Nell@
Forelsket i forumet
Jeg er en jente på 27 fra Vestfold, har en sønn fra før i et tidligere forhold.
Fant kjærligheten jeg har idag for ca 5 år siden
Vi bestemte oss for 3 år siden at nå vil vi ha et felles barn, men jeg har PCO, så er ikke bare bare..
Tilslutt ble vi gravid etter 1 års prøving, alt var supert på kontroller og hos legen.
Så en dag skulle jeg på jobb, jeg var 15+4 uker på vei, så kjenner jeg bare det renner ned for beina,
får litt panikk og ringer mamma og spør hvordan det føles ut når vannet går?
(tok ks med sønnen min , så hadde ingen anelse)
så skjønte jeg til slutt at det må være vannet og da satt virkelig panikken igang, satt og hylgråt på bussen, ingen brydde seg, ingen spurte noenting..
Fikk takk i samboeren min og vi fikk kjørt til sykehuset..
Der måtte jeg sitte på et venterom i ca 40 min med høygravide jenter før det enedelig ble min tur.
Snakket litt med legen/gynekologen så tok hun VUL og så at alt vannet var borte

Hun sa da at jeg burde velge og sette igang fødselen for og fjerne barnet.
Sånn at ikke jeg fikk infeksjon og ble steril osv..
Jeg ville ikke snakke med dem eller noen, jeg ville bare hjem, ville tenke litt hva jeg ville gjøre.
Jeg reiste hjem, tok frem klær til sønnen min som skulle ha avsluttning i barnehagen dagen etterpå
DEN ALLER SISTE DAGEN! tro det gjorde vondt i mitt hjerte om jeg ikke kunne være der, jeg er jo alltid det!
Men bestemte meg tilslutt og høre på legene..
Reiste inn til sykehuset samme kvelden for og bli ferdig med det..
Og etter mye om og men, mistet jeg en vakker liten gutt, med alle fingre og tær
1 uke etter aborten måtte jeg inn igjen for store smerter og måtte mer utskrapning..
Tiden gikk, følte meg ekkel og forferdelig, uansett hvor mye jeg dusjet osv..
lukket meg inne for venner og bekjente, orket ingen eller noenting.
Værre ble det når venninner ble gravide, jeg ville ikke snakke med dem eller noenting,
sletta folk rundt meg som bare snakket om babyer osv..
Slutta jobben, begynte så en ny tenkte at dette er supert , dette blir en ny start
Så begynte de ble gravide der også, snakket om spark, klær, vogner, ultralyd.
Jeg kom hjem og gråt.. tenkte at nå er det nok!
Jeg orker ikke mer av dette, nå er jeg FERDIG!
Nå skal jeg ta livet mitt tilbake, jeg vil ikke ha flere barn, jeg er fornøyd med han sønnen min jeg har.
og det hjalp, men så begynte jeg bli dårlig igjen..
Det var jo ikke rart da.. for der var det jo en liten skatt som fortsatt er her i magen min idag
Men min angst er ikke over før langt over uke 20, da kan jeg nok puste ut mer, fortelle dem rundt meg osv.
Mange leger og JM som støtter meg idag med ekstra kontroller, så håper alt skal bli bra denne gangen
Her er litt av meg
Fant kjærligheten jeg har idag for ca 5 år siden
Vi bestemte oss for 3 år siden at nå vil vi ha et felles barn, men jeg har PCO, så er ikke bare bare..
Tilslutt ble vi gravid etter 1 års prøving, alt var supert på kontroller og hos legen.
Så en dag skulle jeg på jobb, jeg var 15+4 uker på vei, så kjenner jeg bare det renner ned for beina,
får litt panikk og ringer mamma og spør hvordan det føles ut når vannet går?
(tok ks med sønnen min , så hadde ingen anelse)
så skjønte jeg til slutt at det må være vannet og da satt virkelig panikken igang, satt og hylgråt på bussen, ingen brydde seg, ingen spurte noenting..
Fikk takk i samboeren min og vi fikk kjørt til sykehuset..
Der måtte jeg sitte på et venterom i ca 40 min med høygravide jenter før det enedelig ble min tur.
Snakket litt med legen/gynekologen så tok hun VUL og så at alt vannet var borte
Hun sa da at jeg burde velge og sette igang fødselen for og fjerne barnet.
Sånn at ikke jeg fikk infeksjon og ble steril osv..
Jeg ville ikke snakke med dem eller noen, jeg ville bare hjem, ville tenke litt hva jeg ville gjøre.
Jeg reiste hjem, tok frem klær til sønnen min som skulle ha avsluttning i barnehagen dagen etterpå
DEN ALLER SISTE DAGEN! tro det gjorde vondt i mitt hjerte om jeg ikke kunne være der, jeg er jo alltid det!
Men bestemte meg tilslutt og høre på legene..
Reiste inn til sykehuset samme kvelden for og bli ferdig med det..
Og etter mye om og men, mistet jeg en vakker liten gutt, med alle fingre og tær
1 uke etter aborten måtte jeg inn igjen for store smerter og måtte mer utskrapning..
Tiden gikk, følte meg ekkel og forferdelig, uansett hvor mye jeg dusjet osv..
lukket meg inne for venner og bekjente, orket ingen eller noenting.
Værre ble det når venninner ble gravide, jeg ville ikke snakke med dem eller noenting,
sletta folk rundt meg som bare snakket om babyer osv..
Slutta jobben, begynte så en ny tenkte at dette er supert , dette blir en ny start
Så begynte de ble gravide der også, snakket om spark, klær, vogner, ultralyd.
Jeg kom hjem og gråt.. tenkte at nå er det nok!
Jeg orker ikke mer av dette, nå er jeg FERDIG!
Nå skal jeg ta livet mitt tilbake, jeg vil ikke ha flere barn, jeg er fornøyd med han sønnen min jeg har.
og det hjalp, men så begynte jeg bli dårlig igjen..
Det var jo ikke rart da.. for der var det jo en liten skatt som fortsatt er her i magen min idag
Men min angst er ikke over før langt over uke 20, da kan jeg nok puste ut mer, fortelle dem rundt meg osv.
Mange leger og JM som støtter meg idag med ekstra kontroller, så håper alt skal bli bra denne gangen
Her er litt av meg
