Hei tutta19!
Jeg ble på en måte litt letta når jeg leste innlegget ditt - jeg følte meg plutselig ikke så alene angående depresjon og angst når jeg leste det du hadde skrevet.
Jeg har slitt/sliter med depresjon og angst i nærmere 10 år. For ett år siden begynte jeg på Cipralex 10 mg og livet mitt ble endelig normalt :-) Jeg ble gravid i september i fjor og bestemte meg for å slutte med medisineringen for barnets skyld. Ville ikke ta noen risiko, selv om jeg tror jeg godt kunne gått på det uten at barnet hadde blitt skadet av det. Livet har gått utrolig bra gjennom hele svangerskapet. Har ikke hatt noen down perioder, men har til tider hatt litt sosial angst. Som for eks har jeg gruet meg til å få besøk og å besøke familien ( og slekt ) til min forlover, men angsten har ikke vært så ille at jeg har flyktet fra "utfordringen" om å være med i familieselskap. Jeg og min kjære har har heller ikke vært sammen så lenge, så har bare møtt familien 4-5 ganger og føler vi fortsatt er i "bli-kjent-fasen". Heldigvis har det gått fint til nå, men alle gangene hadde jeg helst sett at jeg slapp familiesammenkomstene og alt det sosiale...Om jeg ikke møter opp får jeg dårlig samvittighet i forhold til kjæresten min og dèt tærer også på.
Da vi bestemte oss for å få barn var det ingen tvil om at det var dette jeg ville. Jeg hadde jo endelig funnet den personen jeg vil tilbringe resten av livet med og den personen jeg vil skal være far til mine barn. Gjennom hele svangerskapet har jeg ikke angret på valget om å få barn nå, men jeg har heller ikke hatt den store gleden heller. Selv om jeg sluttet med cipralex etter bare 4 mnd føler jeg at den fortsatt har virket i ettertid. Det må den ha gjort, ellers hadde jeg ikke vært så oppegående og frisk som jeg har vært! Men nå, like før babyen skal komme ( har termin i dag faktisk [:)] ) så føler jeg meg så likegyldig til hele situasjonen. Jeg vil helst ikke at babyen skal komme!![:o] Jeg føler meg ikke psykisk klar i det hele tatt!! Det er ikke tanken på våke-netter og alt annet som kan være tøft med et lite spedbarn som skremmer meg. Det er redselen for å ikke lenger føle meg fri til å gjøre det jeg vil. Jeg har alltid hatt problem med å knytte meg til mennesker. Det har gått veldig fint med kjæresten, men dette er jo snakk om et lite spedbarn som trenger hele min oppmerksomhet HELE tiden! Jeg har alltid hatt muligheten til å "rømme" fra problemer, vonde tanker, skremmende situasjoner der jeg får angst eller blir deprimert og bare gjemme meg bort..jeg føler jeg ikke vil få muligheten til dette nå lenger. Og slik som deg føler jeg også at jeg er "tvunget" til sosial-livet med svigerfamilie og andre sammenkomster og det vil ikke akkuratt bli mindre av dette nå!...
Mange av mine venner som er småbarnsforeldre sier jeg har SÅÅ mye å glede meg til når det gjelder babyen, og noen sekunder av gangen kan jeg kjenne en ren lykke-følelse og glede når jeg tenker på hvordan babyen vil studere ansiktet mitt for første gang, de små søte fingrene og tærne osv. Men denne gledelige følelsen blir kvelt av angsten som kommer alt for fort tilbake. Vil jeg takle at et liv er avhengig av meg, i lengden!?!....Det er jo snakk om et liv som jeg må forholde meg til resten av livet mitt..og jeg som er helt ny på dette med relasjoner!!
Jeg sitter bare å håper på at babyen vil forandre helt på synet mitt angående dette, og at jeg vil kunne "le" av disse tankene i ettertid...for akkuratt nå kjenner jeg meg veldig sårbar og redd...
Jeg vet jeg kommer til å begynne på Cipralex en liten stund etter fødselen. Snakket med legen min om det i dag, og han sa det ikke skulle være et problem, selv om det går i morsmelken..
Jeg ser mye av deg i meg. Jeg tror du ville hatt godt av å gå på antidepressive. Det kan høres ut som om det er den enkleste veien å gå, men du sier at du har gått til psykolog i noen år, og det viser jo at du også har prøvd å bli kvitt problemene på andre måter også! Jeg gikk fast til samtale et halvt år før jeg begynte på medisinering, og mener det var til veldig stor hjelp. Det hjalp meg til å se hva som var galt med meg. Deretter valgte jeg å begynne på Cipralex for å kunne komme meg enda et hakk videre i prosessen. Jeg begynte å trene meg opp til å jobbe med den sosiale angsten min ved å ikke stikke av når ansten kom, og når depresjonen kom snikende lærte jeg meg å prate om den til personen jeg hadde samtaler med. Dette hadde en god utvikling på meg, men det kom til et stadie der jeg ikke selv greide å gjøre noe mer for å bli kvitt angsten og depresjonen siden jeg ikke hadde kontroll over den. Derfor begynte jeg på Cipralex for å bli "ferdig" med den siste delen som holdt meg tilbake fra å kunne leve et normalt liv. Jeg har aldri angret på at jeg begynte på Cipralex! Hverdagen ble helt ny for meg![:D] Det var så hærli å kunne prate med folk uten å kjenne angsten komme! Og jeg hadde ikke klart å gå inn i en mørk depresjon om jeg så prøvde det hardeste jeg kunne! Tilstanden min er fortsatt slik, og de vanlige svangerskapshormoner har jeg nesten ikke hatt. Dette tror jeg skylder at jeg har gått på medisinen.
Man kan gå hele livet til psykolog og prøve å få livet til å fungere ved å snakke om følelsene og hvordan man kan prestere bedre gjennom hverdagen for at livet skal føles bedre, men jeg ser ikke noen gal grunn til at man kan få litt hjelp fra en liten pille! Jeg mener selv at alle har godt av å gå til en samtalepartner enten det er en god venn, en psykolog eller en lærer man føler seg fortrolig med og prate om følelsene sine, problemene sine osv. Jeg er så heldig at jeg har funnet en slik person jeg kan komme til angående alt. Jeg har alltid vært skeptisk til piller, og har vært redd for å bli avhengig, redd for at det egentlig er skadelig for kroppen osv. Cipralex blir man ikke avhengig av. Den forsyner bare hjerner vår med et hormon vi har for lite av og stabiliserer det, akkuratt som diabetikere har for lite insulin i kroppen!
- Wuxi
) Lykke til!! klem