Jeg og min mann drømmer om et barn sammen. Han har ikke barn fra før av, og han har et stort ønske å få oppleve å bli pappa. 
Vi hadde planlagt dette i lang tid. Allerede før korona-situasjonen startet. Jeg tok ultralyd på Hausken, og alt så veldig bra ut. Tiltross for mange egg så er jeg i 40 årene. Vi vet ingenting om kvaliteteten på eggene. Sjansen på å lykkes ved ivf skulle være utifra alder svært så lav, så vi satser derfor på eggdonasjon. Sjansen blir da kraftig forhøyet fra rundt 5-7 prosent, til 40 prosent per forsøk.
Vi fikk en donor og fikk embryoer på frys. Min samboer blir biologisk pappa om vi lykkes.
Pga korona-situasjonen ble ivf avlyst i ett år. Jeg har ikke tatt korona-vaksinen pga at i det vi hadde klart å få ferie samtidig for å reise utenlands for å gjennomføre ivf i hans hjemland, så fikk jeg tilbud om korona-vaksine. Jeg ville prøve å se om vi lykkes med et ivf-forsøk først.
Tok estrofem 3 ganger om dagen fra andre dag i menstruasjonen. Jeg har angst for medisiner og bivirkninger, men utrolig nok så har jeg klart å ta medisinene. Det er vel fordi barneønske er så stort. Dermed har jeg også fått en bedre holdning til medisiner. Er ikke så redd lenger. Like greit å bryte angsten på denne måten
.
Jeg reiste spent med fly utenlands for å ta innsettet. Tenkte at nå skal vi endelig hente hjem babyen. Men blir det barn av dette? Jeg er redd for å bli skuffet.
5 dager før innsett begynte jeg på utrogestan. 4 stk morgen i skjeden. 4 stk kveld i skjeden. Og så var det den store dagen da jeg skulle ta ivf-innsett for første gang i mitt liv. Jeg ble møtt av sykepleier som ba meg ta på en grønn lang skjorte, og så ble jeg motatt av lege , og ble ført på seng inn i et rom der de skulle ta innsettet. Alt gikk så fort. Ingen spesiell smerte, lurer på om jeg kjente litt murring i magen i det de satte inn, og plutselig var de ferdig. Fikk se embryoet på stor skjerm. Og det var utrolig fantastisk å se, men jeg er så redd for å miste det.
Etterpå fikk jeg beskjed om å ligge i en sal i en time før jeg kunne gå. Det lå tilslutt 4 andre i rommet. De hadde også tatt innsett.
Jeg tenkte at jeg følte meg like stolt som om dette embryoet skulle være av mitt eget egg. Så eggdonasjon føles ikke så rart likevel. Jeg var faktisk stolt over å ha gått igjennom dette. Altså vært villig til å gå gjennom denne teknologien for å mulig oppnå graviditet og barn.
På fredag er det testdag, men jeg gruer meg så sykt mye. Legen sa at selv om den er negativ så må jeg ta blodprøve for å sjekke om jeg er gravid i tillegg, og det gruer jeg meg også til. Kunne ønske at det holdt med vanlige hjemmetester for jeg vet ikke hva legen min vil si til dette. Altså at jeg i en alder av 44 år har forsøkt å få et felles barn med min mann via eggdonasjon. Men jeg mener at det er opptil hver enkelt om hva de ønsker i livet, og folk får akseptere mitt valg .
Måtte bare lage en dagbok for å få ut mine tanker og erfaring innen dette. Jeg håper på embryoet som kanskje fortsatt lever i magen min.
Det er aldri funnet noe galt med verken meg eller min mann. Legene sa at jeg har optimale og veldig bra forhold i livmoren min, med en livmorhinne på 10 mm. Den skulle være rundt 7 mm pluss. Håper på at embryoet fester seg.
Jeg har fortalt mine to voksne barn fra tidligere forhold om dette, og de synes det er bra at vitenskapen har kommet så langt at det er mulig med slike metoder for å få barn. De er veldig positive til dette, og synes dette er spennende. Ellers var det noen i familien min som ikke er fullt så positivt til det, og det er trist. De håper på at jeg snart kan ta vaksinen og snakker hele tiden om den istedet. Blir forsøket negativt så skal jeg ta vaksinen, men jeg håper jo ikke på et negativt forsøk, men uansett.: jeg håper på at de ikke håper på negativt forsøk og at det er derfor de maser om vaksinen. Jeg snakker ikke mer med dem om prøvingen, men det var litt sårt når jeg ønsker at min mann skal få oppleve å bli pappa for første gang og at noen ikke er så gira på at jeg skal få flere barn. Skjønner at mange reagerer på alderen min 44 år, men det er mitt valg og min kropp, og mine vurderinger pluss legene som behandler meg sine.
Har forløbig hatt ingen merkbare bivirkninger av medisinene.
Eneste var at jeg fikk noen litt merkelige utslett etter innsett, men det forsvant. Vet ikke hvorfor jeg fikk det.
Legene som har behandlet meg i denne prosessen har sagt at jeg virker utrolig bra i form ut for alder å være, og at det er gode odds for at jeg kan lykkes med å bli gravid.
Tankene om embryoet kan klare å finne vei for å feste seg i magen min er stor. Er det vanskelig for et embryo å feste seg? Jeg vet ikke. Men jeg håper at det ikke er.
Dersom jeg er blitt gravid så vil jeg bli kjempeglad
. Men bør nok ikke håpe for mye. Redd for å bli skuffet.
Vi hadde planlagt dette i lang tid. Allerede før korona-situasjonen startet. Jeg tok ultralyd på Hausken, og alt så veldig bra ut. Tiltross for mange egg så er jeg i 40 årene. Vi vet ingenting om kvaliteteten på eggene. Sjansen på å lykkes ved ivf skulle være utifra alder svært så lav, så vi satser derfor på eggdonasjon. Sjansen blir da kraftig forhøyet fra rundt 5-7 prosent, til 40 prosent per forsøk.
Vi fikk en donor og fikk embryoer på frys. Min samboer blir biologisk pappa om vi lykkes.
Pga korona-situasjonen ble ivf avlyst i ett år. Jeg har ikke tatt korona-vaksinen pga at i det vi hadde klart å få ferie samtidig for å reise utenlands for å gjennomføre ivf i hans hjemland, så fikk jeg tilbud om korona-vaksine. Jeg ville prøve å se om vi lykkes med et ivf-forsøk først.
Tok estrofem 3 ganger om dagen fra andre dag i menstruasjonen. Jeg har angst for medisiner og bivirkninger, men utrolig nok så har jeg klart å ta medisinene. Det er vel fordi barneønske er så stort. Dermed har jeg også fått en bedre holdning til medisiner. Er ikke så redd lenger. Like greit å bryte angsten på denne måten
.Jeg reiste spent med fly utenlands for å ta innsettet. Tenkte at nå skal vi endelig hente hjem babyen. Men blir det barn av dette? Jeg er redd for å bli skuffet.
5 dager før innsett begynte jeg på utrogestan. 4 stk morgen i skjeden. 4 stk kveld i skjeden. Og så var det den store dagen da jeg skulle ta ivf-innsett for første gang i mitt liv. Jeg ble møtt av sykepleier som ba meg ta på en grønn lang skjorte, og så ble jeg motatt av lege , og ble ført på seng inn i et rom der de skulle ta innsettet. Alt gikk så fort. Ingen spesiell smerte, lurer på om jeg kjente litt murring i magen i det de satte inn, og plutselig var de ferdig. Fikk se embryoet på stor skjerm. Og det var utrolig fantastisk å se, men jeg er så redd for å miste det.
Etterpå fikk jeg beskjed om å ligge i en sal i en time før jeg kunne gå. Det lå tilslutt 4 andre i rommet. De hadde også tatt innsett.
Jeg tenkte at jeg følte meg like stolt som om dette embryoet skulle være av mitt eget egg
. Så eggdonasjon føles ikke så rart likevel. Jeg var faktisk stolt over å ha gått igjennom dette. Altså vært villig til å gå gjennom denne teknologien for å mulig oppnå graviditet og barn. På fredag er det testdag, men jeg gruer meg så sykt mye. Legen sa at selv om den er negativ så må jeg ta blodprøve for å sjekke om jeg er gravid i tillegg, og det gruer jeg meg også til. Kunne ønske at det holdt med vanlige hjemmetester for jeg vet ikke hva legen min vil si til dette. Altså at jeg i en alder av 44 år har forsøkt å få et felles barn med min mann via eggdonasjon. Men jeg mener at det er opptil hver enkelt om hva de ønsker i livet, og folk får akseptere mitt valg
. Måtte bare lage en dagbok for å få ut mine tanker og erfaring innen dette. Jeg håper på embryoet som kanskje fortsatt lever i magen min.
Det er aldri funnet noe galt med verken meg eller min mann. Legene sa at jeg har optimale og veldig bra forhold i livmoren min, med en livmorhinne på 10 mm. Den skulle være rundt 7 mm pluss. Håper på at embryoet fester seg.
Jeg har fortalt mine to voksne barn fra tidligere forhold om dette, og de synes det er bra at vitenskapen har kommet så langt at det er mulig med slike metoder for å få barn. De er veldig positive til dette, og synes dette er spennende. Ellers var det noen i familien min som ikke er fullt så positivt til det, og det er trist. De håper på at jeg snart kan ta vaksinen og snakker hele tiden om den istedet. Blir forsøket negativt så skal jeg ta vaksinen, men jeg håper jo ikke på et negativt forsøk, men uansett.: jeg håper på at de ikke håper på negativt forsøk og at det er derfor de maser om vaksinen. Jeg snakker ikke mer med dem om prøvingen, men det var litt sårt når jeg ønsker at min mann skal få oppleve å bli pappa for første gang og at noen ikke er så gira på at jeg skal få flere barn. Skjønner at mange reagerer på alderen min 44 år, men det er mitt valg og min kropp, og mine vurderinger pluss legene som behandler meg sine.
Har forløbig hatt ingen merkbare bivirkninger av medisinene.
Eneste var at jeg fikk noen litt merkelige utslett etter innsett, men det forsvant. Vet ikke hvorfor jeg fikk det.
Legene som har behandlet meg i denne prosessen har sagt at jeg virker utrolig bra i form ut for alder å være, og at det er gode odds for at jeg kan lykkes med å bli gravid.
Tankene om embryoet kan klare å finne vei for å feste seg i magen min er stor. Er det vanskelig for et embryo å feste seg? Jeg vet ikke. Men jeg håper at det ikke er.
Dersom jeg er blitt gravid så vil jeg bli kjempeglad
. Men bør nok ikke håpe for mye. Redd for å bli skuffet.
Last edited:
.
En uke før ferien startet så begynte jeg på estrofem, og i forkant så sluttet jeg å drikke noe som helst drikke med alkohol i. Jeg kjøpte inn mye vitaminer. Holdt meg i trening og form med løping og gåturer i forkant av innsettet. Dro utenlands, og hadde prosjektet hele tiden i tankene. Skulle gjøre alt for å bli gravid
Hurra for eggdonasjon! Vi har selv 2 barn ved hjelp av Embryoadopsjon 
. Må vente til det er gått 14 dager etter innsett for å få konkludert at jeg ikke er gravid. Men har mistet troen på at jeg blir gravid fullstendig. 
. Er nesten sånn at jeg angrer på at jeg forsøkte dette. Tror ikke dette funker på meg uansett. Og jeg forstår ikke mye av det klinikken sier pga språk osv.
Ikke gravid 12 dager etter ivf
. Sa til han at han kan finne en ny dame som kanskje har lettere for å bli gravid, om dette er min skyld. Vet ikke årsaken til hvorfor vi ikke lykkes. Han sa nei , og at han vil leve med meg både med og uten barn. Dersom vi hadde bare visst årsaken til at vi ikke lykkes, så hadde det vært lettere å vite om hva vi kunne gjøre videre med dette. Om de kan forsøke litt andre metoder, eller lignende for at vi kunne lykkes.