Jeg kjenner meg igjen og jeg tenker det er helt normalt og valid å gå gjennom hele spekteret av følelser
kroppen er jo også i endring og vi har en haug med hormoner. Det å skulle bli mor er jo en helt ny rolle for noen, mens for andre er det nytt med et barn til i flokken. Uansett krever det jo helt utrolig mye å skulle bli kjent med et helt nytt menneske, og ikke minst seg selv og eventuelt sin partner i disse nye rollene
Jeg var først livredd for å miste etter BO i fjor, og jeg sjekker fremdeles dopapiret for blod hver eneste gang jeg går på do. Jeg skammet meg også over at jeg syntes det var så tøft i første trimester. Det eneste positive var tanken på at jeg hadde to små i magen, men ellers syntes jeg det var beintøft. Jeg syntes også vekt er vanskelig og har veid meg hver eneste morgen frem til jeg dro på ferie, men jeg har fokus på å spise næringsrik mat og prøver å tenke at nummeret på vekten ikke har så mye å si så lenge det ikke er fordi jeg har overspist / spist masse usunt. Jeg hadde et par uker hvor kroppen fungerte bra, og jeg nøt å være gravid og vise frem kulen, men denne uken hadde jeg et skikkelig sammenbrudd fordi jeg nå også har fått så mye kroppslige plager som gjør at jeg kjenner meg stuck og ensom. Vi holder på med et oppussingsprosjekt, men siden jeg ikke klarer å hjelpe så mye til, eller fikse og ordne i hagen / gå turer som jeg pleier, så kjenner jeg meg bare ubrukelig og i tillegg med regn hele siste ferieuken. Sender en haug med gode tanker
du er hvertfall ikke alene med å kjenne på en haug med tanker og følelser, og jeg håper du etterhvert også klarer å glede deg litt mer over graviditeten