Mitt annerledes barn( lang)

G

Greven av gral

Forumet er livet
VIP
Jeg har en gutt som sliter litt mer enn andre. Han lever på en måte i sin egen boble og hver gang han oppdager at verden ikke er som han tror, blir det krise... virkelig krise. Det er veldig anstrengende å ha et sånt barn, for jeg forstår han ikke. Enda værre er det sikkert for han selv, for når jeg ikke forstår, så er det mange andre som heller ikke forstår.
 
Det meste på planlegges, evalueres og alle farer og uventede handlinger på opp før vi gjør noe, hvis jeg har glemt å ta høyde for noe, så kan det utløste et hysteri man sjeldet har sett maken til.
 
I går skulle vi ta Taxi, det er veldig vanskelig å lære gutten noe. Han kan og veit best uansett. Men når han først har lært noe, så sitter det. Men denne Taxien hadde ikke setebelter bak. Det ødela hele dagen vår i går. Vi kom helt skeivt ut. Han ble rasende, kalte meg de styggeste ting og jeg ønsket han død som kunne bestille en sånn Taxi...
 
Også var det konsekvenser da. Hvis man bader med flytevesten på blir den våt. I dag har vi holdt igjen 15 mennesker på en øy fordi hans vest måtte tørke først før han kunne sette seg i båten. Det ender med slosskamp mellom meg og han, hvor jeg legger han i sanden og setter meg på han til han er ferdig. Ydmykende, ja... veldig for meg og enda mer for han.
 
Det er ikke noe i veien med hodet til gutten min, det er bare det at implulsene overtar og det skjer så raskt. Etterpå er han jo veldig lei seg.
 
Han har selvfølgelig mange positive sider også. Alt i alt er han en veldig god gutt. Men jeg gruer meg fælt til tenårene med han her. Merker veldig førpuberteten hos han nå. Enda klarer jeg å bøye han av og enda kan jeg holde han igjen når han prøver å skade seg selv eller meg, men tiden går veldig fort. Må si jeg til tider er bekymret for fremtiden hans
 
Noen andre som har sånne barn her og kan gi meg noen råd. Hvordan takler dere det?
 
 
ORIGINAL: Lone_mor

har ingen råd og komme med, men det høres vanskelig ut..[&o] hvor gammel er han?

 
Han er snart 11[:)]
 
huff, høres ikke lett ut nei.
 
Er han autistisk? (ikke sikker på skrivemåten) Da burde dere kanskje få litt hjelp så dere slipper alt dette ansvaret alene? Har jobbet med slike barn og det er ikke lett.....
 
Oj, han høres ut som nevøen til samboeren min!
håper dere får veiledning og den hjelpen dere trenger.
Høres krevende ut.
*stor klem*
 
ORIGINAL: Mamasan

det høres veldig slitsomt ut men du virker som og høres ut som en sterk og bevisst mor!
har skolen, evt tidligere barnehage noe å si om dette? ser de det? har dere vært i kontakt med hjelpeapparatet der han f.eks har vært utredet? gjør han dette ovenfor alle (far, søsken, besteforeldre, mannen i gata osv) eller er det mest ovenfor deg?
klem til deg!!!!!!!

 
Han er utredet. Han har en ADHD diagnose og antagelig en Asbergers. Dette må utredes nærmere. Så vi har kontakt med hjelpeapparatet hele veien vi.
Han kan utagere mot alle verbalt, spesielt de som setter grenser for han. Lærere, stefar osv. Men det er bare meg han går på fysisk, heldigvis...
Han er snill som et lam mot alle som er mindre enn seg, for eksempel lillebor
 
Tenkte autisme jeg også når jeg leste dette, men du skrev også at det ikke var noe i veien med hodet hans. Er du alene med han?

Vi har også en sønn som derimot har en diagnose som sliter en del i hverdagen. (motorisk, lærevansker,sosialt m.m.) Han blir en del frustrert og vi opplever en del av de episodene du beskriver. Alt må planlegges, han må vite hva som skal skje, alt må tilrettelegges. Men når det kommer raserianfall, og gutten vår vet jo egentlig om hva som er rett og galt, skrur hjernen seg helt av. Han sparker, skriker og hyler, ødelegger leker og andre gjenstander. Men i etterkant må jo denne oppførselen få konsekvenser. Og det har vi vært harde på. Rett på rommet og får ikke komme ut før han har roet seg og klarer å si unnskyld på en ordentlig måte, ikke skrike unnskyld, noe han gjør ofte....... Det gjør ofte vondt i et mammahjerte å måtte være så harde mot han som vi ofte er, men det må gjøres. Og episodene har blitt færre etter at vi har klart å være så konsekvente, men det har tatt tid.

Men er han utredet? en nevropsykolog kunne nok ha bidratt til en bedre forståelse. Og har dere vurdert ADHD? Selv man har ADHD er det jo ikke noe "galt med hodet" bare en liten brist........[;)]

så nå at du har svart på dette. er han medisinert?
 
ORIGINAL: Mamasan

ORIGINAL: Greven av gral

ORIGINAL: Mamasan

det høres veldig slitsomt ut men du virker som og høres ut som en sterk og bevisst mor!
har skolen, evt tidligere barnehage noe å si om dette? ser de det? har dere vært i kontakt med hjelpeapparatet der han f.eks har vært utredet? gjør han dette ovenfor alle (far, søsken, besteforeldre, mannen i gata osv) eller er det mest ovenfor deg?
klem til deg!!!!!!!


Han er utredet. Han har en ADHD diagnose og antagelig en Asbergers. Dette må utredes nærmere. Så vi har kontakt med hjelpeapparatet hele veien vi.
Han kan utagere mot alle verbalt, spesielt de som setter grenser for han. Lærere, stefar osv. Men det er bare meg han går på fysisk, heldigvis...
Han er snill som et lam mot alle som er mindre enn seg, for eksempel lillebor


"godt" at dere er i kontakt med hjelpeapparatet, håper dere får den hjelpen dere ønsker og føler at dere trenger!!! jeg har jobbet mye med tenåringer med aspbergers, noen av dem med adhd som tilleggsdiagnose. flere av dem hadde en bedre hverdag som tenåringer enn de hadde før det, håper det samme skjer for dere [:)]

 
Det håper jeg også. Han er jo "normal" på de fleste områder og dette er jo veldig vondt for han. Han ser jo etterpå hvordan verden ser på han.
 
ORIGINAL: Luremus

Tenkte autisme jeg også når jeg leste dette, men du skrev også at det ikke var noe i veien med hodet hans. Er du alene med han?

Vi har også en sønn som derimot har en diagnose som sliter en del i hverdagen. (motorisk, lærevansker,sosialt m.m.) Han blir en del frustrert og vi opplever en del av de episodene du beskriver. Alt må planlegges, han må vite hva som skal skje, alt må tilrettelegges. Men når det kommer raserianfall, og gutten vår vet jo egentlig om hva som er rett og galt, skrur hjernen seg helt av. Han sparker, skriker og hyler, ødelegger leker og andre gjenstander. Men i etterkant må jo denne oppførselen få konsekvenser. Og det har vi vært harde på. Rett på rommet og får ikke komme ut før han har roet seg og klarer å si unnskyld på en ordentlig måte, ikke skrike unnskyld, noe han gjør ofte....... Det gjør ofte vondt i et mammahjerte å måtte være så harde mot han som vi ofte er, men det må gjøres. Og episodene har blitt færre etter at vi har klart å være så konsekvente, men det har tatt tid.

Men er han utredet? en nevropsykolog kunne nok ha bidratt til en bedre forståelse. Og har dere vurdert ADHD? Selv man har ADHD er det jo ikke noe "galt med hodet" bare en liten brist........[;)]

 
Det jeg skrev at det ikke var noe galt med hodet, så mente jeg IQ. Han har diagnosen ADHD og atagelig Asbergers mild grad. Jeg er også veldig kosekvent med regler og straff og belønning. Samme konsekvens for samme type handling. Min er nok for stor til at jeg kan sette han på rommet, da han faktisk flere ganger i uken går til angrep på meg. Men jeg er stor og tung, så han kommer ingen vei. Jeg har gitt klar beskjed om at slår han, så setter jeg meg på han og det gjør jeg. Virker kanskje grussomt, men jeg finner meg ikke i å få juling av min egen sønn. Dessuten så hender det at det er nok å minne han på hva som skjer, så runder vi han av. Etter at krisen er et faktum, kommer vi ikke igjennom til han[&:]
 
ORIGINAL: Greven av gral

ORIGINAL: Luremus

Tenkte autisme jeg også når jeg leste dette, men du skrev også at det ikke var noe i veien med hodet hans. Er du alene med han?

Vi har også en sønn som derimot har en diagnose som sliter en del i hverdagen. (motorisk, lærevansker,sosialt m.m.) Han blir en del frustrert og vi opplever en del av de episodene du beskriver. Alt må planlegges, han må vite hva som skal skje, alt må tilrettelegges. Men når det kommer raserianfall, og gutten vår vet jo egentlig om hva som er rett og galt, skrur hjernen seg helt av. Han sparker, skriker og hyler, ødelegger leker og andre gjenstander. Men i etterkant må jo denne oppførselen få konsekvenser. Og det har vi vært harde på. Rett på rommet og får ikke komme ut før han har roet seg og klarer å si unnskyld på en ordentlig måte, ikke skrike unnskyld, noe han gjør ofte....... Det gjør ofte vondt i et mammahjerte å måtte være så harde mot han som vi ofte er, men det må gjøres. Og episodene har blitt færre etter at vi har klart å være så konsekvente, men det har tatt tid.

Men er han utredet? en nevropsykolog kunne nok ha bidratt til en bedre forståelse. Og har dere vurdert ADHD? Selv man har ADHD er det jo ikke noe "galt med hodet" bare en liten brist........[;)]


Det jeg skrev at det ikke var noe galt med hodet, så mente jeg IQ. Han har diagnosen ADHD og atagelig Asbergers mild grad. Jeg er også veldig kosekvent med regler og straff og belønning. Samme konsekvens for samme type handling. Min er nok for stor til at jeg kan sette han på rommet, da han faktisk flere ganger i uken går til angrep på meg. Men jeg er stor og tung, så han kommer ingen vei. Jeg har gitt klar beskjed om at slår han, så setter jeg meg på han og det gjør jeg. Virker kanskje grussomt, men jeg finner meg ikke i å få juling av min egen sønn. Dessuten så hender det at det er nok å minne han på hva som skjer, så runder vi han av. Etter at krisen er et faktum, kommer vi ikke igjennom til han[&:]


D har æg full forståelse for, å har komme t å gjort akkurat d samme!

Har hverken tips lr råd, for d der veit itj æg nå om, men vil bærre si stå på! Guttn e heldi som har dæ t mamma [:)]
 
Ikke mye til hjelp jeg egentlig- men jeg har sett et program om dette/ eller i all fall noe lignende. Pokker at jeg ikke husker hva det var. MEner at det ikke var autisme- kanskje det var Asbergers?
 
Det gikk i all fall på at alle handlinger/ gjøremål måtte ha de samme utfall. Som du sier, så hvis taxi tur er å sette seg inn, ta på setebeltet, kjøre til ankomststed og ta av beltet og så gå ut- så fikk plutselig denne turen feil utfall- setebeltet manglet.
De er så opptatt av rekkefølgen og det gjentagende i situasjoner, ting deles mer opp- en handling består feks av fem punkter og hvis et mangler eller det blir et ekstra punkt så blir det helt helt feil.
 
HM, som sagt ikke mye hjelp- men er sikker på at dette er noe som flere opplever- og hvis du får rett diagnose så kan du sikkert søke på nettet og komme i kontakt med andre som har samme diagnose?
 
Uansett: høres ikke så kjekt ut nei- og ønsker deg og sønnen lykke til[:)]
 
Har faktisk forståelse at eneste mulighet til å stoppe han er å sette seg på han, har måttet ty til det vi også. Bedre det enn at han skal skade seg selv eller andre. Nei hørtes ut som sønnen din sliter mer enn min sønn. Sønnen min er 10 og vi kan sende han på rommet når han har roet seg litt. Må jo også si at sønnen vår opplevde bedring da han ble medisinert(epilepsi). Fornuften forsvinner liksom ikke helt lenger slik det gjorde før. Vi kan få pratet han ned.

Uff, misunner deg ikke den kampen du har nå. Vi har måttet kjempe mang en gang. Og vi har ofte vært uenige om valgene vi som foreldre har tatt og det har endt med at vi også krangler, for det hjelper virkelig på utagerende barn.....NOT! Kan ikke beskrive med ord hva medisineringen har ført til av bedringer for familien vår. Og jeg holdt tilbake medisiner til i 2 år, for jeg mente at det skulle unngås til det siste........ Men vet jo også at for mange andre blir det ingen bedring av medisin. Og medisin alene er jo aldri svaret. Helhetsbildet inneholder nok mere enn det.......Hardt arbeid!
 
Har ingen  gode råd, men sender mange gode klemmer[:)][:)]
Syns du er drit tøff jeg.[:)]
 
Huff, det kan ikke være så lett alltid nei! Godt dere er i kontakt med hjelpmidler, og håper at det blir bedre for dere, og håper noen har noen tips til deg! *KLEM*
 
ORIGINAL: Ju9ta

Har ingen  gode råd, men sender mange gode klemmer[:)][:)]
Syns du er drit tøff jeg.[:)]
 
vil sende deg en KJEMPE klem...
 
 
ORIGINAL: Mrs.B

ble litt forvirret.. er det snakk om sønnen din, eller mannen?
og hvor gammel er denne gutten?
får han noe slags hjelp`? høres ut som han trenger det[;)]

 
Hvis du leser resten tråden så har hun skrevet hvor gammel han er, og at d gjelder sønnen hennes.
Og at de har kontakt med hjelpeapparat underveis.[;)]
 
Det første jeg også tenkte var Asbergers, autisme, muligens ADHD eller noe...
Men ser jo at du har skrevet hva de tror det er og slik...

Det høres ut som dere har en utrolig tøff hverdag...
Jeg er nok ikke den beste til å komme med råd, har bare jobbet med lignende personer såvidt, men ser du har fått noen råd her allerede og ville bare kommentere at jeg ser opp til slike som deg som takler slike situasjoner, også dag ut og dag inn..

Stor klem til dere begge og håper dere vil få det lettere og bedre sammen etterhvert.
 
Det høres ut som dere har en utfordrende hverdag [&o]
Har ingen råd å komme med, men det virker som du er tøff og oppegående og at du takler dette veldig bra!
 
ORIGINAL: Greven av gral

ORIGINAL: Mamasan

det høres veldig slitsomt ut men du virker som og høres ut som en sterk og bevisst mor!
har skolen, evt tidligere barnehage noe å si om dette? ser de det? har dere vært i kontakt med hjelpeapparatet der han f.eks har vært utredet? gjør han dette ovenfor alle (far, søsken, besteforeldre, mannen i gata osv) eller er det mest ovenfor deg?
klem til deg!!!!!!!


Han er utredet. Han har en ADHD diagnose og antagelig en Asbergers. Dette må utredes nærmere. Så vi har kontakt med hjelpeapparatet hele veien vi.
Han kan utagere mot alle verbalt, spesielt de som setter grenser for han. Lærere, stefar osv. Men det er bare meg han går på fysisk, heldigvis...
Han er snill som et lam mot alle som er mindre enn seg, for eksempel lillebor

 
Det du skriver er AKKURAT slik lillesøsteren min var! Bare hun var hakket verre.. hun har også ADHD. Før hun begynte på medisin kunne den MINSTE detalj gjøre at det bikket over for henne. Feil gaffel ved middagsbordet, skoene på feil plass i gangen, hva som helst egentlig.. kunne få raserianfall som man ikke kunne fatte en 8-9-10 åring kunne få. Var så drøyt at hun innimellom begynte å blø neseblod og tissa på seg i sinne [&o]
 
Etterhvert som hun ble eldre og sterkere begynte hun også å bli mer fysisk, ved en anledning slo hun til læreren sin fordi han ikke hadde satt skoene hennes på riktig plass etter hun hadde vært ute. En annen gang tok hun strupetak på en elev, så en (sterk) lærer måtte bære henne over skuldra opp til rektors kontor.
 
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min mor og stefar har vært helt ute av seg av fortvilelse! Hennes oppførsel påvirket jo også det sosiale, hun hadde få venner, og ingen nære, og ble i tillegg mobba en del av en eldre elev. Dette gjorde jo det hele bare verre, og raserianfall var en daglig hendelse en periode. I en periode drev hun også med selvskading, noe som var helt forferdelig både for min mor/stefar og meg da jeg fikk vite det! Hun var langt nede en stund.
 
Hun var vel rundt 10 da hun begynte med medisin for første gang. Har prøvd flere medisiner (stratera, conserta m.fl). Når hun husker å ta tabletten sin, er hun som en annen jente! Hun er mye mer rolig, avbalansert og en lykkeligere jente vil jeg si [:)] Hun er nå snart 16 år, har fått seg en kjæreste og har fått noen gode venner. Hun er fortsatt seg selv, man kan se noen nykker innimellom, men hun er blitt en fin ung jente som har det mye bedre med seg selv. Hun har i perioder prøvd å ikke ta medisin, og nå som hun har et bedre sosialt nettverk og er blitt litt eldre så går det greit. Men som hun selv fortalte meg, det er mye mer krevende uten medisin. Hun må alltid konsentere seg og anstrenge seg mer, for å ikke bli sint, og for å klare seg gjennom hverdagen.
 
Ble langt dette. Men ville egentlig bare fortelle at du ikke er alene om å ha et barn som er litt annerledes! Og du må bare være sterk! Håper dere får avklart asberges diagnosen raskt, og kan gjøre tiltak som kan bedre både din og din sønns hverdag [;)]
 
dette hørtes ut som broren min på en prikk!
mamma og pappa må planlegge alt, tenke over hvilke "blemmer" de KAN komme i og prøve å instruere han FØR de går ut. Men den gang ei, det er ALLTID noe de ikke hadde regnet med, så slår han seg vrang.
Han er som et barn, men ser ut som en voksen, noe som gjør det vanskelig for dem - for folk glaner [8|]
Han demonstrerer som bare det, når noe er kjedelig så kan han ikke sitte rett opp og ned og late som og oppføer seg slik som tilogmed 3åringene gjør, neida, han legger seg langflat ned på en benk og lukker øynene han[8|]
og han har ørtentusen forskjellige rutiner - som f.eks. på slaget 45 minutt inne på toalettet, ingen skal høre han på do så om noen går forbi toalettdøra så blir han hysterisk (litt vanskelig å få til siden kjøkkenet ligger tett i tett oppi badet og noenganger lager vi mat når han skal på do) osv osv.
jeg har tusen eksempler.
jeg har ikke lest hele tråden, men jeg synes du skal be ppt observere han litt?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp