• Forumet vil være nede på grunn av nødvendig vedlikehold februar 11. juli kl. 00:00 til kl. 02:30.

Noen som sliter psykisk?

Icicle

Icicle

Glad i forumet
Egentlig så vil jeg ikke spør, men føler meg så alene. Hater å innrømme at jeg sliter, føler meg så ubrukelig da. Men, jeg sliter. Forige svangerskap slet jeg med angst og depresjoner. Hadde håpet at det skulle bli annerledes denne gangen, men det kan virke som om det er på vei tilbake for fullt [:(][:(]
 
Noen flere?
 
Jepp, må nok ta en prat me JM eller legen min. Men føler det som ett kjempe nederlag å skulle måtte få hjelp.. igjen..
 
 
Kan vel ikke si jeg sliter psykisk, men denne kvalmen og trøttheten og dårlig matlyst går skikkelig på humøret. Merker jeg isolerer meg, er bare hjemme, orker ikke snakke i telefonen og har bare lyst å ligge på sofaen hele dagen. Har 2 gutter som gjør det umulig å ligge, men når de er borte eller sover, da er det sofaen og ingenting annet. Syns synd i meg selv og feller noen tårer innimellom. Håper virkelig det gir seg snart, sånn at jeg kan nyte og glede meg over dette svangerskapet og ikke slite med angrende tanker.
 
ORIGINAL: Lykkepia

Nei sånn må du ikke tenke! Tenk heller at du kan være stolt av deg selv som faktisk søker etter litt hjelp. Det er ikke mange som er tøffe nok til det ;)

signerer dette..
Er ikke alle som gjør det altså.. og tenk på den lille i magen. Den vil ha det best av en mamma som har tatt tak i problemene sine og ikke sliter veldig når den kommer.. Da er du kanskje på god vei til å bli bedre, og er kanskej mye bedre alt! Det fortjener både du og den lille..
Stå på! Dette klarer du.. Mange som går gjennom dette ifm svangerskap, er så mye hormonelle forandringer etc som trigger slikt, så ikke tenk på at det er trist å ta det opp m JM eller lege! Dette kan de!
KLEM!!!
 
ORIGINAL: Millansky

ORIGINAL: Lykkepia

Nei sånn må du ikke tenke! Tenk heller at du kan være stolt av deg selv som faktisk søker etter litt hjelp. Det er ikke mange som er tøffe nok til det ;)

signerer dette..
Er ikke alle som gjør det altså.. og tenk på den lille i magen. Den vil ha det best av en mamma som har tatt tak i problemene sine og ikke sliter veldig når den kommer.. Da er du kanskje på god vei til å bli bedre, og er kanskej mye bedre alt! Det fortjener både du og den lille..
Stå på! Dette klarer du.. Mange som går gjennom dette ifm svangerskap, er så mye hormonelle forandringer etc som trigger slikt, så ikke tenk på at det er trist å ta det opp m JM eller lege! Dette kan de!
KLEM!!!

 
Tusen takk dere! Er  denne berømte "jeg er ubrukelig" følelsen som hersker for tiden.  Gråter og gråter, og får ikke sove. Skal veldig lite til for å vippe meg av pinne. Før idag ville sønnen min heller kose med pappaen sin enn med meg. Da begynte jeg å gråte. Jeg vil ikke vere en slik mamma!! Vanskelig for sambo og familen min å sjønne det, selv om jeg gikk igjennom det samme sist gang.
 
Takk og pris for dere her inne!
 
Sniker fra mai[:)]

Er veldig vanlig å være *psykisk ustabil* i første trimester+ litt til.
Legen min sammenlignet dette med barselstårer rett etter fødsel.
Hormon-produksjonen er i bånn gass oppover og man *er utafor seg sjøl*.

Mange synes de første månedene er verst.
Jeg sammenligna denne følelsen som å være som en slags fjortis igjen:
(hormoner på villspor, irrasjonelle tanker, svart-maling av alt, litt paranoia,og humørsvingninger uten like..)

Det går over, skal du se [:)]!
(utvikler det seg til svangerskaps-depresjon, bør du kontate legen)
 
Jeg har hatt angst og depresjoner fra jeg var 13-14 år... (25 nå).. blir ikke kvitt det heller... kommer tilbake og er der stort sett hele tiden.... Men lærer å leve med det.. har fått hjelp mange ganger, men så lenge jeg er gravid og ikke tar tabetter så blir det verre...... jeg fikk ikke ta dem..hverken de mot angsten eller de mot depresjonen... og heller ikke de stemningsstabiliserende... så gleder meg til jeg har født og slutter å amme [8D]
 
Jepp, må nok ta en prat me JM eller legen min. Men føler det som ett kjempe nederlag å skulle måtte få hjelp.. igjen..


Sånn har jeg det å.. Hater å innse at jeg må ha hjelp for å komme meg igjennom dette svangerskapet, fødsel og barselstiden. Fikk en vond start med Olav Magnus. Jeg har opplevd en del ting i oppveksten som gjør ting veldig vanskelig for meg, men har begynt å innsett at slik er det....

Du er ikke aleine [:)]
 
ORIGINAL: Skrullemor

Jepp, må nok ta en prat me JM eller legen min. Men føler det som ett kjempe nederlag å skulle måtte få hjelp.. igjen..


Sånn har jeg det å.. Hater å innse at jeg må ha hjelp for å komme meg igjennom dette svangerskapet, fødsel og barselstiden. Fikk en vond start med Olav Magnus. Jeg har opplevd en del ting i oppveksten som gjør ting veldig vanskelig for meg, men har begynt å innsett at slik er det....

Du er ikke aleine [:)]

 
Gjør godt å vite at jeg ikke er alene! (selv om jeg ikke unner noen å ha det slik) Føler seg ganske alene oppi slike ting. Det verste er kanskje at mange tror at det bare er hormoner. Men jeg kjenner igjen symptomene og tegnene fra sist.  Klarer ikke å fungere skikkelig i det daglige.  Tørr ikke vere alene, sover ikke, dårlig matlyst... men, det kommer seg nok etterhvert, må bare innse at jeg trenger proffesjonell hjelp for å komme meg igjennom.
 
Det der er ikke enkelt!
Jeg var sykemeldt nesten ett år i 2009 etter å ha jobba med ei suicidal jente og stått i mye krevende situasjoner med henne. Legen gav meg diagnosen depresjon og det var maaaange måneder med mareritt, sinne som gikk utover min kjære, grining/hulking, tidvis problemer med sosiale sammenhenger og store problemer med å sove.
 
Men jeg tror jeg fikk jobba meg gjennom det og er stort sett frisk nå. Hormonene gjør jo sitt da, så kan jo fort begynne å grine og bli sint nå, men det tror jeg er pga graviditeten og går over igjen snart=)
 
Jeg ville snakket med både legen og jordmor! Legen min var veldig forståelsesfull, og et av hans beste råd var: Gjør det du har lyst å gjøre, og ikke press deg til å gjøre ting du ikke vil!
 
ORIGINAL: IngiManathingi

Det der er ikke enkelt!
Jeg var sykemeldt nesten ett år i 2009 etter å ha jobba med ei suicidal jente og stått i mye krevende situasjoner med henne. Legen gav meg diagnosen depresjon og det var maaaange måneder med mareritt, sinne som gikk utover min kjære, grining/hulking, tidvis problemer med sosiale sammenhenger og store problemer med å sove.

Men jeg tror jeg fikk jobba meg gjennom det og er stort sett frisk nå. Hormonene gjør jo sitt da, så kan jo fort begynne å grine og bli sint nå, men det tror jeg er pga graviditeten og går over igjen snart=)

Jeg ville snakket med både legen og jordmor! Legen min var veldig forståelsesfull, og et av hans beste råd var: Gjør det du har lyst å gjøre, og ikke press deg til å gjøre ting du ikke vil!

 
Dette tror jeg må vere ett av de beste rådene jeg har hørt i denne sammenhengen! Hjalp det?
 
 
 
tenker på deg gullet mitt!! vil bare si at jeg er her for deg når du måtte trenge det:) glad i deg:) (og sorry for at jeg sniker...)
 
ORIGINAL: sweetmama

tenker på deg gullet mitt!! vil bare si at jeg er her for deg når du måtte trenge det:) glad i deg:) (og sorry for at jeg sniker...)

 
Takk vennen!
 
Det hjalp veldig! Klarte ikke alltid å følge det selvsagt, men merka det at å presse meg sjøl og det å være i situasjoner/gjøre ting jeg ikke ville, gjorde meg veldig sliten og dårlig i dagene etterpå!
 
Men veldig rart å oppleve og, for man kjenner ikke seg sjøl helt igjen. Er jo vanligvis veldig sosial og elsker besøk, men i fjor var det mange uker der jeg nesten ikke så andre enn min kjære!
Men det er nok det lureste uansett=)
 
ORIGINAL: *Prinsessa*

Jeg har diagnosen bipolar lidelse så da trenger jeg vel ikke si mer enn det[:)]

 
Nei, det sier vell egentlig sitt [:)]  Håper det går bra med deg!!
 
ORIGINAL: IngiManathingi

Det hjalp veldig! Klarte ikke alltid å følge det selvsagt, men merka det at å presse meg sjøl og det å være i situasjoner/gjøre ting jeg ikke ville, gjorde meg veldig sliten og dårlig i dagene etterpå!

Men veldig rart å oppleve og, for man kjenner ikke seg sjøl helt igjen. Er jo vanligvis veldig sosial og elsker besøk, men i fjor var det mange uker der jeg nesten ikke så andre enn min kjære!
Men det er nok det lureste uansett=)

 
Godt å høre! Kjenner meg veldig igjen. Jeg støtte bort alle venninne mine, og ble avhengig av sambo og min mor.
Er jo nesten som en "ute av deg selv"-opplevelse. Jeg følte jeg mistet meg selv oppi alt, på samme tid som jeg prøvde så godt jeg kunne å vere "meg selv". Ville jo ikke at noen skulle vite at jeg slet. Var redd for at folk skulle se det på meg. At det var noe "galt" med meg.
 
ORIGINAL: *Prinsessa*

ORIGINAL: Icicle

ORIGINAL: *Prinsessa*

Jeg har diagnosen bipolar lidelse så da trenger jeg vel ikke si mer enn det[:)]


Nei, det sier vell egentlig sitt [:)]  Håper det går bra med deg!!

 
Jeg har faktisk aldri hatt det bedre, men må si de første 3 månedene var harde [:)]

 
 Det var godt å høre!! Håper det fortsetter slik [:)]  Slenger over en kjempe klem!
 
ORIGINAL: *Prinsessa*

ORIGINAL: Icicle

ORIGINAL: *Prinsessa*

ORIGINAL: Icicle

ORIGINAL: *Prinsessa*

Jeg har diagnosen bipolar lidelse så da trenger jeg vel ikke si mer enn det[:)]


Nei, det sier vell egentlig sitt [:)]  Håper det går bra med deg!!


Jeg har faktisk aldri hatt det bedre, men må si de første 3 månedene var harde [:)]


Det var godt å høre!! Håper det fortsetter slik [:)]  Slenger over en kjempe klem!



Tusen takk, sender mange over til deg du trenger det spesielt nå![:)]

 
Tusen takk![:)]
 
Slet med fødselsdepresjon med David [&o][&o][&o]
 
Det er så trist at dette er et tabu emne.. Men så fint at du tar det opp[:D]

Jeg har vokst opp med en mor som er bipolar og min ene søster sliter veldig med depresjoner, var verre da hun var gravid og enda verre etter fødsel. Hun er heldigvis bedre nå, men kommer til å søke hjelp tidligere neste gang hun skal få barn..

Søk hjelp, håper du får den støtten og forståelsen du behøver. Jeg har heldigvis ikke slitt med det samme, men å leve med det tett på seg er ille også, et helvette iblant.

Håper alle som føler det slik søker hjelp, noen kan også bli ille etter fødsel, så ikke tvil om å søke støtte hos noen som kan hjelpe, viktig å ta følelsene på alvor.'

Trøsteklem fra meg, første steg er å skrive slikt ned, få det ut..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp