Blir helt rørt her jeg sitter, hadde aldri forventet at så mange skulle svare. Dere er så gode! For ja, det er ett veldig tabu emne, desverre. Jeg har gått mange runder med meg selv før jeg turde å skrive dette innlegget.
Er på mange måter godt å se at andre også har slitt, selv om jeg absolutt ikke unner noen å ha det slik som jeg hadde det forige svangerskap, og nå.
Noe jeg slet med sist var å fortelle til andre at jeg slet, støtte som sagt bort venninner og kjendte, når det jeg aller helst burde ha gjort var å støtte meg til dem. Jeg ville ikke vere en byrde for dem.
Jeg var 6 mnd på vei når jeg først dro til legen å snakket med henne, fordi jeg hele tiden overbeviste meg selv om at legene hadde mye viktigere ting å gjøre, enn å høre på meg som "bare" gråt hele tiden. Jeg var inne hos legen i 5 min, og på den tiden hadde hun gitt meg sykmelding, og henvist meg til psykolog. Hun sa at hun så det på meg da jeg kom inn døren. Jeg innså vell da at jeg hadde gjort det rette med å søke hjelp. Kanskje spesielt når hun stilte spørsmålet : Føler du noen ganger at det hadde vert best om du ikke var i livet? At andre hadde hatt det bedre da? At du bare er en byrde?.... Det var helt jævlig når jeg innså at svaret måtte bli JA.
Uff, dette ble langt, hadde ikke planlagt det. TUSEN TAKK til dere som har orket å lese!!
Ville vell egentlig bare si at det er mye bedre å søke hjelp enn å holde det inne.
