1. Første MA ved 12+4 i januar 2019. Husker ikke akkurat når blødningen stoppet; opplevde selve aborten (som var spontan, men av ulike grunner rimelig sikker på at det egentlig var en MA og utviklingen hadde stoppet tidligere) som dramatisk og fryktelig vond. Mye blod, smerter, fikk lavt blodtrykk og holdt på å svime av. Var også på ferie i utlandet akkurat da, og det hjalp nok ikke på det psykiske (mer redd av å ikke være i Norge). Anser meg selv som rimelig stødig, men det der var tøft. Blødde mest de første par dagene, totalt kanskje i 2-3 uker.
2. Første mens drøyt 4 uker etterpå.
3. Gravid igjen på 2. eggløsning etter MA/SA (fikk beskjed om å vente én syklus).
1. Neste graviditet viste seg å ha T18; diagnostisert ifm. duo-test etterfulgt av morkakeprøve på Rikshospitalet. Valgte medisinsk abort som - etter å ha ventet på prøvesvar osv. - ble rundt 14 uker. Var på Ullevål de timene det pågikk, fikk enerom og kjempesøt sykepleier "passet på". Fosteret kom ut i et bekken, og ble kremert - så ut som en bitteliten og ganske ferdig baby (klarte ikke la være å se). Overhode ikke vondt fysisk denne gangen, og mye mindre blod. Blødde vel ca. like lenge som første gangen etterpå.
2. Første mens 4 uker etterpå.
3. Gravid igjen på 2. eggløsning etter aborten (fikk igjen beskjed om å vente én syklus).
1. Neste graviditet endte med MA rundt 10 uker (dvs. det så egentlig feil/for lite utviklet ut hele veien fra 6 uker; hyppige UL pga. tidligere historikk), men først ved 10 uker de turte å si at dette definitivt ikke var liv/håp. Medisinsk abort hjemme, heller ikke fysisk vond og ikke mye blod. Blødde kanskje litt kortere etterpå denne gangen; et par uker.
2. Første mens 5 uker etterpå.
3. Gravid igjen på 2. eggløsning etter aborten (fikk beskjed om å vente én syklus). Og ja, det er nesten ikke til å tro at graviditetene har sittet så kjapt hver gang; hører med til historien at jeg er 40 og samboer er 48 (han har to barn fra før, jeg har ingen). Har lurt på om kroppen er for lite selektiv og godtar defekte sædceller/egg..
Er nå fortsatt gravid, og krysser alt jeg har - 20 uker nå, og har vært på UL "hele tiden" pga. alt som har gått galt tidligere (skal på OUL på fredag). Har blitt fulgt opp privat ved klinikk Hausken denne runden (i tillegg til duo-test pga. alder - så super ut denne gangen, så da gjorde vi ikke flere tester) - og har blitt behandlet med progesteron, klexane (heparin), og prednisolon (nå albyl-e). Evidensen for at disse tingene hjelper er liten, men jeg "måtte gjøre noe", og så vidt jeg forstår er risikoen lav.
Moralen er: Ikke gi opp! Det er utrolig tøft, og man går litt i kjelleren hver gang. Alle hormonene som har vært høye i graviditeten (østrogen, progesteron, osv.) hjelper nok heller ikke.. Men min erfaring er i hvert fall at man "bare" må se fremover - mot neste eggløsning
Og så har nå jeg kost meg med vin i mellomtiden (sikkert ikke alle som vil det; må legge til at jeg bare har drukket første halvdel av syklus og stoppet fra eggløsning og til test - og selvsagt etter test også..)
Masse lykke til til alle dere som har vært/er gjennom dette <3
Jeg synes det er rart at dette ikke snakkes mer om.. Det eneste som har hjulpet meg, er egentlig historier fra folk som har opplevd noe liknende, og hvor alt har gått bra til slutt..