kanskje noe av dette kan hjelpe deg
Av Siri Helene Hauge, lege
Gule stafylokokker er en svært vanlig hudbakterie som mange av oss har som en del av den normale bakteriefloraen. Som regel medfører de ikke noe problem. Men, i enkelte tilfeller kan de likevel formere seg og forårsake infeksjoner i huden.
Allerede for flere tiår siden fant man for første gang noen gule stafylokokker som hadde blitt resistente (motstandsdyktige) mot antibiotikatypen methicillin. Denne medisinen virket ikke lenger mot disse bakteriene. Gule stafylokokker heter Staphylococcus aureus på latin, og de motstandsdyktige bakteriene fikk navnet MRSA (methicillin-resistente staphylococcus aureus).
Disse resistente bakteriene spredte seg, og i dag finner man enkelte steder at over halvparten av pasientene med gule stafylokokker (som for eksempel på intensivavdelinger i USA) er bærere av denne resistente bakterietypen. I Norge har man klart å holde antallet slike bakterier på et lavt nivå, men MRSA er likevel et økende problem også her i landet.
I 2006 ble det meldt om 125 tilfeller av infeksjon med MRSA, mens det var meldt om 138 tilfeller av bærerskap. Forskjellen på bærerskap og infeksjon er at ved bærerskap er man ikke syk, bakterien forårsaker altså ingen symptomer. Ved infeksjon får man en synlig reaksjon på bakterien; ved MRSA er dette ofte en hudinfeksjon, som for eksempel en byll eller liknende.
Er MRSA farlig?
For de fleste er faktisk MRSA akkurat som vanlige gule stafylokokker; en helt ufarlig bakterie som sjeldent forårsaker sykdom eller symptomer. I de aller fleste tilfellene forsvinner bakterien av seg selv. Man regner med at overdreven bruk av antibiotika kan være med på å øke problemet med MRSA.
Problemene oppstår når MRSA forårsaker en infeksjon som må behandles med antibiotika. Fordi bakterien er motstandsdyktig mot svært mange av de vanlige typene antibiotika, må man bruke spesielle typer antibiotika (såkalte bredspektrede antibiotika) for å være sikker på å ta knekken på infeksjonen. Ofte går dette greit, og infeksjonen forsvinner.
Problemet er dersom svært mange mennesker får påvist MRSA; man må da etter hvert behandle flere og flere med disse spesielle typene antibiotika. Resultatet kan bli at man må bruke bredspektrede antibiotika som ”normalbehandling”, noe som er både dyrere og kan gi flere bivirkninger, samt at det igjen kan øke antallet motstandsdyktige bakterier.
MRSA – kun på sykehus?
Tidligere ble MRSA regnet for å være en såkalt sykehusbakterie, det vil si en bakterie man nesten utelukkende får når man er innlagt på sykehus. Nå viser det seg at faktisk flertallet av dem som får påvist MRSA ikke er innlagt på sykehus. Det kan for eksempel være eldre som bor på sykehjem, ansatte på sykehus eller små barn. Mange kan nok ha blitt smittet på sykehus, men langt fra alle.
Kan jeg være smittet med MRSA?
Som sagt er det slett ikke alltid MRSA gir symptomer, og så forsvinner også bakteriene gjerne av seg selv etter en stund. Derfor er det ikke nødvendig å teste seg for MRSA. Derimot er det en gruppe som har større risiko for å ha denne bakterien, og de bør opplyse om dette når de for eksempel skal innlegges på sykehus (for ikke å smitte andre pasienter med denne bakterien); nemlig alle som har vært innlagt på sykehus siste året i utlandet.
Hvis du skal innlegges på sykehus er det lurt å opplyse om slike sykehusopphold i utlandet på forhånd, slik at du kan bli testet for MRSA før du innlegges. Alle med kjent MRSA-infeksjon eller MRSA–bærerskap blir isolert fra andre pasienter mens de er på sykehus.
Hva kan jeg gjøre for å unngå å bli smittet med MRSA?
Dessverre er det ikke så mye man kan gjøre selv for å unngå smitte fra andre. Hvis man blir innlagt på sykehus i utlandet er det jo fordi det er nødvendig av medisinske grunner. Hvis du derimot kan unngå å oppholde deg på sykehus eller tilsvarende helseinstitusjoner i utlandet kan dette minske risikoen for å bli smittet.
Folk som har eksem og psoriasis har større risiko for å bli bærere av MRSA, så det er viktig at disse hudsykdommene er optimalt behandlet. Som nevnt over er MRSA ofte en ufarlig bakterie som oftest forsvinner ved hjelp av kroppens eget immunsystem.