være å tenke på hvor langt jeg hadde vært på vei om alt hadde gått bra.
Veldig leit å høre om din opplevelse
Vet ikke om dette hjelper for alle, men jeg forsøker å lage meg små milepæler for å få tiden til å gå raskere. Den første var å være fedig å blø, den neste negativ EL-test og etter der negativ graviditetstest. Har nå sluttet og blø og negativ EL-test, og en graviditetstest som er veldig svak. Regner med den blir negativ ila kommende uke. Tenker egentlig bare å fortsette å teste etter EL nå fremover for å komme fort tilbake i prøvinga igjen. Akkurat nå føles det som at det eneste som vil hjelpe er å bli gravid igjen, så jeg håper det skjer forholdsvis raskt.
Hva tenker du og dere om å prøve på nytt, vil dere starte så raskt som mulig?
Stor klem! <3
Vi SKAL få det til! 
Se der ja, enda en fra januar 2020. Nesten så vi skulle laget egen støttegruppe
De tok ikke noen sjekk på om alt var kommet ut hos meg etterpå, men var veldig nøye på at blødningene skulle roe seg før jeg fikk reise. Spurte om hcg skulle følges opp i etterkant, det mente de altså ikke var nødvendig. Jeg tror nok jeg skal følge med på noen tester selv, også blir det nok en tur til legen for å få noen dager ekstra sykemelding tenker jeg. Får høre med legen om de evt følger hcg
Også hørt det, så håper det klaffer for oss alle, så kanskje vi ses i samme termingruppe igjen!
for det blir det nesten alltid
Alle gravide mager kommer frem nå. Jeg gikk å fant meg en stille trappeoppgang når jeg skulle gjennomføre aborten. Ei på jobb hadde termin i de dager og jeg kjente at det hadde ikke vært greit å treffe henne etter eller på vei til fødselen.Føler også jeg ser gravide og babyer over alt nå, og det slår innover meg hva jeg har mistet. Men det var ikke meningen denne gangen.
Jeg også tenker sånne små milepæler. Håper blødningene ikke varer så lenge, men tenkte å følge opp hos legen med at hcg går ned slik det skal.
Det jeg har tatt med meg er at vi er i stand til å bli gravide, og tenker at det skal vi få til igjen. Helt enig i at det er det eneste som føles som kan hjelpe.
Vi kommer nok til å prøve med en gang igjen. Så raskt blødningene er borte er det bare å få kartlagt EL tenker jeg
Håper det ordner seg for deg
Stor klem tilbake, det gjør godt fra noen som vet hva en har gjennomgått
Nå har jeg vært hos gynekologen, en som er veldig kjent i Bergen. Meget dyktig og sympatisk lege. Han sjekket meg grundig og sa at her var det ikke rester men ville at jeg skulle bli gravid mens vi er i syden (reiser på torsdag) så han ga meg 2 cytotec som jeg skal ta i skjeden før jeg legger meg slik at vi får fortgang på ting. Han mente at sol, varme og lite stress vil været godt for oss. Han sa også at jeg har størst sjanse til å bli gravid de to første månedene. Kroppen oppfatter også aborten som en menstruasjon. Syndes dette var veldig nyttig å vite, ikke noe jeg har funnet ut ved å Google
Jeg har jo ikke mista nå nylig, men det er 3 år siden jeg mista første gang i disse dager, i overimorgen tror jeg, og selv om det er en stund siden kommer det litt ekstra opp rundt denne uka hvor vi gikk gjennom alt, svake blødninger først, ul som viste en MA, kroppen som senere samme dag startet aborten, 6 timer med rier og store blødninger over toalettskåla hjemme. Jeg var 23 år og hadde aldri trodd at en abort var så heftig, både fysisk og psykisk. Det følelsesmessige vakuumet etterpå hvor man prøver å akseptere at alt er over så fort, at alle planer for resten av sommeren, forventningen frem mot oul, å kjenne de første sparkene, velge navn, kjøpe barnevogn osv. i det uendelige. Alt det er bare borte, og jeg tenke at det var trist, men så går det kanskje greit, eller? Jeg var helt nummen, og fikk nesten litt sjokk da jeg kjente hvor ikke-greit det var etter en tid, når det faktisk er sant alt sammen og ikke bare en vond drøm. Også er det sommer, og gravide mager, vogner og babyer er faktisk aldri så tydelige som på denne tida, og det kan være skikkelig vondt akkurat å ha mista, og det kjennes ut som at alle som vil ha barn bare kan knipse også er det en baby der et lite år etterpå.. Bare ikke jeg.
Men så har tida gått og jeg har fått en nydelig sønn, som er 1,5 år nå og løper over alt, skal oppdage alt, smake på alt - og jeg løper etter, mer eller mindre svett. Kanskje ser du meg på gata? Og jeg vet ikke at du har et stort hull i hjertet nå, at du kjenner savnet ditt så veldig når du ser hva du skulle ha fått, men som er borte. Jeg har også kjent den smerten, men ingen vet om den andre. Og jeg skulle ønske jeg kunne se alle som har mistet det viktigste i livet, så jeg kunne si at det skal bli bedre
Ta vare på dere selv i sommer, det er en tøff tid å være trist på
Hvor lenge blødde du og sånt før det ga seg?
Jeg har jo ikke mista nå nylig, men det er 3 år siden jeg mista første gang i disse dager, i overimorgen tror jeg, og selv om det er en stund siden kommer det litt ekstra opp rundt denne uka hvor vi gikk gjennom alt, svake blødninger først, ul som viste en MA, kroppen som senere samme dag startet aborten, 6 timer med rier og store blødninger over toalettskåla hjemme. Jeg var 23 år og hadde aldri trodd at en abort var så heftig, både fysisk og psykisk. Det følelsesmessige vakuumet etterpå hvor man prøver å akseptere at alt er over så fort, at alle planer for resten av sommeren, forventningen frem mot oul, å kjenne de første sparkene, velge navn, kjøpe barnevogn osv. i det uendelige. Alt det er bare borte, og jeg tenke at det var trist, men så går det kanskje greit, eller? Jeg var helt nummen, og fikk nesten litt sjokk da jeg kjente hvor ikke-greit det var etter en tid, når det faktisk er sant alt sammen og ikke bare en vond drøm. Også er det sommer, og gravide mager, vogner og babyer er faktisk aldri så tydelige som på denne tida, og det kan være skikkelig vondt akkurat å ha mista, og det kjennes ut som at alle som vil ha barn bare kan knipse også er det en baby der et lite år etterpå.. Bare ikke jeg.
Men så har tida gått og jeg har fått en nydelig sønn, som er 1,5 år nå og løper over alt, skal oppdage alt, smake på alt - og jeg løper etter, mer eller mindre svett. Kanskje ser du meg på gata? Og jeg vet ikke at du har et stort hull i hjertet nå, at du kjenner savnet ditt så veldig når du ser hva du skulle ha fått, men som er borte. Jeg har også kjent den smerten, men ingen vet om den andre. Og jeg skulle ønske jeg kunne se alle som har mistet det viktigste i livet, så jeg kunne si at det skal bli bedre
Ta vare på dere selv i sommer, det er en tøff tid å være trist på
I tillegg bekymrer jeg meg fælt for hvordan det skal gå hvis vi neste gang klarer å bli gravid på nytt. Jeg vet jo at folk mister flere ganger på rad, og tanken på det gjør meg helt ør.
Jeg hadde en dag med medium blødning rett etter aborten så hadde jeg en 3-4 dager med minimale blødninger. Så hadde jeg noen dager uten så begynte jeg å spotte igjen. Men lurer nå på om det kan ha vært eggløsnings blødninger. De var rundt det som skulle vært el hvis syklusen min er normal. Så vi venta til etter de dagene før vi begynte å prøve igjen. Så med min flaks var vinduet stengt for denne perioden.Huff, typisk om du skulle møtt henne da ja. Jeg var "heldigvis" plassert på en avdeling hvor det for det meste var kreftpasienter, men det betød jo ingen påminnelser i det minste.
Så spennende at dere har begynt å prøve igjen!
Disse forventningene er vanskelige. Jeg gikk inn i dette med å prøve med at vi skulle ha sex og kose oss og at hvis det tok litt tid så var det bare koselig. Men nå som vi har mistet så har jeg ikke tålmodighet til å kose meg. Jeg har nå utvidet Flo appen. Har kjøpt meg termometer for å tempe og et bøttelass med el tester og graviditets tester. Jeg vil være gravid så fort som mulig.Kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Spesielt dette med forventningene frem mot OUL, sparkene, navn osv. Jeg skulle gå inn i sommeren med en mage som begynte å vises, tanken på det gjorde (gjør) meg bare helt varm om hjertet. Som du sier er det bare barnevogner og flotte gravidmager over alt, og hver mage er en påminnelse om magen jeg skulle hatt men ikke fikk. Dette skulle være vårt første barn.
Nå er det litt over en måned siden at vi fikk konstatert MA, og jeg tar meg selv fortsatt i å lengte tilbake til tiden hvor jeg hadde disse forventningene. Jeg følte også at det å være gravid gjorde det lettere å takle andre ting - en dårlig dag på jobben betydde jo ikke noe, jeg skulle jo bli mamma. Nå derimot blir andre negative følelser forsterket av det som har skjedd. F.eks, "ikke bare har jeg hatt en dårlig dag på jobb, men jeg er ikke gravid lengre heller". Prøver så godt jeg kan å snu tankene, men får ikke helt til. Det eneste jeg er opptatt av er å bli gravid igjen, og jeg regner på dager og uker som om det var en fulltidsjobb
Tusen takk for at du deler <3
