M
memories
Guest
Jeg bare beklager at jeg blander meg inn i diskusjoner og dritt...
er bare så uendelig sliten ensom og lei...
er bare så uendelig sliten ensom og lei...
M
memories
Guest
Har ikke venner engang...sitter hjemme hver dag...gjør husarbeid for å ha noe å gjøre...glor i veggene...utvikler angst for å møte andre...deprimert...EKSTREMT deprimert til tider...
Er sliten fordi jeg sover 2-3 timer hver natt...kan være så trøtt som søren når jeg legger meg, men VIPS så er man lysvåken. Og der blir man liggende å snurre til i 3-4 tiden om morgenen. Sånn har det vært de siste 7 årene...men har forverret seg siste året...
Er lei av å ikke ha penger til noe som helst. Kan ikke gå på kino, gå ut å spise en bedre middag eller noe som helst bare for meg og samboers del. Hvordan kan staten forvente at man skal klare seg på 970 kr i mnd på ett barn?De er jo brukt opp før man rekker å si bleier. Vi har bare en inntekt her i huset. Og nåe regninger er nedbetalt sitter vi igjen med 3-5000 kr i mnd. Dette skal vi kjøpe mat og alt det nødvendige for. I tillegg til at samboer skal kunne reise til og fra jobb. Vi har kredittkort som bare hoper seg opp...og vi er i desember mnd og blakk!!!!
Nå har HS attpåtil sendt meg info om ett depresjons mestrings kurs...koster 500,- + kursmateriell...men hvor pokkern skal jeg gjøre av Oliver da?
Er sliten fordi jeg sover 2-3 timer hver natt...kan være så trøtt som søren når jeg legger meg, men VIPS så er man lysvåken. Og der blir man liggende å snurre til i 3-4 tiden om morgenen. Sånn har det vært de siste 7 årene...men har forverret seg siste året...
Er lei av å ikke ha penger til noe som helst. Kan ikke gå på kino, gå ut å spise en bedre middag eller noe som helst bare for meg og samboers del. Hvordan kan staten forvente at man skal klare seg på 970 kr i mnd på ett barn?De er jo brukt opp før man rekker å si bleier. Vi har bare en inntekt her i huset. Og nåe regninger er nedbetalt sitter vi igjen med 3-5000 kr i mnd. Dette skal vi kjøpe mat og alt det nødvendige for. I tillegg til at samboer skal kunne reise til og fra jobb. Vi har kredittkort som bare hoper seg opp...og vi er i desember mnd og blakk!!!!
Nå har HS attpåtil sendt meg info om ett depresjons mestrings kurs...koster 500,- + kursmateriell...men hvor pokkern skal jeg gjøre av Oliver da?
~Piamia~
Glad i forumet
Uff det kan ikke være noe gøy og ha det slik...[&:]
Nå kan nokk ikke min situasjon før sammenlignes med din da men,
var en periode jeg også følte meg litt deprimert, satt bare hjemme og venta på at sambo skulle kåmme hjem, og mista mer og mer kontakten med de gamle veninnene mine etter at jeg fikk baby... Kjenner ikke så mange med baby her vi bor nå. Men nå har jeg blitt mer flinkere til og ta initiativ til og treffe de gamle veninnene mine igjen, og kooser meg hjemme med mini, gruer meg så med tanke på at permisonen nermer seg slutten, og må nyte resten mens jeg kan... Kommer til og savne det når jeg må til bake på skolen..[&:]
Håper det ordner seg for deg... Go`klem fra meg..[:)]
Nå kan nokk ikke min situasjon før sammenlignes med din da men,
var en periode jeg også følte meg litt deprimert, satt bare hjemme og venta på at sambo skulle kåmme hjem, og mista mer og mer kontakten med de gamle veninnene mine etter at jeg fikk baby... Kjenner ikke så mange med baby her vi bor nå. Men nå har jeg blitt mer flinkere til og ta initiativ til og treffe de gamle veninnene mine igjen, og kooser meg hjemme med mini, gruer meg så med tanke på at permisonen nermer seg slutten, og må nyte resten mens jeg kan... Kommer til og savne det når jeg må til bake på skolen..[&:]
Håper det ordner seg for deg... Go`klem fra meg..[:)]
mjaubeibi
Forelsket i forumet
Huff....Dette var trist å høre!
Har selv vært deprimert, så vet hvordan den onde sirkelen er...! Er det ingen andre med unger som du kan treffe om dagene mens samboeren din er på jobb? Hva med familie?
Tror det er veldig viktig for humøret å komme seg ut og treffe folk, og ikke minst bare det å stelle seg og komme ut i frisk luft.
Når det gjelder penger er det jo verre. Og kanskje ikke så lett å gjøre noe nå mens Oliver fortsatt er så liten - men har dere tenkt på om du skal begynne i jobb etterhvert eller vil du helst være hjemme?
Kan jo være godt å jobbe noen dager om så bare for å gjøre noe annet enn å være hjemme og i tillegg får man litt ekstra i lomma. Men jeg vet- det er lettere sagt enn gjort. I allefall når man er såpass "nede".
Kanskje du skulle prøve å få vært med på det kurset, er det ingen i familien som kan passe Oliver bare de dagene det gjelder?
Håååper uansett at det løsner seg for dere. Det gjør jo som oftest det, men er veldig tungt mens det står på.
Masse trøsteklemmer fra oss
Har selv vært deprimert, så vet hvordan den onde sirkelen er...! Er det ingen andre med unger som du kan treffe om dagene mens samboeren din er på jobb? Hva med familie?
Tror det er veldig viktig for humøret å komme seg ut og treffe folk, og ikke minst bare det å stelle seg og komme ut i frisk luft.
Når det gjelder penger er det jo verre. Og kanskje ikke så lett å gjøre noe nå mens Oliver fortsatt er så liten - men har dere tenkt på om du skal begynne i jobb etterhvert eller vil du helst være hjemme?
Kan jo være godt å jobbe noen dager om så bare for å gjøre noe annet enn å være hjemme og i tillegg får man litt ekstra i lomma. Men jeg vet- det er lettere sagt enn gjort. I allefall når man er såpass "nede".
Kanskje du skulle prøve å få vært med på det kurset, er det ingen i familien som kan passe Oliver bare de dagene det gjelder?
Håååper uansett at det løsner seg for dere. Det gjør jo som oftest det, men er veldig tungt mens det står på.
Masse trøsteklemmer fra oss
M
memories
Guest
ORIGINAL: mjaubeibi
Huff....Dette var trist å høre!
Har selv vært deprimert, så vet hvordan den onde sirkelen er...! Er det ingen andre med unger som du kan treffe om dagene mens samboeren din er på jobb? Hva med familie?
Tror det er veldig viktig for humøret å komme seg ut og treffe folk, og ikke minst bare det å stelle seg og komme ut i frisk luft.
Når det gjelder penger er det jo verre. Og kanskje ikke så lett å gjøre noe nå mens Oliver fortsatt er så liten - men har dere tenkt på om du skal begynne i jobb etterhvert eller vil du helst være hjemme?
Kan jo være godt å jobbe noen dager om så bare for å gjøre noe annet enn å være hjemme og i tillegg får man litt ekstra i lomma. Men jeg vet- det er lettere sagt enn gjort. I allefall når man er såpass "nede".
Kanskje du skulle prøve å få vært med på det kurset, er det ingen i familien som kan passe Oliver bare de dagene det gjelder?
Håååper uansett at det løsner seg for dere. Det gjør jo som oftest det, men er veldig tungt mens det står på.
Masse trøsteklemmer fra oss
Jeg vil gjerne ut i jobb, har vært arbeidsledig i snart 1 år!!!!Ett helt jævla år. Holder på å bli fullstendig tussete. Jeg har alltid vært i jobb eller skole. Har alltid vært sosial og utadvendt. Men ei helse som skranter så til de grader så er det dessverre stor sjanse for at jeg blir uføretrygdet[:(] Og det vil jeg ikke. Men jeg kommer aldri til å kunne ha en heltidsjobb...aldri igjen...[:(]
Nærmeste familie er 2 timer unna...og de er opptatt med sitt....
LilleBall
Forumet er livet
Det er trist og høre at du sliter med dette, vennen! [:(]
Skulle virkelig bodd nærmere hverandre slik at vi kunne vært skikkelige venner!! Ikke noe kjekt og sitte deprimert og venneløs [:(]
Vet liksom ikke hva jeg skal si til deg for jeg sliter veldig med dette selv siden vennene mine bor så langt vekke. Men håper du snart får noen du kan snakke med vis ikke så vil jeg foreslå dere kanskje flytter?
*klemmer til deg*
Skulle virkelig bodd nærmere hverandre slik at vi kunne vært skikkelige venner!! Ikke noe kjekt og sitte deprimert og venneløs [:(]
Vet liksom ikke hva jeg skal si til deg for jeg sliter veldig med dette selv siden vennene mine bor så langt vekke. Men håper du snart får noen du kan snakke med vis ikke så vil jeg foreslå dere kanskje flytter?
*klemmer til deg*
M
memories
Guest
ORIGINAL: lumina
vet hvordan du har det, mht depresjon og angst iallefall.. [:(]
Men finnes det ingen yrker du kan være i. Noe må da passe helsa di? Du har vel krav på yrketrettet attføring? Hva med behandling av helseplagene dine? Nå vet jeg ikke hva som "feiler deg" fysisk, men jeg er sikker på at det må finnes en løsning på problemet.
Har kronisk motorisk smertelidelse, noe som går på mye på motorikken i armer, nakke og rygg. Har hatt dette i mange år, men har bare forverret seg de siste mnd. Må betale av egen lomme for behandling, noe vi IKKE har mulighet til. Har søkt om attføring, men ikke fått godkjent. Om jeg skal kunne ha ett yrke, så må det tilrettelegges så detaljert som mulig. Hvilket vil si at jeg aldri vil kunne jobbe med det jeg ønsker, nemlig innenfor serviceyrket. Men finner vel en løsning på ting etterhvert...men er verst når man står midt oppi det og aner ikke helt hvor man skal begynne...
RitaCecilie: Om vi skal flytte herfra, så er det så utrolig liten mulighet for å finne seg noen annen plass å bo i nærheten av jobben til samboer som han trives så godt i og sammens med kollegene sine. Vi kan ikke bo i en leilighet midt i byen, med 3 hunder, 2 katter og baby. Er umulig. Har aldri trivdes i byer heller, altfor mye støy og bråk hele tiden. Er i tillegg sinnsyke priser på hus/leilighet enten man leier eller eier. Vi betalte litt over 800000 for huset vårt og vi trives utrolig godt...hadde det bare ikke vært for at folk er umulige å komme innpå. Tro meg jeg har prøvd, meldt meg inn i husflidslag, div foreninger, vært en hyggelig nabo etc etc...eneste man kommer innpå er damene på Coopen[8D] Men kan ikke renne ned dørene der heller akkurat, de er jo på jobb. Også er de jo passert 40 år også...kunne vært litt mer gøy med noen på ens egen alder....
M
memories
Guest
ORIGINAL: *Tullannenglemor*'
Kan du ikke jobbe deltid på kveld???
Hvor skulle jeg jobbe hen da? Er ikke akkurat mange arbeidsplasser her...
Samboer kommer hjem kl 17.30 på dagene...er umulig å få seg jobb når man ikke har lappen eller bil. Jeg klarer jo faen meg ikke engang å stå på teorieksamen liksom...[:(]
M
memories
Guest
ORIGINAL: TMB
Trist å høre at du har det sånn. Men med tanke på økonomien, har du ikke krav på sosial hjelp da?
Samboer har for stor inntekt til at det er mulig, også er vi i tillegg registrert som samboere. Har søkt 3 ganger etter bostøtte...men ikke så mye som ett eneste lite svar engang[&:]
mjaubeibi
Forelsket i forumet
Huff for en håpløs situasjon! [:(]
Men en dag MÅ det løse seg for dere, det gjør det alltid, håper bare det ikke er lenge til...
Hvis du virkelig blir deprimert og ikke har det noe godt så kan det vel ikke være bra å bo så langt unna familie/venner eller en plass du har mulighet for en jobb - selv om samboeren din trives i jobben sin..(?) Kan ikke være noe gøy for han heller å se deg så deppa tenker jeg...
Håper dere finner en løsning!
Men en dag MÅ det løse seg for dere, det gjør det alltid, håper bare det ikke er lenge til...
Hvis du virkelig blir deprimert og ikke har det noe godt så kan det vel ikke være bra å bo så langt unna familie/venner eller en plass du har mulighet for en jobb - selv om samboeren din trives i jobben sin..(?) Kan ikke være noe gøy for han heller å se deg så deppa tenker jeg...
Håper dere finner en løsning!
Manne85
Elsker forumet
Hadde jeg vært deg då hadde jeg stillt persolig opp på sosialkontoret med den lille på armen og forklart alt sammen, mast og mast om hjelp.. du har rett på noe form for støtte, om det er uføretrygd, arbeidsledighetstygd, bostøtte eller noe annet..
Men viss du har fått denne diagnosen, og ikke kan jobbe så forstår jeg ikke hvorfor du ikke får uføretrygd..
Jeg klarer nok ikke å sette meg helt inn i din situasjon, men det høres helt forferdelig ut..
Jeg hadde nok vurdert å flytte, selv om sambo måtte skifte jobb, det er utrolig viktig med et sosialt nettverk.. Og da er jo kanskje sjansen større for at du kan få deg en deltidsjobb..
Om jeg så måtte kvitte meg med husdyr så er det noe jeg hadde ofret..
Men viss du har fått denne diagnosen, og ikke kan jobbe så forstår jeg ikke hvorfor du ikke får uføretrygd..
Jeg klarer nok ikke å sette meg helt inn i din situasjon, men det høres helt forferdelig ut..
Jeg hadde nok vurdert å flytte, selv om sambo måtte skifte jobb, det er utrolig viktig med et sosialt nettverk.. Og da er jo kanskje sjansen større for at du kan få deg en deltidsjobb..
Om jeg så måtte kvitte meg med husdyr så er det noe jeg hadde ofret..
Pretty Bird
Forumet er livet
ORIGINAL: ~mamma_sin_engel~
Jeg bare beklager at jeg blander meg inn i diskusjoner og dritt...
er bare så uendelig sliten ensom og lei...
Ja du har virkelig en tendens til å blande deg inn i ting du ikke har noe med !!!!!!!
Snuppa da..hva er det? Tulla jo såklart med det jeg skrev,,
M
memories
Guest
Skulle jeg kvittet meg med dyrene mine?Dyrene som har vært som mine barn i 3 år?Ikke FAEN!!!! De kan være en pest og en plage ja, men jeg elsker dem. De og småen gjør dagen min enklere. Er masse selskap i dem og de skjønner når man har en dårlig dag. Da er det utrolig godt når bikkje setter seg på siden av en, ser på deg og slikekr deg forsiktig i ansiktet akkurat som om den forstår deg...
Om jeg skulle flyttet herfra, da ødelgger jeg rett og slett drømmen min. Jeg vil ikke flytte, trives altfor godt her. Her er det natur rett utenfor døra, vi har stort hus, stor hage, perfekt for småbarn, kort vei til butikk/post, og omtrent ikke støy eller trafikk, selvom riksveien går rett forbi her. Vinteren kan være iskald, men ingenting er som å sitte å se ut av vinduet om kveldene mens man fyrer i ovnen og har tente stearinlys. Når vi er ute i snøen med hundene og leker oss, så er lykken komplett. Sommerene er VARME, med solen inn gjennom vinduene dagen lang, fugler som kvitrer og en kald og deilig elv rett bortenfor hvor vi kan bade når det blir for varmt. Det er slik jeg ønsker å ha det.
Men mine såkalte venenr forstår meg ikke. De forstår kun seg selv. Når de trenger støtte og hjelp så forventer de at jeg ALLTID stiller opp. Da er jeg slik en venn skal være, selvom jeg har lite penger så kommer jeg for å være nær vedkommende, trøste og hjelpe så godt som jeg kan. Men når JEG trenger det, da kan plutselig ingen. INGEN av de vennene jeg liksom har. Hvorfor skal det være slik at det alltid skal være jeg som stiller opp? Det er venner som selv har barn og vet hvordan det er med økonomisk situasjon når man har smått. Jeg har rett og slett gitt opp vennskap. Man føler ikke at man kan stole på noen, og man kan heller ikke fortelle alt til samboer. Uansett hvor gode venner man er.
På en måte bor vi jo ikke langt unna familie og venner, men jeg forventer ikke at mine foreldre/søsken skal stille opp hver gang vi trenger det. De har sitt eget liv, uansett hvor mye de forguder Oliver. De har sine jobber og krav i løpet av en uke, og da kan de ikke bare komme så fort jeg knipser i fingrene. Slik vil jeg heller ikke ha det. Jeg vil de skal komme på besøk når de føler for det og har mulighet til det.
Den jobben samboer har, har han vært utrolig heldig med å få. Han har ingen videregående utdannelse, og er dyslektiker i tillegg. Han gjorde rett og slett ett knallbra jobbintervju og fikk jobben på dagen. Mye pga han hadde jobbet med lignende før. Han har kjempeflotte kolleger, og jeg er ofte innom å hilser på når jeg først er i Bodø. Vi har spilt poker flere ganger ilag, og vi har hatt kjempetrivelige samtaler. Samboer er også steget i gradene og er nå seniorrådgiver der, 1,5 år etter at han begynte der. Så jeg skal søren meg ikke tvinge han til å slutte bare fordi jeg ikke har det bra...
Har ikke en ekstakt diagnose...blæææ...så vanskelig å forklare i grunn. Det var denne formen for diagnose overlegen på sykehuset kom fram til etter utallige prøver og tester. Han kunne ikke finne det eksakte problemet, for jeg var den første han hadde vært borti som hadde reagert negativt på samtlige øvelser. Det er grunnen til at jeg ikke får noe uføretrygd...
Off...dette ble langt...beklager så mye....
Men takk for alle tanker og svar..dere er gode jenter[:)]
Om jeg skulle flyttet herfra, da ødelgger jeg rett og slett drømmen min. Jeg vil ikke flytte, trives altfor godt her. Her er det natur rett utenfor døra, vi har stort hus, stor hage, perfekt for småbarn, kort vei til butikk/post, og omtrent ikke støy eller trafikk, selvom riksveien går rett forbi her. Vinteren kan være iskald, men ingenting er som å sitte å se ut av vinduet om kveldene mens man fyrer i ovnen og har tente stearinlys. Når vi er ute i snøen med hundene og leker oss, så er lykken komplett. Sommerene er VARME, med solen inn gjennom vinduene dagen lang, fugler som kvitrer og en kald og deilig elv rett bortenfor hvor vi kan bade når det blir for varmt. Det er slik jeg ønsker å ha det.
Men mine såkalte venenr forstår meg ikke. De forstår kun seg selv. Når de trenger støtte og hjelp så forventer de at jeg ALLTID stiller opp. Da er jeg slik en venn skal være, selvom jeg har lite penger så kommer jeg for å være nær vedkommende, trøste og hjelpe så godt som jeg kan. Men når JEG trenger det, da kan plutselig ingen. INGEN av de vennene jeg liksom har. Hvorfor skal det være slik at det alltid skal være jeg som stiller opp? Det er venner som selv har barn og vet hvordan det er med økonomisk situasjon når man har smått. Jeg har rett og slett gitt opp vennskap. Man føler ikke at man kan stole på noen, og man kan heller ikke fortelle alt til samboer. Uansett hvor gode venner man er.
På en måte bor vi jo ikke langt unna familie og venner, men jeg forventer ikke at mine foreldre/søsken skal stille opp hver gang vi trenger det. De har sitt eget liv, uansett hvor mye de forguder Oliver. De har sine jobber og krav i løpet av en uke, og da kan de ikke bare komme så fort jeg knipser i fingrene. Slik vil jeg heller ikke ha det. Jeg vil de skal komme på besøk når de føler for det og har mulighet til det.
Den jobben samboer har, har han vært utrolig heldig med å få. Han har ingen videregående utdannelse, og er dyslektiker i tillegg. Han gjorde rett og slett ett knallbra jobbintervju og fikk jobben på dagen. Mye pga han hadde jobbet med lignende før. Han har kjempeflotte kolleger, og jeg er ofte innom å hilser på når jeg først er i Bodø. Vi har spilt poker flere ganger ilag, og vi har hatt kjempetrivelige samtaler. Samboer er også steget i gradene og er nå seniorrådgiver der, 1,5 år etter at han begynte der. Så jeg skal søren meg ikke tvinge han til å slutte bare fordi jeg ikke har det bra...
Har ikke en ekstakt diagnose...blæææ...så vanskelig å forklare i grunn. Det var denne formen for diagnose overlegen på sykehuset kom fram til etter utallige prøver og tester. Han kunne ikke finne det eksakte problemet, for jeg var den første han hadde vært borti som hadde reagert negativt på samtlige øvelser. Det er grunnen til at jeg ikke får noe uføretrygd...
Off...dette ble langt...beklager så mye....
Men takk for alle tanker og svar..dere er gode jenter[:)]
Tante Sofie
Gift med forumet
Det norske helsevesenet kan du få gratis av meg , og putte det et visst sted
M
memories
Guest
ORIGINAL: Tante Sofie
Det norske helsevesenet kan du få gratis av meg , og putte det et visst sted
ÅÅÅÅÅÅÅJADA....tro meg...de kunne vi likeså vært foruten...
Tok meg 5 år og 8 leger før jeg endelig ble trodd og henvist for videre undersøkelser på sykehuset...[:@]