RBmarsbaby
Flørter med forumet
Okei, så... lang rant om psykisk helse coming up, men jeg trenger bare å få dette ut.
Jeg har en lang forhistorie med psykiske problemer som følge av (relativt mild) relasjonsskade i oppveksten. En kronisk deprimert mor som aldri søkte behandling = ekstrem mangel på omsorg under barne- og ungdomstiden.
Jeg sa i mange år at jeg ALDRI skulle ha barn, nettopp på grunn av egne erfaringer og psykiske problemer. Jeg har fått mye hjelp opp gjennom årene, og for fem år siden kunne jeg slutte helt med psykologer og annen oppfølging. Etterhvert ble jeg trygg på at jeg faktisk er i stand til å bygge en normal, trygg familiesituasjon for et barn, og denne graviditeten var dypt ønsket av både meg og mannen min.
Etter at jeg ble gravid har alt plutselig blitt kaotisk. Sykdom og dødsfall i familien kombinert med at moren min har begynt i behandling har stresset meg mye, pluss at arbeidssituasjonen min ble usikker på grunn av graviditeten (lang historie)... Rett før jul ble moren min hasteinnlagt på psykiatrisk avdeling. Første nyttårsdag fikk jeg beskjed om at en av besteforeldrene mine var gått bort, helt uten forvarsel. Da sa det bare pang i hodet.
Nå kjennes det ut som om hjernen min bare har koblet fra alt emosjonelt sett. Visstnok en vanlig reaksjon om man har tilknytningsskade - hjernen prøver å beskytte seg selv mot vonde ting ved å kutte alle bånd til alt. Det store problemet med det er at jeg nå ikke klarer å kjenne på båndet til gutten i magen mer.
Vi har vært veldig åpne om problemene mine med jordmor og andre helseinstitusjoner helt siden vi oppdaget at jeg var gravid. Vi varslet i går ettermiddag om at noe var galt. Hele hjelpeapparatet er allerede i sving nå, og mannen + familie og venner stiller opp også. Jeg er likevel stresset og redd og fortvila. Føler termin er så nærme og at kontrollen min forsvant så utrolig fort.
Skal på legetime i morgen og forhåpentligvis få kartlagt hvor alvorlig dette er og hva vi kan gjøre. Ønsk meg lykke til. [emoji173]️
--
(Moralen i denne historien må vel bli å verdsette det hvis man har god psykisk helse gjennom svangerskapet. Ikke ta det for gitt!)
Jeg har en lang forhistorie med psykiske problemer som følge av (relativt mild) relasjonsskade i oppveksten. En kronisk deprimert mor som aldri søkte behandling = ekstrem mangel på omsorg under barne- og ungdomstiden.
Jeg sa i mange år at jeg ALDRI skulle ha barn, nettopp på grunn av egne erfaringer og psykiske problemer. Jeg har fått mye hjelp opp gjennom årene, og for fem år siden kunne jeg slutte helt med psykologer og annen oppfølging. Etterhvert ble jeg trygg på at jeg faktisk er i stand til å bygge en normal, trygg familiesituasjon for et barn, og denne graviditeten var dypt ønsket av både meg og mannen min.
Etter at jeg ble gravid har alt plutselig blitt kaotisk. Sykdom og dødsfall i familien kombinert med at moren min har begynt i behandling har stresset meg mye, pluss at arbeidssituasjonen min ble usikker på grunn av graviditeten (lang historie)... Rett før jul ble moren min hasteinnlagt på psykiatrisk avdeling. Første nyttårsdag fikk jeg beskjed om at en av besteforeldrene mine var gått bort, helt uten forvarsel. Da sa det bare pang i hodet.
Nå kjennes det ut som om hjernen min bare har koblet fra alt emosjonelt sett. Visstnok en vanlig reaksjon om man har tilknytningsskade - hjernen prøver å beskytte seg selv mot vonde ting ved å kutte alle bånd til alt. Det store problemet med det er at jeg nå ikke klarer å kjenne på båndet til gutten i magen mer.
Vi har vært veldig åpne om problemene mine med jordmor og andre helseinstitusjoner helt siden vi oppdaget at jeg var gravid. Vi varslet i går ettermiddag om at noe var galt. Hele hjelpeapparatet er allerede i sving nå, og mannen + familie og venner stiller opp også. Jeg er likevel stresset og redd og fortvila. Føler termin er så nærme og at kontrollen min forsvant så utrolig fort.
Skal på legetime i morgen og forhåpentligvis få kartlagt hvor alvorlig dette er og hva vi kan gjøre. Ønsk meg lykke til. [emoji173]️
--
(Moralen i denne historien må vel bli å verdsette det hvis man har god psykisk helse gjennom svangerskapet. Ikke ta det for gitt!)
Helt supert at du har bedt om hjelp. Det er jo første steg i riktig retning. Sender deg en god klem!
du har gjort det rette og er bevist på deg selv. Det er en god egenskap, stor klem til deg
