Så flink du er som gjenkjente problemene umiddelbart, og tok tak i det og fikk hjelp. Og for en mann og et team du har rundt deg. Sikker på at dette går helt fint med det støtteapparatet du har og så god innsikt du viser. Tommel opp!
Når psyken svikter...
- Trådstarter RBmarsbaby
- Opprettet
Så flink du er som gjenkjente problemene umiddelbart, og tok tak i det og fikk hjelp. Og for en mann og et team du har rundt deg. Sikker på at dette går helt fint med det støtteapparatet du har og så god innsikt du viser. Tommel opp!
Du virker jo som en utrolig moden mamma-to-be, som har tatt tak med en gang!
Jeg fikk boken "la mamma bæsje i fred" i gave, den er skrevet av en svensk blogger som mistet moren sin i kreft rett før fødsel. Kanskje hun har noen reflekterte innlegg om det med plutselige dødsfall osv, jeg har ikke sjekket det ut?
Jeg fikk boken "la mamma bæsje i fred" i gave, den er skrevet av en svensk blogger som mistet moren sin i kreft rett før fødsel. Kanskje hun har noen reflekterte innlegg om det med plutselige dødsfall osv, jeg har ikke sjekket det ut?
RBmarsbaby
Flørter med forumet
Er nå på min første offisielle sykemeldingsdag. Har fått en søvnplan fra poliklinikken som foreløpig bare gjør meg enda trøttere, men på sikt skal det gjøre søvnen bedre. Har også fått beskjed om å fylle dagene, så tenkte meg ned i svømmehallen i dag.
Det er ikke lett. Innimellom virker det som om hodet kobler seg på igjen, og da strømmer det på med dårlig samvittighet og vonde følelser. Og så mister jeg tilkoblingen igjen, og er tilbake i en slags apatisk limbo. I går klarte jeg å referere til gutten i magen med navnet hans igjen og brast umiddelbart ut i gråt av lettelse. Den siste uken har jeg bare klart å snakke om han som "babyen", så selv om det sikkert høres rart ut var det et stort gjennombrudd for min del. [emoji173]️
Er redd for at folk rundt ikke skal forstå. Mannen min, venner og familie er veldig støttende. Kollegaene mine vet derimot lite om min bakgrunn, og jeg regner med det blir mye gossip på jobb nå om "ho som er for sjuk til å jobbe, men som tydeligvis kan drikke kaffe med venninner og svømme i svømmehallen mens hun er sykemeldt".
Sånn som jeg ser det nå kan jeg velge en av tre: ignorere det, forklare sannheten eller finne på en unnskyldning (typ en fysisk sykdom som holder meg fra å komme på jobb).... Hva ville dere gjort?
Det er ikke lett. Innimellom virker det som om hodet kobler seg på igjen, og da strømmer det på med dårlig samvittighet og vonde følelser. Og så mister jeg tilkoblingen igjen, og er tilbake i en slags apatisk limbo. I går klarte jeg å referere til gutten i magen med navnet hans igjen og brast umiddelbart ut i gråt av lettelse. Den siste uken har jeg bare klart å snakke om han som "babyen", så selv om det sikkert høres rart ut var det et stort gjennombrudd for min del. [emoji173]️
Er redd for at folk rundt ikke skal forstå. Mannen min, venner og familie er veldig støttende. Kollegaene mine vet derimot lite om min bakgrunn, og jeg regner med det blir mye gossip på jobb nå om "ho som er for sjuk til å jobbe, men som tydeligvis kan drikke kaffe med venninner og svømme i svømmehallen mens hun er sykemeldt".
Sånn som jeg ser det nå kan jeg velge en av tre: ignorere det, forklare sannheten eller finne på en unnskyldning (typ en fysisk sykdom som holder meg fra å komme på jobb).... Hva ville dere gjort?
RBmarsbaby
Flørter med forumet
Har faktisk fått samme bok selv! Å lese relativt lettleste ting er på lista over aktiviteter de anbefaler nå, så kanskje jeg skal finne den fram denne uken. Takk for tipset [emoji5]
RBmarsbaby
Flørter med forumet
Jeg kjenner meg masse igjen - kommer fra et turbulent hjem selv, som har prega meg mye. Mistet moren min, som jeg hadde et veldig godt forhold til, i kreft for syv år siden, og har ikke kontakt med far og søster pga. situasjonen i oppveksten. Vi hadde egentlig planlagt å ikke få barn nettopp fordi jeg har følt meg så utrygg på hvordan jeg vil klarer meg som mamma. Har snakket en god del med mannen min om det, og vi må jo bare ta kontakt med helsevesenet om jeg kjenner at ting utvikler seg i uheldig retning. Håper du blir tatt godt imot av lege i dag, og at du får den støtten og oppfølgingen du har behov for både av helsevesen og omgangskretsMasse lykke til!
[emoji173]️. Det er ikke lett å skulle bygge en familie når man ikke har fått med seg fasiten hjemmefra. Godt å høre at vi er flere som forsøker å bryte sirkelen.
Håper det går veldig bra for dere [emoji173]️[emoji173]️[emoji1348]
Leste gjennom tråden din nå, og må bare sende deg en virtuell styrkeklem! Godt å se at helsevesenet reagerer, og følger deg opp. Håper du snart opplever at du har kontrollen og kreftene noenlunde tilbake. Angående kollegaer vil jeg bare si at det er de færreste som legger seg borti hvorfor folk er sykmeldte. I min jobb har det i perioder vært mye sykdom med psykiske årsaker, og det har absolutt alle forståelse for. Kos deg i svømmehallen du!
Enig, min erfaring er at folk bryr seg mest om seg sjøl. Med mindre du jobber med noen sladrehanker da, men jeg ville bare ignorert det. Om de vil bruke energien sin på å spekulere i andre folks sykemeldinger, så får det være deres valg!
Jeg snakker aldri om babyen med navn selv, det funker bare ikke meg, og kommer ikke til å gjøre det før han blir født, vil jeg tro. Velger å ikke gruble for mye over det; man må finne sin egen vei <3 Men skjønner at det føltes rart for deg hvis du/dere har brukt navnet lenge.
Så godt å lese du har noen gjennombrudd [emoji173]
Personlig er jeg veldig åpen, og føler jeg kan prate med de på jobb om alt, så for meg hadde det riktige vært å fortelle de slik at jeg klarer å slappe av når jeg er ute av døra og ikke ha det liggende i bakhodet selv om de strengt talt ikke har noe med det å gjøre.
Så om du føler at du kommer til å tenke mye på det og være redd for å bli oppdaga ute av døra (det som faktisk skal hjelpe deg og er din "medisin") så ville jeg fortalt det, men om du ikke ønsker at de skal vite eller at du ikke føler de vil forstå hadde jeg droppa det, evt bare snakka med sjefen slik at h*n kan slå ned på slikt snakk om det skulle oppstå. Tross alt legen som har sykemeldt deg, det hadde ikke skjedd om det ikke hadde vært behov for det
Tror det er veldig avhengig av hvilke relasjon du har til kollegene dine. Jeg har et kjempeforhold til min avdeling på jobb, og de føles mye som venner. Tror jeg hadde følt det vanskelig å ikke inkludere dem. Men: dersom du ikke har det samme er det kanskje ikke nødvendig å inkludere alle og enhver. Det er ofte nok å si at man har det litt tøft for tiden, og trenger en pause og la det bli med det. Folk er generelt veldig forståelsesfulle
RBmarsbaby
Flørter med forumet
Tenkte bare å oppdatere litt her igjen. Akutt-teamet på psykiatrisk poliklinikk har friskemeldt meg. Jeg er fullt påkoblet gutten i magen igjen, og det vonde og vanskelige er nesten helt vekk nå. [emoji92]
Jeg får ikke gå tilbake igjen på jobb, men det har jeg bare akseptert. Skulle uansett ut i permisjon 21. februar.
Jeg får tett oppfølging av jordmor og familiesenter, men alt i alt virker det nå som vi klarte å redde inn situasjonen. Er så takknemlig for helsevesenet, og veldig glad for at vi valgte å være åpne om dette helt fra begynnelsen av. Har fått beskjed om at rask reaksjon var avgjørende for at dette gikk så greit som det gjorde.
Nå håper vi helsa holder seg fin på siste innspurt, og at fødselsdepresjon uteblir.
Tusen takk for fine ord underveis her [emoji178]
Jeg får ikke gå tilbake igjen på jobb, men det har jeg bare akseptert. Skulle uansett ut i permisjon 21. februar.
Jeg får tett oppfølging av jordmor og familiesenter, men alt i alt virker det nå som vi klarte å redde inn situasjonen. Er så takknemlig for helsevesenet, og veldig glad for at vi valgte å være åpne om dette helt fra begynnelsen av. Har fått beskjed om at rask reaksjon var avgjørende for at dette gikk så greit som det gjorde.
Nå håper vi helsa holder seg fin på siste innspurt, og at fødselsdepresjon uteblir.
Tusen takk for fine ord underveis her [emoji178]
Det gleder meg å lese at du har det bedre - sånne ting sitter meg ekstra nært.. får også veldig god oppfølging & føler meg trygg på at nokon hadde snæppet det fort opp om eg blei sjuk igjen og tatt tak i det. Nyt siste bit av graviditeten & snart er me mødre![emoji173]
Så fin oppdatering!
Lykke til med innspurten nå
Lykke til med innspurten nå