MalinDalin
Forumet er livet
syns denne er fantstisk!
"Negerdebatten" er igjen over oss, denne gang med utgangspunkt i klassisk skandinavisk barnekultur. Forrige gang vi diskuterte ordet neger her i landet, like etter århundreskiftet, viste debatten at de fleste norske som deltok mente at neger var et greit ord for å beskrive mennesker av afrikansk avstamning. De det gjaldt, altså "negrene", var nesten uten unntak mindre begeistret. Mange debattanter mente at det var unødvendig å ta hensyn til dem. En av dem var professor Finn-Erik Vinje, som påstod at "neger" var et nøytralt, ikke-diskriminerende ord. (For ham, ja, som aldri er blitt kalt neger!)
Debattklimaet er blitt et par hakk mer aggressivt siden sist, og i debattfora på Internett blir det nå trukket linjer til Orwells 1984, der Sannhetsministeriet luker ut ord som kan brukes subversivt. Noen påstår til og med at forslaget om å forandre på Lindgrens tekst beviser at det liberale demokrati i Vesten er i ferd med å bukke under for presset fra totalitære krefter. (I så fall har det liberale demokrati i USA, hvor hårsårheten ligger skyhøyt over den skandinaviske, forlengst takket for seg.)
Men sett nå at flertallet av befolkningen mente at ordet "haltepink" var en grei og nøytral betegnelse på folk som var avhengige av krykker, eller at det var ok å omtale overvektige personer offentlig som "vraltende fleskeberg". Om de haltende og overvektige protesterte, kunne majoriteten bare, med eller uten støtte fra Finn-Erik Vinje, bedyre at disse ordene hadde lang fartstid i det norske språk og alltid hadde vært nøytrale. Haltepinkene og fleskebergene hadde med andre ord ingen ting de skulle ha sagt.
For ikke å snakke om vulgære betegnelser på det kvinnelige kjønnsorgan, som av og til brukes for å betegne hele kvinnen: Sett at en ganske stor andel av den mannlige befolkningen, deriblant mange aktive leserbrevskribenter, mente at ordet "f****" var en hensiktsmessig betegnelse på kvinner – og dersom enkelte kvinner mente noe annet, pliktet sannhetselskende og liberale menn å peke på parallellene til Orwells dystopier, gjerne komplettert med harmdirrende pekefinger, bekymret mine og malmfull røst.
Hvorfor virker slike sammenligninger så søkte? Det kan vel ikke ha noe å gjøre med at svarte mennesker har mindre krav på respekt enn andre?
Det er flere problemer forbundet med ordet neger. For det første tilsier ordet at hudfargen er det viktigste hos en svart person. Vi andre slipper å vandre omkring som hvitinger hele livet, men svarte er først svarte (negre), deretter mennesker. Substantivet som betegner mennesket blir en hudfarge. På spansk og portugisisk eksisterer ikke problemet, ettersom ordet negro/negra primært viser til fargen svart, altså en egenskap, ikke en hel person. På fransk, engelsk, tysk, nederlandsk og skandinavisk forholder det seg annerledes, og ordet som tilsvarer det norske "neger" regnes generelt som støtende og vulgært i disse språkområdene.
For det andre er ordet neger lite informativt. Det sier ingen ting om en persons nasjonalitet, språk, religion, kulturbakgrunn, utdannelse, kjønn eller alder. Det insinuerer at en kenyaner og en newyorker har noe fundamentalt felles ettersom de har samme hudfarge.
For det tredje er ordet neger uløselig forbundet med en historisk situasjon der afrikanere og afrikanskættede mennesker ble betraktet som rasemessig underlegne, og i flere århundrer levde i slaveri.
Stilt overfor denne typen argumenter, vil mange reagere med anklager om "politisk korrekthet", altså en overdreven hensynsfullhet og prektighet. Javel, det var sikkert "politisk korrekt" i sin tid å droppe betegnelsene kortskalle og langskalle også, men språket ble faktisk mer presist av det. Det norske språk klarer seg lenge med betegnelser som svart, brun og rosa når det er nødvendig å beskrive en persons hudfarge, noe som selvfølgelig forekommer av og til.
Så til de to tekstene. Forrige gang sangen "Hoa Hottentott" ble diskutert i avisene, for noen år siden, reagerte enkelte med en positur som best kan beskrives som måpende aggresjon. At de politiske korrekte venstresidemoralistene ikke skjønte at det var snakk om en uskyldig barnesang! Joda, sangen er sikkert harmløs nok, og den dokumenterer dessuten gjengse oppfatninger om fremmede folkeslag i femtitallets Norge.
Likevel er visen om Hoa pinlig, og det skyldes at Egner ikke aner hva han snakker om. Hvis Hoa Hottentott er ok, må det være like ok med sanger om norske mennesker som bor i iglo, slåss mot isbjørn, danser til eggende trommerytmer og slår seg på vommen når de er glade.
Hottentott var afrikaans-betegnelsen på khoikhoi-folk, altså de jegere og sankere som var og er det vestlige Sør-Afrikas, og deler av Namibias, urbefolkning. Ordet betyr "en som stammer". I sangen gis det inntrykk av at de er bantutalende; Egner nevner f.eks. at Hoa "bodde i en negerkraal/for det gjør hottentotter". En kraal er en innhegning som vanligvis brukes til husdyr, men tidligere ble ordet også brukt om landsbyer med inngjerding, og uttalen skal være kral, ikke krål som i Egners versjon. Khoikhoi har aldri bodd i landsbyer av denne typen, som særlig forbindes med zuluer. Hoa var heller ikke "neger". Khoikhoi kan beskrives som gule eller lysebrune, og ligner ikke utseendemessig på de fleste afrikanere.
Man kunne ta for seg sangen vers for vers. Hoa har fjær på hodet og ring på stortåa. Det har ikke khoikhoi. I landsbyen er det en konge. Khoikhoi har aldri hatt konger. Og så videre.
Kort sagt: Hvis man først skal lage sanger om hvor søte og rare fremmede folkeslag er, så kan man godt lese en bok om dem først – eller i det minste en ukebladartikkel! Egner hadde åpenbart ikke gjort noen av delene.
Så er det Astrid Lindgren og negerkonge Efraim Långstrump, som nå skal omdøpes til "sydhavskonge", iallfall på norsk radio. Nok en gang reagerer de som frekt påstår at de representerer folkets undertrykte stemme (som om "folket" per definisjon var respektløst og fordomsfullt!), ved å advare mot overdreven prektighet.
Problemene med Lindgrens tekst er av et noe annet slag enn med Egners. Av skildringen fra båtreisen med "Hoppetossa" går det frem at Kurrekurreduttøya, hvor Pippis far er konge, ligger i Stillehavet, enten i Melanesia eller i Polynesia. Men i så fall kan Efraim ikke være negerkonge, enten man liker ordet neger eller ikke. Verken polynesere eller melanesere er av afrikansk avstamning, og førkrigstidens rasistiske antropologi klassifiserte dem som tilhørende den mongoloide eller australoide, ikke den negroide, rase.
Det er kanskje ikke så nøye, det er jo bare harmløs moro dette. Nei vel, men i så fall er det heller ikke så farlig med barnebøker som sier at skandinaver er arabere. Herregud, folkens, det er jo bare snakk om uskyldige barnebøker! (Men det er nettopp det som er problemet. Vi andre leser gjerne både antisemittiske og rasistiske bøker fra fortid og nåtid, ettersom vi kjenner konteksten de er skrevet i. Barn er øh, mer umodne enn voksne på dette området.)
For noen av oss har det mest beklemmende ved Lindgrens bok vært det ideologiske budskapet om at innfødte folkeslag ikke klarer å styre seg selv, og derfor begjærlig griper første mulighet til å innsette en tilreisende hviting som høvding. Å lese om Efraim Långstrump og kurrekurreduttene er nesten som å lese om Robinson Crusoe og Fredag om igjen. Fredag har verken noe eget navn, eget språk eller egen kultur; alt han har, har han fått av Robinson.
I Sverige finnes ingen tilsvarende debatt om Lindgren og kurrekurreduttene. Hun er en nasjonalhelligdom som ingen tør å røre. Til gjengjeld utkom det for noen år siden en bok som kommer med interessante nye opplysninger om Efraim Långstrump. Han viser seg nemlig å ha et historisk forbilde i Kung Kalle av Tabar!
I 2002 utgav Joakim Langer og Helena Regius boken Kung Kalle av Kurrekurreduttön, en studie av sjømannen Carl I. Petterssons liv som høvding på en øy i Bismarck-gruppen. I likhet med Pippis pappa led han skipsbrudd og drev i land på en liten koralløy der han giftet seg med høvdingens datter og endte med å arve kongedømmet. Kung Kalle bodde på øya fra 1904 til 1935, og Lindgren kjente helt sikkert til historien om ham.
Det må innrømmes at disse opplysningene setter Lindgrens bok i et nytt lys. Hun skrev faktisk ut fra et scenario som ikke bare var mulig eller sannsynlig, men allerede realisert! Efraim Långstrump har levd, og han var høvding på en sydhavsøy. 1-0 til Astrid Lindgren!
Men det er altså flere grunner til at det er ugreit å si at han regjerte over "negre".
[font="arial, helvetica, sans-serif"]Litt om negerkonger og hottentotter
[font="arial, helvetica, sans-serif"]
Thomas Hylland Eriksen
Desember 2006
[font="arial, helvetica, sans-serif"][font="arial, helvetica, sans-serif"]
Thomas Hylland Eriksen
Desember 2006
"Negerdebatten" er igjen over oss, denne gang med utgangspunkt i klassisk skandinavisk barnekultur. Forrige gang vi diskuterte ordet neger her i landet, like etter århundreskiftet, viste debatten at de fleste norske som deltok mente at neger var et greit ord for å beskrive mennesker av afrikansk avstamning. De det gjaldt, altså "negrene", var nesten uten unntak mindre begeistret. Mange debattanter mente at det var unødvendig å ta hensyn til dem. En av dem var professor Finn-Erik Vinje, som påstod at "neger" var et nøytralt, ikke-diskriminerende ord. (For ham, ja, som aldri er blitt kalt neger!)
Debattklimaet er blitt et par hakk mer aggressivt siden sist, og i debattfora på Internett blir det nå trukket linjer til Orwells 1984, der Sannhetsministeriet luker ut ord som kan brukes subversivt. Noen påstår til og med at forslaget om å forandre på Lindgrens tekst beviser at det liberale demokrati i Vesten er i ferd med å bukke under for presset fra totalitære krefter. (I så fall har det liberale demokrati i USA, hvor hårsårheten ligger skyhøyt over den skandinaviske, forlengst takket for seg.)
Men sett nå at flertallet av befolkningen mente at ordet "haltepink" var en grei og nøytral betegnelse på folk som var avhengige av krykker, eller at det var ok å omtale overvektige personer offentlig som "vraltende fleskeberg". Om de haltende og overvektige protesterte, kunne majoriteten bare, med eller uten støtte fra Finn-Erik Vinje, bedyre at disse ordene hadde lang fartstid i det norske språk og alltid hadde vært nøytrale. Haltepinkene og fleskebergene hadde med andre ord ingen ting de skulle ha sagt.
For ikke å snakke om vulgære betegnelser på det kvinnelige kjønnsorgan, som av og til brukes for å betegne hele kvinnen: Sett at en ganske stor andel av den mannlige befolkningen, deriblant mange aktive leserbrevskribenter, mente at ordet "f****" var en hensiktsmessig betegnelse på kvinner – og dersom enkelte kvinner mente noe annet, pliktet sannhetselskende og liberale menn å peke på parallellene til Orwells dystopier, gjerne komplettert med harmdirrende pekefinger, bekymret mine og malmfull røst.
Hvorfor virker slike sammenligninger så søkte? Det kan vel ikke ha noe å gjøre med at svarte mennesker har mindre krav på respekt enn andre?
Det er flere problemer forbundet med ordet neger. For det første tilsier ordet at hudfargen er det viktigste hos en svart person. Vi andre slipper å vandre omkring som hvitinger hele livet, men svarte er først svarte (negre), deretter mennesker. Substantivet som betegner mennesket blir en hudfarge. På spansk og portugisisk eksisterer ikke problemet, ettersom ordet negro/negra primært viser til fargen svart, altså en egenskap, ikke en hel person. På fransk, engelsk, tysk, nederlandsk og skandinavisk forholder det seg annerledes, og ordet som tilsvarer det norske "neger" regnes generelt som støtende og vulgært i disse språkområdene.
For det andre er ordet neger lite informativt. Det sier ingen ting om en persons nasjonalitet, språk, religion, kulturbakgrunn, utdannelse, kjønn eller alder. Det insinuerer at en kenyaner og en newyorker har noe fundamentalt felles ettersom de har samme hudfarge.
For det tredje er ordet neger uløselig forbundet med en historisk situasjon der afrikanere og afrikanskættede mennesker ble betraktet som rasemessig underlegne, og i flere århundrer levde i slaveri.
Stilt overfor denne typen argumenter, vil mange reagere med anklager om "politisk korrekthet", altså en overdreven hensynsfullhet og prektighet. Javel, det var sikkert "politisk korrekt" i sin tid å droppe betegnelsene kortskalle og langskalle også, men språket ble faktisk mer presist av det. Det norske språk klarer seg lenge med betegnelser som svart, brun og rosa når det er nødvendig å beskrive en persons hudfarge, noe som selvfølgelig forekommer av og til.
Så til de to tekstene. Forrige gang sangen "Hoa Hottentott" ble diskutert i avisene, for noen år siden, reagerte enkelte med en positur som best kan beskrives som måpende aggresjon. At de politiske korrekte venstresidemoralistene ikke skjønte at det var snakk om en uskyldig barnesang! Joda, sangen er sikkert harmløs nok, og den dokumenterer dessuten gjengse oppfatninger om fremmede folkeslag i femtitallets Norge.
Likevel er visen om Hoa pinlig, og det skyldes at Egner ikke aner hva han snakker om. Hvis Hoa Hottentott er ok, må det være like ok med sanger om norske mennesker som bor i iglo, slåss mot isbjørn, danser til eggende trommerytmer og slår seg på vommen når de er glade.
Hottentott var afrikaans-betegnelsen på khoikhoi-folk, altså de jegere og sankere som var og er det vestlige Sør-Afrikas, og deler av Namibias, urbefolkning. Ordet betyr "en som stammer". I sangen gis det inntrykk av at de er bantutalende; Egner nevner f.eks. at Hoa "bodde i en negerkraal/for det gjør hottentotter". En kraal er en innhegning som vanligvis brukes til husdyr, men tidligere ble ordet også brukt om landsbyer med inngjerding, og uttalen skal være kral, ikke krål som i Egners versjon. Khoikhoi har aldri bodd i landsbyer av denne typen, som særlig forbindes med zuluer. Hoa var heller ikke "neger". Khoikhoi kan beskrives som gule eller lysebrune, og ligner ikke utseendemessig på de fleste afrikanere.
Man kunne ta for seg sangen vers for vers. Hoa har fjær på hodet og ring på stortåa. Det har ikke khoikhoi. I landsbyen er det en konge. Khoikhoi har aldri hatt konger. Og så videre.
Kort sagt: Hvis man først skal lage sanger om hvor søte og rare fremmede folkeslag er, så kan man godt lese en bok om dem først – eller i det minste en ukebladartikkel! Egner hadde åpenbart ikke gjort noen av delene.
Så er det Astrid Lindgren og negerkonge Efraim Långstrump, som nå skal omdøpes til "sydhavskonge", iallfall på norsk radio. Nok en gang reagerer de som frekt påstår at de representerer folkets undertrykte stemme (som om "folket" per definisjon var respektløst og fordomsfullt!), ved å advare mot overdreven prektighet.
Problemene med Lindgrens tekst er av et noe annet slag enn med Egners. Av skildringen fra båtreisen med "Hoppetossa" går det frem at Kurrekurreduttøya, hvor Pippis far er konge, ligger i Stillehavet, enten i Melanesia eller i Polynesia. Men i så fall kan Efraim ikke være negerkonge, enten man liker ordet neger eller ikke. Verken polynesere eller melanesere er av afrikansk avstamning, og førkrigstidens rasistiske antropologi klassifiserte dem som tilhørende den mongoloide eller australoide, ikke den negroide, rase.
Det er kanskje ikke så nøye, det er jo bare harmløs moro dette. Nei vel, men i så fall er det heller ikke så farlig med barnebøker som sier at skandinaver er arabere. Herregud, folkens, det er jo bare snakk om uskyldige barnebøker! (Men det er nettopp det som er problemet. Vi andre leser gjerne både antisemittiske og rasistiske bøker fra fortid og nåtid, ettersom vi kjenner konteksten de er skrevet i. Barn er øh, mer umodne enn voksne på dette området.)
For noen av oss har det mest beklemmende ved Lindgrens bok vært det ideologiske budskapet om at innfødte folkeslag ikke klarer å styre seg selv, og derfor begjærlig griper første mulighet til å innsette en tilreisende hviting som høvding. Å lese om Efraim Långstrump og kurrekurreduttene er nesten som å lese om Robinson Crusoe og Fredag om igjen. Fredag har verken noe eget navn, eget språk eller egen kultur; alt han har, har han fått av Robinson.
I Sverige finnes ingen tilsvarende debatt om Lindgren og kurrekurreduttene. Hun er en nasjonalhelligdom som ingen tør å røre. Til gjengjeld utkom det for noen år siden en bok som kommer med interessante nye opplysninger om Efraim Långstrump. Han viser seg nemlig å ha et historisk forbilde i Kung Kalle av Tabar!
I 2002 utgav Joakim Langer og Helena Regius boken Kung Kalle av Kurrekurreduttön, en studie av sjømannen Carl I. Petterssons liv som høvding på en øy i Bismarck-gruppen. I likhet med Pippis pappa led han skipsbrudd og drev i land på en liten koralløy der han giftet seg med høvdingens datter og endte med å arve kongedømmet. Kung Kalle bodde på øya fra 1904 til 1935, og Lindgren kjente helt sikkert til historien om ham.
Det må innrømmes at disse opplysningene setter Lindgrens bok i et nytt lys. Hun skrev faktisk ut fra et scenario som ikke bare var mulig eller sannsynlig, men allerede realisert! Efraim Långstrump har levd, og han var høvding på en sydhavsøy. 1-0 til Astrid Lindgren!
Men det er altså flere grunner til at det er ugreit å si at han regjerte over "negre".
