Mitt annerledes barn( lang)

høres ut som storebroren min det når han var på den alderen.
Men han fikk nok for lite hjelp, og er i dag... ja. Han bor på hjem fordi han kan ikke være ute offentlig uten tilsyn..
Var hvertfall sånn sist jeg hørte noe..

Så tror nok hjelp er viktig både medisiner og samtale.
Er ikke lett å være så liten og bli så sint.. 


Lykke til, tild ere begge;)
 
 
ORIGINAL: Luremus

Har faktisk forståelse at eneste mulighet til å stoppe han er å sette seg på han, har måttet ty til det vi også. Bedre det enn at han skal skade seg selv eller andre. Nei hørtes ut som sønnen din sliter mer enn min sønn. Sønnen min er 10 og vi kan sende han på rommet når han har roet seg litt. Må jo også si at sønnen vår opplevde bedring da han ble medisinert(epilepsi). Fornuften forsvinner liksom ikke helt lenger slik det gjorde før. Vi kan få pratet han ned.

Uff, misunner deg ikke den kampen du har nå. Vi har måttet kjempe mang en gang. Og vi har ofte vært uenige om valgene vi som foreldre har tatt og det har endt med at vi også krangler, for det hjelper virkelig på utagerende barn.....NOT! Kan ikke beskrive med ord hva medisineringen har ført til av bedringer for familien vår. Og jeg holdt tilbake medisiner til i 2 år, for jeg mente at det skulle unngås til det siste........ Men vet jo også at for mange andre blir det ingen bedring av medisin. Og medisin alene er jo aldri svaret. Helhetsbildet inneholder nok mere enn det.......Hardt arbeid!

 
Så godt å høre at gutten din ble bedre av medisiner. Jeg kommer også til å sette min på medisiner neste sommer. Jeg har vært litt motstander med har veid opp og i mot. Det er jo ikke bare vi hjemme som reagerer på oppførselen hans.
 
Nå er jeg jo så gal at jeg har tatt denne gutten ut av skolen i 10 mnd for å loffe rundt i Asia og Australia med han. Hadde jeg visst det jeg veit nå, hadde vi nok ikke planlagt så lang tur. Men det ble litt feil å avlyse også pga hans diagnose. Så vi har reist med skolen og BUP sin velsignelse og han er kanskje noe bedre her enn hjemme. Men det blir litt intenst å gå oppå han 24 timer i døgnet[:)]
 
Men kamper er det ja og jeg inndrømmer at jeg av og til synker under hans nivå og krangler som en 4 åring[:)] Huff, det er ikke enkelt
 
ORIGINAL: CecilieT

ORIGINAL: Greven av gral

ORIGINAL: Mamasan

det høres veldig slitsomt ut men du virker som og høres ut som en sterk og bevisst mor!
har skolen, evt tidligere barnehage noe å si om dette? ser de det? har dere vært i kontakt med hjelpeapparatet der han f.eks har vært utredet? gjør han dette ovenfor alle (far, søsken, besteforeldre, mannen i gata osv) eller er det mest ovenfor deg?
klem til deg!!!!!!!


Han er utredet. Han har en ADHD diagnose og antagelig en Asbergers. Dette må utredes nærmere. Så vi har kontakt med hjelpeapparatet hele veien vi.
Han kan utagere mot alle verbalt, spesielt de som setter grenser for han. Lærere, stefar osv. Men det er bare meg han går på fysisk, heldigvis...
Han er snill som et lam mot alle som er mindre enn seg, for eksempel lillebor


Det du skriver er AKKURAT slik lillesøsteren min var! Bare hun var hakket verre.. hun har også ADHD. Før hun begynte på medisin kunne den MINSTE detalj gjøre at det bikket over for henne. Feil gaffel ved middagsbordet, skoene på feil plass i gangen, hva som helst egentlig.. kunne få raserianfall som man ikke kunne fatte en 8-9-10 åring kunne få. Var så drøyt at hun innimellom begynte å blø neseblod og tissa på seg i sinne [&o]

Etterhvert som hun ble eldre og sterkere begynte hun også å bli mer fysisk, ved en anledning slo hun til læreren sin fordi han ikke hadde satt skoene hennes på riktig plass etter hun hadde vært ute. En annen gang tok hun strupetak på en elev, så en (sterk) lærer måtte bære henne over skuldra opp til rektors kontor.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min mor og stefar har vært helt ute av seg av fortvilelse! Hennes oppførsel påvirket jo også det sosiale, hun hadde få venner, og ingen nære, og ble i tillegg mobba en del av en eldre elev. Dette gjorde jo det hele bare verre, og raserianfall var en daglig hendelse en periode. I en periode drev hun også med selvskading, noe som var helt forferdelig både for min mor/stefar og meg da jeg fikk vite det! Hun var langt nede en stund.

Hun var vel rundt 10 da hun begynte med medisin for første gang. Har prøvd flere medisiner (stratera, conserta m.fl). Når hun husker å ta tabletten sin, er hun som en annen jente! Hun er mye mer rolig, avbalansert og en lykkeligere jente vil jeg si [:)] Hun er nå snart 16 år, har fått seg en kjæreste og har fått noen gode venner. Hun er fortsatt seg selv, man kan se noen nykker innimellom, men hun er blitt en fin ung jente som har det mye bedre med seg selv. Hun har i perioder prøvd å ikke ta medisin, og nå som hun har et bedre sosialt nettverk og er blitt litt eldre så går det greit. Men som hun selv fortalte meg, det er mye mer krevende uten medisin. Hun må alltid konsentere seg og anstrenge seg mer, for å ikke bli sint, og for å klare seg gjennom hverdagen.

Ble langt dette. Men ville egentlig bare fortelle at du ikke er alene om å ha et barn som er litt annerledes! Og du må bare være sterk! Håper dere får avklart asberges diagnosen raskt, og kan gjøre tiltak som kan bedre både din og din sønns hverdag [;)]

 
Tusen takk...
Ser veldig mange likhetstrekk her, ja...
Min sønn kan også være fysisk i konfrontasjonene med sin assistent. Når vi reiste på tur nå var miljøet rundt han fullstendig mettet. De trengte en pause fra han rett og slett
 
ORIGINAL: nothernstar

huff, høres ikke lett ut nei.

Er han autistisk? (ikke sikker på skrivemåten) Da burde dere kanskje få litt hjelp så dere slipper alt dette ansvaret alene? Har jobbet med slike barn og det er ikke lett.....


tenkte på det samme jeg å, autisme eller asperger syndrom..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp