Oppfølging av enebarn

[Tekoppen]

Jeg er enebarn og har ikke hatt noe som helst problemer med det. Jeg har hatt kjempegod kontakt med søskenbarn og de har behandlet meg som en av dem. Jeg var aldri ensom som liten, hadde med meg venner på ferie og det var mange barn i nærområdet. Flere av disse er jeg fortsatt god venn med i dag. Jeg har hatt foreldre som har fulgt meg ekstra godt opp, alltid har hatt tid til meg og vennene mine og som har sett meg for den jeg er. Dette er det selvfølgelig mange som har søsken som har opplevd på samme måte, bare for å ha sagt det.

Det jeg gruer meg til er når foreldrene mine eventuelt blir syke og pleietrengende, det kan bli en stor fysisk og psykisk belastning. Men jeg håper å få hjelp av de rundt meg. Jeg tror nok det kan være fordeler og ulemper med begge deler.

 

[lykke_liten]

Har du søsken selv ?

Jeg tenker man ikke kan sidestille det å ha nære venner og søsken. Det er to svært ulike ting. Likevel veldig fint alt du sier.
Og det er selvfølgelig både fordeler og ulemper med både å ha flere barn og ha enebarn.
Forskning viser at barn med søsken oftere har bedre psykisk helse og enebarn oftere er overvektige. Også har oftere enebarn og de eldste barn i søskenflokken høyere intelligens. Det betyr selvsagt ikke at alle enebarn er overvektige og de med søsken ikke er det. Forskning viser bare klare tendenser, så vil det selvsagt være variasjoner i alle grupper.

Jeg har fire søsken, og skulle gjerne vært enebarn, eller hvertfall hatt færre søsken. Samboer er enebarn og glad for det.
Vi har en, og planlegger ikke flere.

 

[Greenmom]

Jeg har fire søsken, og skulle gjerne vært enebarn, eller hvertfall hatt færre søsken. Samboer er enebarn og glad for det.
Vi har en, og planlegger ikke flere.

Så uvant å høre . Jeg har mange flere søsken enn deg, og helt utenkelig for meg å tenke det samme som deg. Kanskje folk ikke deler slikt med meg siden jeg har så godt forhold til mine søsken.. Likevel føler jeg at nesten alle vennene mine, med ett unntak, også har nære relasjoner til sine søsken.

 

[K+N=ML]

Jeg har fire søsken, og skulle gjerne vært enebarn, eller hvertfall hatt færre søsken. Samboer er enebarn og glad for det.
Vi har en, og planlegger ikke flere.

Samme som her det. Vi har til sammen 7 søsken og jeg har litt kontakt med 1 av mine 2, samme med samboer. Vi har valgt å få et barn pga dette.
Søsken har for oss ført til veldig lite positivt, om noe

 

[Maddieh]

Jeg har enebarn og jeg tenker vi bare må gjøre det beste ut av det. Foreløpig er hu veldig glad og sosial (2år 4 mnd straks) så håper det fortsetter. Har en fetter som er 8 mnd eldre og det kommer en fetter til snart som jeg håper hu kan få dulle med. Vi har ikke anledning til å få flere barn, så får prøve å gjøre det beste ut av det!

 

[lykke_liten]

Så uvant å høre . Jeg har mange flere søsken enn deg, og helt utenkelig for meg å tenke det samme som deg. Kanskje folk ikke deler slikt med meg siden jeg har så godt forhold til mine søsken.. Likevel føler jeg at nesten alle vennene mine, med ett unntak, også har nære relasjoner til sine søsken.

Jeg kjenner flere som heller skulle vært enebarn eller hatt færre søsken.
I mine øyne er det svært sjeldent at alle søsken får lik omsorg og kjærlighet, spesielt i større familier.

 

[lykke_liten]

Samme som her det. Vi har til sammen 7 søsken og jeg har litt kontakt med 1 av mine 2, samme med samboer. Vi har valgt å få et barn pga dette.
Søsken har for oss ført til veldig lite positivt, om noe

Samme her. Har sjelden kontakt med noen av mine søsken. Jeg sender en god del snap osv av mitt barn så de kan følge med på oppveksten hans, men får svært sjeldent svar. Det blir alltid jeg som må ta kontakt og da gidder jeg ikke. Prøvde en gang å ikke ta kontakt, det tok omtrent to mnd før jeg fikk en melding, og det blir litt for dumt at mellom fire stykk så skal det ta flere mnd før en av de tar kontakt.
Vi klarer oss fint, kan bli ensomt som voksen også, men jeg har venner jeg har mer kontakt med enn søsken. Familie trenger ikke være av blod i mine øyne

 

[Agnete]

Jeg kjenner flere som heller skulle vært enebarn eller hatt færre søsken.
I mine øyne er det svært sjeldent at alle søsken får lik omsorg og kjærlighet, spesielt i større familier.

I all dager, det er greit at du kanskje har foreldre som ikke har vært i stand til å ta vare på de barna de har satt til verden. Men å si det er sjeldent barn i større barnefamilier får samme omsorg og kjærlighet er vel å dra det litt langt eller?
Vet du om noen sånne familier som ikke gir nok omsorg og kjærlighet til noen av barna sine så håper jeg du vet din plikt!

Slike diskusjoner synes jeg blir litt slitsomme de som har ett barn skal få frem hvor flott det er med å tråkke på de som har flere og de som har flere barn skal ha frem hvor bra det er med å tråkke på de som har ett barn.
Vi velger de livene vi selv vil leve, tenker det er greit å respektere uansett hvor mange barn man har. Har man 1 barn så ja da må foreldrene kanskje være flinkere til å invitere barn hjem når de er små, men etterhvert ordner jo barna dette selv og har man flere barn så må man kanskje klare å dele seg litt mer mellom barna slik at alle får den tiden de trenger med foreldrene. Ene er da ikke noe bedre enn den andre, det er bare to helt forskjellige liv. Jeg har en søster og veldig glad for det, men jeg vet jo heller ikke om noe annet. Hadde jeg vært alene så hadde jeg heller ikke da vist om noe annet. Hvorfor diskutere man liksom hva som er best?

 

[K+N=ML]

Samme her. Har sjelden kontakt med noen av mine søsken. Jeg sender en god del snap osv av mitt barn så de kan følge med på oppveksten hans, men får svært sjeldent svar. Det blir alltid jeg som må ta kontakt og da gidder jeg ikke. Prøvde en gang å ikke ta kontakt, det tok omtrent to mnd før jeg fikk en melding, og det blir litt for dumt at mellom fire stykk så skal det ta flere mnd før en av de tar kontakt.
Vi klarer oss fint, kan bli ensomt som voksen også, men jeg har venner jeg har mer kontakt med enn søsken. Familie trenger ikke være av blod i mine øyne

Mine søstre har faktisk hvert ganske gode tanter, samboers er sånn som du beskriver.
Jeg har tatt helt avstand fra min eldste søster, og det er det beste valget jeg har gjort for meg, hadde det bare blitt respektert av familien ellers.
Og det har jo med personlighet å gjøre, hadde vi gått i samme klasse bare, hadde vi hvert fiender, antagelig hvert krangling daglig.
Helt enig.

Sånn til et svar til over her. Jeg vil ikke mene sterke ting eller tråkke på noen på hverken ene eller andre siden. Men for meg, så burde ønske om flere barn ikke være for det andre barnet sin del. Men fordi man ønsker flere barn som foreldre.
Å få et søsken fordi foreldrene dine vil du skal ha et godt søskenforhold, er ikke heldig. Jeg har to søstre, en jeg faktisk vil gå så langt som å si jeg hater, og ei jeg går greit overens med, men det skiller nesten 10 år mellom oss, så vi er på veldig forskjellige steder i livet.

 

[lykke_liten]

I all dager, det er greit at du kanskje har foreldre som ikke har vært i stand til å ta vare på de barna de har satt til verden. Men å si det er sjeldent barn i større barnefamilier får samme omsorg og kjærlighet er vel å dra det litt langt eller?
Vet du om noen sånne familier som ikke gir nok omsorg og kjærlighet til noen av barna sine så håper jeg du vet din plikt!

Slike diskusjoner synes jeg blir litt slitsomme de som har ett barn skal få frem hvor flott det er med å tråkke på de som har flere og de som har flere barn skal ha frem hvor bra det er med å tråkke på de som har ett barn.
Vi velger de livene vi selv vil leve, tenker det er greit å respektere uansett hvor mange barn man har. Har man 1 barn så ja da må foreldrene kanskje være flinkere til å invitere barn hjem når de er små, men etterhvert ordner jo barna dette selv og har man flere barn så må man kanskje klare å dele seg litt mer mellom barna slik at alle får den tiden de trenger med foreldrene. Ene er da ikke noe bedre enn den andre, det er bare to helt forskjellige liv. Jeg har en søster og veldig glad for det, men jeg vet jo heller ikke om noe annet. Hadde jeg vært alene så hadde jeg heller ikke da vist om noe annet. Hvorfor diskutere man liksom hva som er best?

Tråkker ikke på noen. Jeg snakker om MIN erfaring, og erfaringen til mange av de jeg kjenner.
Hvor mange barn folk har bryr jeg meg svært lite om.
JEG vil ikke ha flere fordi jeg vil vie all min tid til den jeg har fordi JEG opplevde å ikke få nok oppmerksomhet fordi tiden ikke strakk til.

 

[Kengu]

Mine søstre har faktisk hvert ganske gode tanter, samboers er sånn som du beskriver.
Jeg har tatt helt avstand fra min eldste søster, og det er det beste valget jeg har gjort for meg, hadde det bare blitt respektert av familien ellers.
Og det har jo med personlighet å gjøre, hadde vi gått i samme klasse bare, hadde vi hvert fiender, antagelig hvert krangling daglig.
Helt enig.

Sånn til et svar til over her. Jeg vil ikke mene sterke ting eller tråkke på noen på hverken ene eller andre siden. Men for meg, så burde ønske om flere barn ikke være for det andre barnet sin del. Men fordi man ønsker flere barn som foreldre.
Å få et søsken fordi foreldrene dine vil du skal ha et godt søskenforhold, er ikke heldig. Jeg har to søstre, en jeg faktisk vil gå så langt som å si jeg hater, og ei jeg går greit overens med, men det skiller nesten 10 år mellom oss, så vi er på veldig forskjellige steder i livet.

Veldig enig med deg

 

[lykke_liten]

Mine søstre har faktisk hvert ganske gode tanter, samboers er sånn som du beskriver.
Jeg har tatt helt avstand fra min eldste søster, og det er det beste valget jeg har gjort for meg, hadde det bare blitt respektert av familien ellers.
Og det har jo med personlighet å gjøre, hadde vi gått i samme klasse bare, hadde vi hvert fiender, antagelig hvert krangling daglig.
Helt enig.

Sånn til et svar til over her. Jeg vil ikke mene sterke ting eller tråkke på noen på hverken ene eller andre siden. Men for meg, så burde ønske om flere barn ikke være for det andre barnet sin del. Men fordi man ønsker flere barn som foreldre.
Å få et søsken fordi foreldrene dine vil du skal ha et godt søskenforhold, er ikke heldig. Jeg har to søstre, en jeg faktisk vil gå så langt som å si jeg hater, og ei jeg går greit overens med, men det skiller nesten 10 år mellom oss, så vi er på veldig forskjellige steder i livet.

Den ene søsteren min er nok også god tante, når hun føler at hun har tid til oss. Problemet der er at jeg ikke liker at mitt barn skal være i bakerste rekke hele tiden. Jeg vil heller han skal ha lite kontakt, enn å føle at han er til bry for sin egen familie. Han har ikke et godt forhold til besteforeldre heller. De har svært liten tid (de har masse tid, bare gidder ikke). Syns synd på han som ikke har en familie som gidder å bry seg. Vennene mine er mer tanter og onkler enn familien min, dessverre. Men han får et godt forhold til de. Det samme med vennene til mannen

 

[Greenmom]

Så leit å lese at så mange her har dårlig opplevelse med det å ha søsken. For meg er søsken en av livets største gleder og jeg er så takknemlig ovenfor mine foreldre at de valgte å få flere barn. Og ikke minst at jeg nå også får være tante til så mange nydelige barn . Og at mine barn har så mange tanter og onkler de elsker. At jeg kanskje fikk noen færre leker i barndommen enn andre jevnaldrende eller noen minutter mindre på mammas eller pappas fang veier det likevel opp alle de fine øyeblikk jeg har delt og kommer til å dele med mine søsken.

 

[B]

Jeg har selv flere søsken, og har to barn, så kan ikke svare ut fra erfaring som enebarn selv, men ut fra hva jeg ser og har sett.

De jeg kjenner som er enebarn er ofte over gjennomsnitts sosiale og flinke å få venner. Det er for meg noe som utpeker seg med enebarn. Jeg tror det er fordi de som barn ikke har hatt søsken å leke med, men har lært seg å få kontakt med andre på den måten og at det betyr mye for dem å holde vennskap ved like fordi venner etterhvert blir en utvidet familie for dem. det er i alle fall min erfaring med de jeg kjenner.

Man kan ha en tilsynelatende stor familie, men i virkeligheten ikke være så nære slik mange beskriver. Det viktigste, søsken eller ei, er at et barn føler at de har flere rundt seg som de føler er der for dem som en varig og pålitelig ting, enten det er slekt eller venner. Det er noe som gjør ungene mindre sårbare hvis noe skulle skje, enten når de er barn eller senere i livet som voksne. Å vite at det er venner og andre rundt en også som voksen når feks foreldre faller fra, eller å føle som barn og ungdom at det er andre enn mamma og pappa rundt dem som er glade i dem og en konstant i deres verden, det tror jeg er gull verdt.

 

[trallemamma]

Mine søstre har faktisk hvert ganske gode tanter, samboers er sånn som du beskriver.
Jeg har tatt helt avstand fra min eldste søster, og det er det beste valget jeg har gjort for meg, hadde det bare blitt respektert av familien ellers.
Og det har jo med personlighet å gjøre, hadde vi gått i samme klasse bare, hadde vi hvert fiender, antagelig hvert krangling daglig.
Helt enig.

Sånn til et svar til over her. Jeg vil ikke mene sterke ting eller tråkke på noen på hverken ene eller andre siden. Men for meg, så burde ønske om flere barn ikke være for det andre barnet sin del. Men fordi man ønsker flere barn som foreldre.
Å få et søsken fordi foreldrene dine vil du skal ha et godt søskenforhold, er ikke heldig. Jeg har to søstre, en jeg faktisk vil gå så langt som å si jeg hater, og ei jeg går greit overens med, men det skiller nesten 10 år mellom oss, så vi er på veldig forskjellige steder i livet.

Vi fikk flere barn for barnas skyld
... Kunne selv godt hatt bare to, men fikk 4 fordi vi mente det ville være bra for dem. Det vil ikke si at jeg mener det er rett valg for alle altså. Men man kan heller ikke si at det er feil da . Og jeg forstår hva du mener, hvis du tenker at man egentlig ikke har kapasitet eller muligheter eller kjærlighet osv for å få fler, DA burde man ikke få fler bare for å gi barnet et søsken . Men vi fikk det, fordi vi av flere grunner tenker det i vår situasjon ville være bra for barna å være fler. Av flere grunner. Personlig ville jeg ALDRI fått bare ett barn, dersom det stod i min mulighet å få fler. Har selv hatt 4 søsken, med godt forhold til alle. Ikke nødvendigvis bestevenn og skikkelig close med alle, men ser alle og snakker med alle hver mnd eller evt også uke. Min mann har også godt forhold til sine. Og jeg synes faktisk synd på mange enebarn. Noen har det sikkert fint alene altså!! Og godt er det, om det er slik. Men det virker så ensomt for en del.. Og byrden når foreldre blir gamle.. Og i tillegg blir familienettverket så lite, i hvert fall hvis flere i samme familie har få eller ingen barn. Det er klart jeg er farget av vår hverdag med storfamilien da , og alt det herlige det medfører for vår del. Så for all del, er kun slik at alle bygger på egne erfaringer, også vi. Så det som er bra for oss er kanskje ikke bra for andre. Poenget er at om man får ett, eller mange, så skal man ha tid, krefter og kjærlighet til dem, uansett grunnen til nr barn man fikk. Men sum a sumarum, våre grunner til å få flere enn ett barn (for barnas skyld..);
- nr 1 er at det er skikkelig koselig å være en stor flokk unger (etter egen erfaring, og merker det også på våre). Alltid liv og røre og noe å finne på og mange å være sammen med.
-mindre ensomhet for barnet både i lek som barn, og også som voksen å ha flere som har samme bakgrunn.
-noen å dele byrdene med som voksne, ifht annen nær familie.
-har dem ikke i bhg, kjekt å være flere da.
-mer selvstendige og problemløsende, da vi foreldre jo må dele vår tid.
-mindre bortskjemte, vi har ikke mulighet og tid til å gi alle mye når vi har flere (det må absolutt ikke skje med enebarn heller altså, kommer helt an på, snakker kun for oss, vet vi hadde skjemt bort med ett barn.. ).
-barna får mer frihet! Altfor god kontroll på ALT med barnet når det er alene (erfarte det med første, var jo "på" det hele tiden..).

Så velger alle selv, og godt er det da

 

[Agnete]

Tråkker ikke på noen. Jeg snakker om MIN erfaring, og erfaringen til mange av de jeg kjenner.
Hvor mange barn folk har bryr jeg meg svært lite om.
JEG vil ikke ha flere fordi jeg vil vie all min tid til den jeg har fordi JEG opplevde å ikke få nok oppmerksomhet fordi tiden ikke strakk til.

Da håper jeg du tar kontakt med barnevernet om mange av de du kjenner ikke gir god nok omsorg til noen av barna sine. Du skrev heller ikke at dette var kun deg selv du mente du skrev at i dine øyne var det sjeldent søsken fikk lik omsorg og kjærlighet spesielt i større familier. Den setningen fikk ikke jeg til at den kun handlet om deg, men at det heller var sjeldent at de med flere barn klarer å gi det barna trenger.

 

[lykke_liten]

Da håper jeg du tar kontakt med barnevernet om mange av de du kjenner ikke gir god nok omsorg til noen av barna sine. Du skrev heller ikke at dette var kun deg selv du mente du skrev at i dine øyne var det sjeldent søsken fikk lik omsorg og kjærlighet spesielt i større familier. Den setningen fikk ikke jeg til at den kun handlet om deg, men at det heller var sjeldent at de med flere barn klarer å gi det barna trenger.

De er voksne nå så det har ingenting for seg.
Ja, I MINE ØYNE. Fordi det er det JEG har erfart av mange familier.

 

[Kulenr3]

Jeg har tre barn. Det er en fryd å se hvor glad de er i hverandre, og hvor mye de betyr for hverandre. Alltid noen å være med og kjekt å være flere når vi finner på ting. Vi har litt liten familie ellers, så glad de har hverandre.

Vi har litt mellomrom mellom barna, så alle har fått mye tid og omsorg. Alle har fått deltatt med søsken, samt fått egentid med oss voksne.

Tror oppveksten har veldig mye å si!

Sambo har mange søsken og en ressurssvak mor som har tatt mange teite egoistiske valg. Det har resultert i en veldig spredt søskenflokk med meget lite kontakt og omsorg. Flere har også hatt diverse problemer. Trist og se! Men hun tar null initiativ for å samle flokken, og kuttet kontakt med mange av de da de var gamle nok til å klare seg selv. Har rett og slett ikke hatt mulighet eller interesse for å
følge opp barna sine. I de tilfellene skjønner jeg ikke hvorfor man skal pøse på med barn.

Så tenker at så lenge en får de barna en ønsker og vier oppmerksomhet og gir endeløs kjærlighet, så ender det godt uansett om en får 1 - eller 10.

 

[Agnete]

De er voksne nå så det har ingenting for seg.
Ja, I MINE ØYNE. Fordi det er det JEG har erfart av mange familier.

Så du baser dine antagelser om store familier på barn som vokste opp på 80/90 tallet?
Jeg tror foreldre i dag er bedre foreldre enn de var da, og det gjelder både de med 1 barn og mange barn. Jeg sammenligner ikke foreldre i dag mot 80/90 tallsforeldre.
Jeg synes det var svært dømmende sagt, er litt som jeg skal si at alle barn som vokser opp alene blir egoistiske og vanskelig personer å være rundt fordi jeg kjenner noen enebarn fra vi var små som er sånn. Jeg vet heldigvis at dette ikke representerer foreldre i dag med ett barn og de med ett barn får fine barn de også.
Hadde vært fint med en fin debatt om antall barn uten å man må komme med utsagn som ikke er spesielt hyggelige mot hverandre. Gjelder begge sider.
Og det er spesielt for denne diskusjonen, er liksom alltid litt stereotypisk begge veier, familie med søsken er familier som ikke har tid og omsorg til barna sine, og familier med 1 barn blir ensomme og bortskjemte barn. Vi alle vet at dette ikke stemmer

 

[lykke_liten]

Så du baser dine antagelser om store familier på barn som vokste opp på 80/90 tallet?
Jeg tror foreldre i dag er bedre foreldre enn de var da, og det gjelder både de med 1 barn og mange barn. Jeg sammenligner ikke foreldre i dag mot 80/90 tallsforeldre.
Jeg synes det var svært dømmende sagt, er litt som jeg skal si at alle barn som vokser opp alene blir egoistiske og vanskelig personer å være rundt fordi jeg kjenner noen enebarn fra vi var små som er sånn. Jeg vet heldigvis at dette ikke representerer foreldre i dag med ett barn og de med ett barn får fine barn de også.
Hadde vært fint med en fin debatt om antall barn uten å man må komme med utsagn som ikke er spesielt hyggelige mot hverandre. Gjelder begge sider.

Du får ta det som du vil. Gidder ærlig talt ikke diskutere mer. Det er min erfaring og sånn er det.