Helt sykt hva folk får seg til å si egentlig. Halve slekten syntes navnet på min eldste var helt forferdelig, og da var det visst helt greit å fortelle om og om igjen at det var et hunde- eller kattenavn. Flere slektninger brukte en hver anledning til å fortelle oss at vi måtte velge noe annet, og noen faktisk kjeftet og bråkte om det.Jeg angrer på at vi ikke holdt navnealternativene våre hemmelige lengre, folk er så lite omtenksomme når de kommenterer navneforslag.. Merkelig at det er greit egentlig, men sånn er det nå en gang. Vi har uansett et navn nå som vi så godt som har landet påmen jeg må si jeg er usikker og gleder meg ekstreeeeemt til å se lillegutt for å se at det passer! Vi klarer ikke finne flere forslag som vi begge liker, evt liker bedre enn det vi har til nå, så regner med (håper) navnet passer perfekt <3
Da hadde vi ikke invitert noen til å mene noe som helst. Det pussige er jo at de venner seg til hva som helst etter fødsel. Denne gangen leste vi i navneboken sammen med en av søstrene mine i et familieselskap. Da forstår jeg litt bedre at folk rundt følte seg frie til å mene mye, men jeg synes likevel de går for langt når de sier ting som "det kan dere ikke kalle ungen", "det går ikke an", "det er det styggeste jeg har hørt, du har så dårlig smak i navn".
Hvis det likevel skulle vise seg å være en gutt, så har vi vel 5-6 alternativer vi må diskutere først, så da tar det fort et par timer å få bestemt oss.
