Mine søstre har faktisk hvert ganske gode tanter, samboers er sånn som du beskriver.
Jeg har tatt helt avstand fra min eldste søster, og det er det beste valget jeg har gjort for meg, hadde det bare blitt respektert av familien ellers.
Og det har jo med personlighet å gjøre, hadde vi gått i samme klasse bare, hadde vi hvert fiender, antagelig hvert krangling daglig.
Helt enig.
Sånn til et svar til over her. Jeg vil ikke mene sterke ting eller tråkke på noen på hverken ene eller andre siden. Men for meg, så burde ønske om flere barn ikke være for det andre barnet sin del. Men fordi man ønsker flere barn som foreldre.
Å få et søsken fordi foreldrene dine vil du skal ha et godt søskenforhold, er ikke heldig. Jeg har to søstre, en jeg faktisk vil gå så langt som å si jeg hater, og ei jeg går greit overens med, men det skiller nesten 10 år mellom oss, så vi er på veldig forskjellige steder i livet.
Vi fikk flere barn for barnas skyld

... Kunne selv godt hatt bare to, men fikk 4 fordi vi mente det ville være bra for dem. Det vil ikke si at jeg mener det er rett valg for alle altså. Men man kan heller ikke si at det er feil da

. Og jeg forstår hva du mener, hvis du tenker at man egentlig ikke har kapasitet eller muligheter eller kjærlighet osv for å få fler, DA burde man ikke få fler bare for å gi barnet et søsken

. Men vi fikk det, fordi vi av flere grunner tenker det i vår situasjon ville være bra for barna å være fler. Av flere grunner. Personlig ville jeg ALDRI fått bare ett barn, dersom det stod i min mulighet å få fler. Har selv hatt 4 søsken, med godt forhold til alle. Ikke nødvendigvis bestevenn og skikkelig close med alle, men ser alle og snakker med alle hver mnd eller evt også uke. Min mann har også godt forhold til sine. Og jeg synes faktisk synd på mange enebarn. Noen har det sikkert fint alene altså!! Og godt er det, om det er slik. Men det virker så ensomt for en del.. Og byrden når foreldre blir gamle.. Og i tillegg blir familienettverket så lite, i hvert fall hvis flere i samme familie har få eller ingen barn. Det er klart jeg er farget av vår hverdag med storfamilien da

, og alt det herlige det medfører for vår del. Så for all del, er kun slik at alle bygger på egne erfaringer, også vi. Så det som er bra for oss er kanskje ikke bra for andre. Poenget er at om man får ett, eller mange, så skal man ha tid, krefter og kjærlighet til dem, uansett grunnen til nr barn man fikk. Men sum a sumarum, våre grunner til å få flere enn ett barn (for barnas skyld..);
- nr 1 er at det er skikkelig koselig å være en stor flokk unger (etter egen erfaring, og merker det også på våre). Alltid liv og røre og noe å finne på og mange å være sammen med.
-mindre ensomhet for barnet både i lek som barn, og også som voksen å ha flere som har samme bakgrunn.
-noen å dele byrdene med som voksne, ifht annen nær familie.
-har dem ikke i bhg, kjekt å være flere da.
-mer selvstendige og problemløsende, da vi foreldre jo må dele vår tid.
-mindre bortskjemte, vi har ikke mulighet og tid til å gi alle mye når vi har flere (det må absolutt ikke skje med enebarn heller altså, kommer helt an på, snakker kun for oss, vet vi hadde skjemt bort med ett barn..

).
-barna får mer frihet! Altfor god kontroll på ALT med barnet når det er alene (erfarte det med første, var jo "på" det hele tiden..).
Så velger alle selv, og godt er det da
