Noen med angst her inne??
- Trådstarter molly.
- Opprettet
du er såååååååååikke alene kjære deg[:)]
det kan sette seg hardere enn nødvendig, spesielt nå som du er gravid.
så jeg håper du får noe oppføling
jeg har sliti i 8 år, men fått behandlig og er mye mye mye bedre.
har mine perioder hvor det går mye opp og ned men det kan ikke sammenlignes.
jeg gikk på cipralex 10 mg i 3 år og ALDRI mer... det klussa voldsomt med hode mitt, jeg ble nærmest følelsesløs og likgyldig
det kan sette seg hardere enn nødvendig, spesielt nå som du er gravid.
så jeg håper du får noe oppføling
jeg har sliti i 8 år, men fått behandlig og er mye mye mye bedre.
har mine perioder hvor det går mye opp og ned men det kan ikke sammenlignes.
jeg gikk på cipralex 10 mg i 3 år og ALDRI mer... det klussa voldsomt med hode mitt, jeg ble nærmest følelsesløs og likgyldig
lillepixie
Andre møte med forumet
Jeg har også masse angst.. Føler kanskje selv jeg har vært mer eller mindre deprimert siden ungdomsskolen(er snart 23 nå) pluss at jeg har hatt sosial angst antakeligvis like lenge. Har gått på medisiner for det(ulike antidepp), men nå ammer jeg og har tenkt å gjøre det en stund fremover. Jeg har en gutt som er født i april og vil gjerne prate med andre her inne som har erfaring i å ha barn og slite med sosial angst og/eller depresjoner. Det gpr som regel greit i hverdagen en jeg har så mange bekymringer knyttet til fremtiden og det er ikke alltid jeg tør gjøre ting pga angsten. Tenker at det blir så dumt i forhold til lillegutt. Er så redd han skal kjede seg , bli understimulert o.l i mangel på kontakt med andre barn, at jeg ikke kan gjøre alt andre mammaer kan osv. Lurer liksom på HVOR skadelig det er for han å vokse opp med mamma som har angst? Han virker jo fornøyd nå, men tenker mer på at utfordringene kommer etterhvert.. Noen med erfaring?
Jeg er typen som kan rødme bare noen prater til meg i en butikk.kø. Hater å gå i butikker, stå i kl, be om hjelp.. ja, i det hele tatt at jeg blir lagt merke til av andre. Syns det er stress å gå på gata, gruer meg til jeg skal tiilbake til jo bb og kanskje skole etterhvert. Masse hjertebank og har endel svingninger i humøret sånn generelt. Nen andre som har det sånn? Føler ikke jeg har noe særlig nettverk heller, kjenner veldig få med barn og gjør jo ikke så mye for å bli kjent med mennesker heller pga jeg føler meg litt hemmet av angsten. Har hatt mobilen på lydløs i tre år snart, jeg. ikke bra! vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, bare håper noen kjenner seg litt igjen, jeg...
Jeg er typen som kan rødme bare noen prater til meg i en butikk.kø. Hater å gå i butikker, stå i kl, be om hjelp.. ja, i det hele tatt at jeg blir lagt merke til av andre. Syns det er stress å gå på gata, gruer meg til jeg skal tiilbake til jo bb og kanskje skole etterhvert. Masse hjertebank og har endel svingninger i humøret sånn generelt. Nen andre som har det sånn? Føler ikke jeg har noe særlig nettverk heller, kjenner veldig få med barn og gjør jo ikke så mye for å bli kjent med mennesker heller pga jeg føler meg litt hemmet av angsten. Har hatt mobilen på lydløs i tre år snart, jeg. ikke bra! vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, bare håper noen kjenner seg litt igjen, jeg...
Hei alle sammen... Ønsker bare å si det samme som flere av dere har skrevet, er så "glad" for å høre at andre er i samme båt som meg. Vet det er ganske mangen som sliter med angst/depresjoner, men det er ingen som forteller åpenlyst om det, derfor føler en seg veldig alene om det. Så at enkelte våger å tre frem å spør " Hei, er det andre her"...gjør hvertfall utrolig godt for meg. Håper det går bra med deg "tutta19" (og dere andre). Det var du som åpnet denne tråden.
Nå er ikke jeg gravid, men jeg & min kjære samboer er kommet til det planet at vi er klar for en familie og ønsker det veldig! Jeg har truffet mannen i mitt liv, men er allikevell utrolig redd for hvordan jeg vil komme
til å takle selve graviditeten med angst. (Råd, tips?)
Men jeg har funnet ut at den som intet våger intet vinner...
Angsten min startet for ca 6 år siden. Det har vært et turbulent liv siden den gang. Jeg klarte knapt å spise middag med min egen familie da det var på det værste. Men med årene har jeg på et vis lært meg å leve med det. Jeg sliter til tider veldig mye på jobb. Men jeg gir det jeg har å prøver å ikke gi opp selv om jeg skulle ønske jeg kunne isolere meg av & til.
Jeg har ikke prøvd Cipralex, men tror jeg skal diskutere det med legen min. Jeg brukte efexor depot 1 års tid. Er liksom ikke sikker på om den virka eller ei. Det som var værst, var viss jeg glemte tabeletten en dag. Jeg ble skikkelig dårlig. Kvalme, hodepine ect...Samme når jeg kuttet den ut, var helt forferdelig! Noen av dere andre som har prøvd denne? Og hvordan er det å starte/slutte på Cipralex?
Nå er ikke jeg gravid, men jeg & min kjære samboer er kommet til det planet at vi er klar for en familie og ønsker det veldig! Jeg har truffet mannen i mitt liv, men er allikevell utrolig redd for hvordan jeg vil komme
til å takle selve graviditeten med angst. (Råd, tips?)
Men jeg har funnet ut at den som intet våger intet vinner...
Angsten min startet for ca 6 år siden. Det har vært et turbulent liv siden den gang. Jeg klarte knapt å spise middag med min egen familie da det var på det værste. Men med årene har jeg på et vis lært meg å leve med det. Jeg sliter til tider veldig mye på jobb. Men jeg gir det jeg har å prøver å ikke gi opp selv om jeg skulle ønske jeg kunne isolere meg av & til.
Jeg har ikke prøvd Cipralex, men tror jeg skal diskutere det med legen min. Jeg brukte efexor depot 1 års tid. Er liksom ikke sikker på om den virka eller ei. Det som var værst, var viss jeg glemte tabeletten en dag. Jeg ble skikkelig dårlig. Kvalme, hodepine ect...Samme når jeg kuttet den ut, var helt forferdelig! Noen av dere andre som har prøvd denne? Og hvordan er det å starte/slutte på Cipralex?
huff, ja kjenner til det med angst!
Sliter veldig med panikkangst for å gå på åne plasser og å gå ut, fikk vite i går at jeg er gravid, og gruer meg så til å slutte på alle medisinene for det blir et helvette!
Går på cipralex 20 mg, sobril 40 mg om dagen og to imovane til å sove på.
har en datter på snart tre fra før av, og vet ikke hvordan jeg skal klare livet etter nedtrappingen, ønsker virkelig dette barnet, men kunne ønske jeg slapp å slite såååå fælt! sliter på medisiner oxo, hvordan blir det uten tro?
har ikke lyst å ta abort, men taker omkring meg selv som ubrukelig, gjør at jeg føler jeg må det!
Sliter veldig med panikkangst for å gå på åne plasser og å gå ut, fikk vite i går at jeg er gravid, og gruer meg så til å slutte på alle medisinene for det blir et helvette!
Går på cipralex 20 mg, sobril 40 mg om dagen og to imovane til å sove på.
har en datter på snart tre fra før av, og vet ikke hvordan jeg skal klare livet etter nedtrappingen, ønsker virkelig dette barnet, men kunne ønske jeg slapp å slite såååå fælt! sliter på medisiner oxo, hvordan blir det uten tro?
har ikke lyst å ta abort, men taker omkring meg selv som ubrukelig, gjør at jeg føler jeg må det!
Jeg har skrevet her inne før, men lenge siden nå.
Jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon etter min første fødsel, i juni 2005. Jeg slet veldig med panikk angst, følte jeg var blitt helt "gal" etter fødselen og at jeg overhodet ikke fikset å være mamma.....jeg klarte ikke gråte, det var helt umulig, men jeg hadde det så vondt inni meg som jeg ikke trodde var mulig.....Det å bli mamma, som jeg hadde gledet meg til, ble alt annet enn en fin opplevelse......
Jeg fikk hjelp av psykiater, psykologer og andre, og selv om jeg den gang ikke følte det hjalp, hjalp det nok på et vis. Med tiden ble jeg gradvis bedre..... Jeg hadde angst for å være alene, gå i butikker, snakke med andre osv. Dette hadde jeg aldri opplevd som noe problem tidligere i livet, så det rammet meg liksom hardt og brutalt etter fødselen..... Jeg måtte ha hjelp med datteren min, for når jeg ikke en gang kunne ta vare på meg selv blir det selvsagt vanskelig å ta vare på et lite barn. Jeg var heldig, mannen min stilte opp, og mammaen min var til god hjelp. Jeg bodde faktisk i en periode (ca. et halvt år) hos mamma, hvor hun hjalp meg med datteren min, og jeg fikk tid og hjelp til å komme meg ut av den dype depresjonen. Og vet dere hva;- det ble bedre![:)] Jeg kom meg gradvis..... det gikk sakte i starten, men etter noen måneder ble jeg bedre. Jeg fikk mer overskudd, troen på at jeg skulle bli frisk og kunne ta meg av datteren min, at ikke livet var over. Så etter et halvt år flyttet jeg til mannen min igjen (som virkelig var min store støtte denne tiden!), og jeg klarte hverdagen hjemme med datteren min. Jeg fikk ikke lenger panikk angst når hun gråt, jeg var ikke redd for at jeg ikke skulle klare å roe henne. Men jeg måtte bruke tid på å bli kvitt den sosiale angsten. Jeg "tvang" meg selv til å gå på butikken, til å besøke andre med barn osv. Jeg følte meg alltid tryggest hjemme, og mindre trygg borte, så bestemte meg for å komme meg litt ut døra hver dag......I begynnelsen var det nok med butikken, etterhvert ble det baby-sang, barselgruppetreff osv. Og alle disse sosiale tingene gjorde meg sterkere, jeg ble ikke lenger så redd, og etterhvert kunne jeg glede meg til å gå ut og treffe andre![:)]
I denne tiden gikk jeg på ulike medisiner. Først fikk jeg cipralex, men følte ikke at det hjalp meg noe, snarere tvert om. Da fikk jeg efexor depot (tror jeg den het??) og en annen medisin jeg ikke helt husker navnet på. Det hjalp meg, men gjorde at jeg verken hadde de store oppturene eller nedturene (som også dere andre har beskrevet her!!), og jeg gikk også mye opp i vekt da jeg gikk på disse tablettene. Jeg tror nok at i denne tiden var medisinene med på å holde meg oppe, og at det var nødvendig for meg. Jeg brukte medisiner i et år etter fødselen, og da sluttet jeg gradvis fordi jeg var blitt så frisk.
I dag er jeg helt frisk!!! Vil gjerne fortelle dere andre som sliter med angst og depresjon, at det er mulig å bli kvitt det!![:)] Det er viktig å få hjelp, både noen å snakke med og eventuelt medisiner. Og det er ikke sånn at man selv har skyld i det, eller at man bare kan skjerpe seg. Sånn er det ikke. Det som fungerte for meg var å ta et lite skritt hver dag.....gjøre noe som jeg var redd for....for etterhvert gikk da angsten mer og mer bort.....
I år fikk storesøster på 3 år en liten lillebror. Jeg koser meg hjemme med permisjonen, og det er utrulig godt å føle at jeg mestrer å være mamma denne gangen!!!![:)]
Lykke til til alle sammen!!!
Jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon etter min første fødsel, i juni 2005. Jeg slet veldig med panikk angst, følte jeg var blitt helt "gal" etter fødselen og at jeg overhodet ikke fikset å være mamma.....jeg klarte ikke gråte, det var helt umulig, men jeg hadde det så vondt inni meg som jeg ikke trodde var mulig.....Det å bli mamma, som jeg hadde gledet meg til, ble alt annet enn en fin opplevelse......
Jeg fikk hjelp av psykiater, psykologer og andre, og selv om jeg den gang ikke følte det hjalp, hjalp det nok på et vis. Med tiden ble jeg gradvis bedre..... Jeg hadde angst for å være alene, gå i butikker, snakke med andre osv. Dette hadde jeg aldri opplevd som noe problem tidligere i livet, så det rammet meg liksom hardt og brutalt etter fødselen..... Jeg måtte ha hjelp med datteren min, for når jeg ikke en gang kunne ta vare på meg selv blir det selvsagt vanskelig å ta vare på et lite barn. Jeg var heldig, mannen min stilte opp, og mammaen min var til god hjelp. Jeg bodde faktisk i en periode (ca. et halvt år) hos mamma, hvor hun hjalp meg med datteren min, og jeg fikk tid og hjelp til å komme meg ut av den dype depresjonen. Og vet dere hva;- det ble bedre![:)] Jeg kom meg gradvis..... det gikk sakte i starten, men etter noen måneder ble jeg bedre. Jeg fikk mer overskudd, troen på at jeg skulle bli frisk og kunne ta meg av datteren min, at ikke livet var over. Så etter et halvt år flyttet jeg til mannen min igjen (som virkelig var min store støtte denne tiden!), og jeg klarte hverdagen hjemme med datteren min. Jeg fikk ikke lenger panikk angst når hun gråt, jeg var ikke redd for at jeg ikke skulle klare å roe henne. Men jeg måtte bruke tid på å bli kvitt den sosiale angsten. Jeg "tvang" meg selv til å gå på butikken, til å besøke andre med barn osv. Jeg følte meg alltid tryggest hjemme, og mindre trygg borte, så bestemte meg for å komme meg litt ut døra hver dag......I begynnelsen var det nok med butikken, etterhvert ble det baby-sang, barselgruppetreff osv. Og alle disse sosiale tingene gjorde meg sterkere, jeg ble ikke lenger så redd, og etterhvert kunne jeg glede meg til å gå ut og treffe andre![:)]
I denne tiden gikk jeg på ulike medisiner. Først fikk jeg cipralex, men følte ikke at det hjalp meg noe, snarere tvert om. Da fikk jeg efexor depot (tror jeg den het??) og en annen medisin jeg ikke helt husker navnet på. Det hjalp meg, men gjorde at jeg verken hadde de store oppturene eller nedturene (som også dere andre har beskrevet her!!), og jeg gikk også mye opp i vekt da jeg gikk på disse tablettene. Jeg tror nok at i denne tiden var medisinene med på å holde meg oppe, og at det var nødvendig for meg. Jeg brukte medisiner i et år etter fødselen, og da sluttet jeg gradvis fordi jeg var blitt så frisk.
I dag er jeg helt frisk!!! Vil gjerne fortelle dere andre som sliter med angst og depresjon, at det er mulig å bli kvitt det!![:)] Det er viktig å få hjelp, både noen å snakke med og eventuelt medisiner. Og det er ikke sånn at man selv har skyld i det, eller at man bare kan skjerpe seg. Sånn er det ikke. Det som fungerte for meg var å ta et lite skritt hver dag.....gjøre noe som jeg var redd for....for etterhvert gikk da angsten mer og mer bort.....
I år fikk storesøster på 3 år en liten lillebror. Jeg koser meg hjemme med permisjonen, og det er utrulig godt å føle at jeg mestrer å være mamma denne gangen!!!![:)]
Lykke til til alle sammen!!!
Jessiemama
Blir kjent med forumet
Hei dere :) Når jeg leste disse innleggene så begynte jeg nesten å gråte samtidig som jeg ble glad! Følte meg ikke så aleine lenger, det var fint å se (selv om jeg ikke unner dere det!) at det er noen i samme situasjon som meg. Wuxi: du er skremmende lik meg! :) Det kunne like godt vært jeg som skrev de innleggene dine! Jeg sliter med mye av det samme som deg; med panikkangst (jeg hadde mitt første anfall i fjor da jeg var i praksis på barselavdelingen på Sykehuset i Telemark av alle ting!! Midt under morgenmøtet, det var flotte saker...), depresjoner, og i forbindelse med svangerskapet: følelsen av å miste friheten sin og livet sitt egentlig.. Nå er tulla mi 7 uker, hu kom to uker før tiden.. Og jeg måtte begynne å gå til psykolog bare noen uker etter at hu var født. Disse ukene har rett og slett vært et helvete.. Jeg føler at jeg totalt har mistet meg selv og den jeg var. Selv om hu er verdens nydeligste lille jente, så krever hun alt av meg og er fullstendig avhengig av meg. Og nå er jeg liksom mamma! :/ Det føles ikke sånn ut, det er veldig rart. Svangerskapet var ikke planlagt, og kunne på mange måter ikke passet dårligere. Jeg hadde nettopp avsluttet et forhold, og begynt på en bachelor i sykepleie. Så møtte jeg en fantastisk gutt, og ble gravid.. Vi er nå samboere og forlovet, og han er alt jeg kan drømme om. Men likevel. Jeg var ikke klar for å bli mamma. Jeg hadde aldri tenkt tanken en gang! Den biologiske klokka mi må ha vært tom for batterier tror jeg, for jeg merka ingenting til verpesjuke i motsetning til de fleste av mine venninner.
Jeg føler meg også veldig slem, og har slitt med veldig dårlig samvittighet pga. alt dette her.. Jeg sleit i tillegg med så mange rare tanker de første ukene at jeg trodde jeg hadde fått psykose eller noe annet skummelt.
Alle snakker så jævlig varmt om barseltid og morslykke, men hvor faen ble det av for min del? Jeg blir skikkelig forbanna når jeg tenker på det. Det burde vært mer fokus på oss som faktisk ikke er komfortabel med alt som har med graviditet og barn å gjøre.. Fødselen min tok 36 timer, og jeg fikk ikke sove ut på barsel etterpå. De satt henne inn til meg HELE tiden, så på ei uke sov jeg kanskje 15 timer til sammen. Jeg var helt ødelagt og fikk skikkelig angst den nest siste dagen på barsel, som gjorde at jeg måtte dra hjem noen timer med kjæresten min mens barnepleierne passet jenta vår.. Jeg fikk lov til å være ute i to timer, så måtte jeg tilbake. Men da jeg kom tilbake sa jeg til dem at jeg sleit så med angst og at jeg måtte ha kjæresten min der over natta. Det var stappfullt på barsel, så vi ble stuet inn på et undersøkelsesrom og måtte dele EI sykehusseng! Trangt, men nødvendig for meg.. Sånn er det å ha angst..
Så nå sitter jeg her da.. Med en unge hengende i puppen og blanda følelser. Ting går bedre og bedre, men likevel merker jeg at depresjonen og rare tanker kommer snikende innimellom. Føles litt rart å blottlegge mye privat sånn her, men kanskje noen av dere kunne tenke dere å bli litt bedre kjent? :) Jeg har ingen venner i samme situasjon med barn, og føler meg ofte veldig aleine. Har ingen jeg kan snakke med om sånne ting heller, kjenner altfor mange mennesker- men har få nære venner har jeg funnet ut..
Håper det går bra med dere alle sammen i alle fall. Hvorfor er vi som vi er? Det har jeg lurt på mange ganger. Jeg tenker så mye i forhold til alle jeg kjenner, og har følelsene på utsiden av kroppen omtrent.. Jeg skulle ønske hjernen min gikk an å bare skru av noen ganger. Kanskje har det mye med barndom og oppvekst å gjøre. Jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver der i alle fall.
- Linn
Jeg føler meg også veldig slem, og har slitt med veldig dårlig samvittighet pga. alt dette her.. Jeg sleit i tillegg med så mange rare tanker de første ukene at jeg trodde jeg hadde fått psykose eller noe annet skummelt.
Alle snakker så jævlig varmt om barseltid og morslykke, men hvor faen ble det av for min del? Jeg blir skikkelig forbanna når jeg tenker på det. Det burde vært mer fokus på oss som faktisk ikke er komfortabel med alt som har med graviditet og barn å gjøre.. Fødselen min tok 36 timer, og jeg fikk ikke sove ut på barsel etterpå. De satt henne inn til meg HELE tiden, så på ei uke sov jeg kanskje 15 timer til sammen. Jeg var helt ødelagt og fikk skikkelig angst den nest siste dagen på barsel, som gjorde at jeg måtte dra hjem noen timer med kjæresten min mens barnepleierne passet jenta vår.. Jeg fikk lov til å være ute i to timer, så måtte jeg tilbake. Men da jeg kom tilbake sa jeg til dem at jeg sleit så med angst og at jeg måtte ha kjæresten min der over natta. Det var stappfullt på barsel, så vi ble stuet inn på et undersøkelsesrom og måtte dele EI sykehusseng! Trangt, men nødvendig for meg.. Sånn er det å ha angst..
Så nå sitter jeg her da.. Med en unge hengende i puppen og blanda følelser. Ting går bedre og bedre, men likevel merker jeg at depresjonen og rare tanker kommer snikende innimellom. Føles litt rart å blottlegge mye privat sånn her, men kanskje noen av dere kunne tenke dere å bli litt bedre kjent? :) Jeg har ingen venner i samme situasjon med barn, og føler meg ofte veldig aleine. Har ingen jeg kan snakke med om sånne ting heller, kjenner altfor mange mennesker- men har få nære venner har jeg funnet ut..
Håper det går bra med dere alle sammen i alle fall. Hvorfor er vi som vi er? Det har jeg lurt på mange ganger. Jeg tenker så mye i forhold til alle jeg kjenner, og har følelsene på utsiden av kroppen omtrent.. Jeg skulle ønske hjernen min gikk an å bare skru av noen ganger. Kanskje har det mye med barndom og oppvekst å gjøre. Jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver der i alle fall.
- Linn