Jeg har skrevet her inne før, men lenge siden nå.
Jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon etter min første fødsel, i juni 2005. Jeg slet veldig med panikk angst, følte jeg var blitt helt "gal" etter fødselen og at jeg overhodet ikke fikset å være mamma.....jeg klarte ikke gråte, det var helt umulig, men jeg hadde det så vondt inni meg som jeg ikke trodde var mulig.....Det å bli mamma, som jeg hadde gledet meg til, ble alt annet enn en fin opplevelse......
Jeg fikk hjelp av psykiater, psykologer og andre, og selv om jeg den gang ikke følte det hjalp, hjalp det nok på et vis. Med tiden ble jeg gradvis bedre..... Jeg hadde angst for å være alene, gå i butikker, snakke med andre osv. Dette hadde jeg aldri opplevd som noe problem tidligere i livet, så det rammet meg liksom hardt og brutalt etter fødselen..... Jeg måtte ha hjelp med datteren min, for når jeg ikke en gang kunne ta vare på meg selv blir det selvsagt vanskelig å ta vare på et lite barn. Jeg var heldig, mannen min stilte opp, og mammaen min var til god hjelp. Jeg bodde faktisk i en periode (ca. et halvt år) hos mamma, hvor hun hjalp meg med datteren min, og jeg fikk tid og hjelp til å komme meg ut av den dype depresjonen. Og vet dere hva;- det ble bedre![:)] Jeg kom meg gradvis..... det gikk sakte i starten, men etter noen måneder ble jeg bedre. Jeg fikk mer overskudd, troen på at jeg skulle bli frisk og kunne ta meg av datteren min, at ikke livet var over. Så etter et halvt år flyttet jeg til mannen min igjen (som virkelig var min store støtte denne tiden!), og jeg klarte hverdagen hjemme med datteren min. Jeg fikk ikke lenger panikk angst når hun gråt, jeg var ikke redd for at jeg ikke skulle klare å roe henne. Men jeg måtte bruke tid på å bli kvitt den sosiale angsten. Jeg "tvang" meg selv til å gå på butikken, til å besøke andre med barn osv. Jeg følte meg alltid tryggest hjemme, og mindre trygg borte, så bestemte meg for å komme meg litt ut døra hver dag......I begynnelsen var det nok med butikken, etterhvert ble det baby-sang, barselgruppetreff osv. Og alle disse sosiale tingene gjorde meg sterkere, jeg ble ikke lenger så redd, og etterhvert kunne jeg glede meg til å gå ut og treffe andre![:)]
I denne tiden gikk jeg på ulike medisiner. Først fikk jeg cipralex, men følte ikke at det hjalp meg noe, snarere tvert om. Da fikk jeg efexor depot (tror jeg den het??) og en annen medisin jeg ikke helt husker navnet på. Det hjalp meg, men gjorde at jeg verken hadde de store oppturene eller nedturene (som også dere andre har beskrevet her!!), og jeg gikk også mye opp i vekt da jeg gikk på disse tablettene. Jeg tror nok at i denne tiden var medisinene med på å holde meg oppe, og at det var nødvendig for meg. Jeg brukte medisiner i et år etter fødselen, og da sluttet jeg gradvis fordi jeg var blitt så frisk.
I dag er jeg helt frisk!!! Vil gjerne fortelle dere andre som sliter med angst og depresjon, at det er mulig å bli kvitt det!![:)] Det er viktig å få hjelp, både noen å snakke med og eventuelt medisiner. Og det er ikke sånn at man selv har skyld i det, eller at man bare kan skjerpe seg. Sånn er det ikke. Det som fungerte for meg var å ta et lite skritt hver dag.....gjøre noe som jeg var redd for....for etterhvert gikk da angsten mer og mer bort.....
I år fikk storesøster på 3 år en liten lillebror. Jeg koser meg hjemme med permisjonen, og det er utrulig godt å føle at jeg mestrer å være mamma denne gangen!!!![:)]
Lykke til til alle sammen!!!