Nedtelling til TUL, kontroll etc.
- Trådstarter snart_vår_tur_igjen
- Opprettet
5
3 dager til neste tul. GRUgleder meg. Gruer meg mest. Begynte å grine i sted da jeg tenkte på det og så for meg å ligge der. Har ligget der før og verden har gått i svart. Bare én gang har jeg grått av glede og det er nå snart 3 uker siden. Kan hjertet virkelig fremdeles slå? Er alt bra der inne? SÅ mange bekymringer og null svar. Og jeg har lært at bekymringer er nettopp det og ikke til godt for noe, men så vanskelig å tenke annerledes likevel.
30 dager til TUL
17 dager igjen å vente her
i dag så vi en bitteliten reke med et bankende hjerte 
Har endret timen min til TUL, så nå er det 10 små dager til 
Har det akkurat likedan! Skal til TUL på torsdag og gruer meg noe enormt
Vi oppdaget MA i uke 11 sist jeg var gravid (eller, har hatt en kjemisk i mellom), så er helt traumatisert etter det.
Første kontroll: 11 dager
Tul: 16 dager
Tul: 16 dager
Har det akkurat likedan! Skal til TUL på torsdag og gruer meg noe enormt
Å, føler med deg! Når hadde utviklingen stoppet? Min MA ble oppdaget i uke 10, men utviklingen må ha stoppet rundt uke 6. Vi så heller ikke noe annet enn fosteranlegg da jeg var 7 uker, så jordmor mente jeg måtte være kortere på vei. Jeg visste egentlig at jeg ikke kunne være det, så alle alarmklokker burde ringt der. Jeg var i utlandet og da jeg lå der på benken i uke 10 fikk jeg beskjed om at aborten ville komme ganske snart, så det beste var å vente på at det skjedde naturlig. Tok nesten to uker! Umenneskelig. Var også helt traumatisert etter det. Jeg håper det går godt for oss begge nå
Beros_2020
Blir kjent med forumet
8 dager til TUL. Jeg gleder meg veldig. Trenger bekreftelse på at alt står bra til inni der!
Å, føler med deg! Når hadde utviklingen stoppet? Min MA ble oppdaget i uke 10, men utviklingen må ha stoppet rundt uke 6. Vi så heller ikke noe annet enn fosteranlegg da jeg var 7 uker, så jordmor mente jeg måtte være kortere på vei. Jeg visste egentlig at jeg ikke kunne være det, så alle alarmklokker burde ringt der. Jeg var i utlandet og da jeg lå der på benken i uke 10 fikk jeg beskjed om at aborten ville komme ganske snart, så det beste var å vente på at det skjedde naturlig. Tok nesten to uker! Umenneskelig. Var også helt traumatisert etter det. Jeg håper det går godt for oss begge nå
De målte fosteret til 9+1; vi hadde sett hjertet slå i uke 7, trodde alt var i orden og skulle bare ta en rutine-UL før NIPT-test da det ble oppdaget. Helt ubeskrivelig følelse. Føler så med deg at du måtte gå i to uker før det skjedde noe!
Helt umenneskelig! Jeg ble heldigvis lagt inn etter et par dager (var en helg imellom) og gikk for medisiner, ikke utskrapning. Fordi det var etter uke 9 kunne jeg velge selv om jeg ville at det skulle skje hjemme eller på sykehuset da mange opplever veldig til smerter etter uke 9, så valgte sykehuset og alle der var helt fantastiske. Måtte uansett ha dratt dit for å få en sprøyte da jeg er Rhesus negativ. Krysser alt jeg har for at det går veien for oss denne gangen!
Last edited:
De målte fosteret til 9+1; vi hadde sett hjertet slå i uke 7, trodde alt var i orden og akulle bare ta en rutine-UL før NIPT-test da det ble oppdaget. Helt ubeskrivelig følelse. Føler så med deg at du måtte gå i to uker før det skjedde noe!
Huff, så forferdelig å måtte oppleve! Man teller jo ned og jo nærmere uke 12 man kommer, jo tryggere føler man seg. Men med sånne opplevelser blir det jo til at vi engster oss så mye mer! Jeg klarer nesten ikke å tenke så mye frem, men jeg håper og håper og føler likevel at det må et under til for at det skal gå bra, men hvorfor kan det ikke være vår tur nå? Tror ikke jeg klarer å senke skuldrene før etter uke 14, om vi kommer så langt. Og selv da føler jeg det er skummelt å glede seg for mye. Det er så synd at det er sånn når det er en tid vi egentlig skal nyte å være gravide
Fikk høre det nettopp av et familiemedlem som vet: Er det ikke fint å være gravid? Det må du bare nyte nå. Dette familiemedlemmet kjenner historien vår, og jeg ble litt irritert. Det er så mye lettere sagt enn gjort, selv om jeg vet at det beste er å prøve å glede seg. For det er jo et under som skjer - bare at det MÅ gå bra for oss nå! 