Bkno9382352
Sise78
Hei,
Jeg har nettopp hatt spontanabort og ønsker å dele min opplevelse.
Jeg var 12 uker på vei og hadde time til ultralyd onsdag 19. November. Hadde gledet meg til å foretelle on svangerskapet til familie og venner, og hadde planer on å gjøre det rett etter timen hos jordmor.
På søndag 16. Nov voknet jeg opp med hodepine og kvalme, som ble gradvis verre I løpet av dagen. Hadde også vondt I ryggen. Jeg kastet opp en del, og hadde løs mage. Trodde det var omgangssyke, siden jeg aldri var kvalm ellers.
Neste dag følte jeg meg bedre, men fremdeles svak. Plutselig kom jeg på at jeg Ikke "følte meg gravid" lenger, men jeg hadde blitt fortalt at dersom jeg ikke hadde blødning/brun utflød eller sterke magesmerter, så var mest sannsynligvis alt ok.
Allikevel ba jeg samboeren min om å vente ute da jeg var på ultralyd to dager etter.
Jordmor begynte begynte undersøkelsen med skjermen snudd mot henne. Mens minuttene gikk, kjente jeg håpet sinke. Det tok for lang tid. Hun spurte om jeg hadde blødning eller utflød, og jeg bekreftet at jeg ikke hadde det. Hun endelig snudde skjermen, og sukket: Hun kunne ikke fine hjerteaktivitet.
En del av meg visste det allerede.
Fosteret var 11+ 5 uker gammel, så dette hadde skjedd det siste dognet ifølge henne. Det var vondt å se den lille kroppen, hendene, føttene, nesa....og vite at det ikke var liv I det. Jeg ba henne om å ikke vise meg mer.
Så kom spørsmålet mitt: "hva nå?" . Det ble telefon til Ullevål og time kl. 10.15 neste morgen. Jeg måtte møte opp fastende. Jeg gikk hjem og begynte å google. Hva forventet meg på sykehuset? Skulle de ta utskrapning same dag? Ville det bli narkose? Når skulle jeg hjem? Jeg gruet meg veldig....
På Ullevål ble jeg møtt av de hyggeligste sykepleiere og en flink lege som undersøkte meg. Hun fortalte meg at de skulle utføre en medisinsk abort siden jeg var 12 uker på vei. Det skulle skje dagen etter, fredag 20. November.
Det var I går. Den vanskeligste dagen.
Jeg kom kl. 08.30, og fikk ett eget rom på gynekologisk sengepost i 7. Etasje. En sykepleier presenterte seg og fortalte meg og samboeren hva som skulle skje. Hun viste min samboer hvor Han kunne finne kaffe, og var veldig omsorsfull. Jeg fikk fire tabletter til å sette I gang sammentrekningene, og fire tabletter til å lindre smerten. Etter tre timer hadde ikke skjedd stort jeg måtte ta en ny dose.
Kl. 14 gikk vannet, kort deretter kom alt annet. Det gjorde ikke vondt, ikke fysisk. Men da jeg tørket meg "nedentil", og plutselig satt der med en listen død foster I hånden på dopapir, da ble det lit for mye for meg. Det trodde jeg ikke kunne skje.
I dag blør jeg litt, som under mensen, og bruker tiden på å tenke om hva var årsaken til det som skjedde. Alderen? Pcos? En undiagnostisert autoimmun sykdom? En genetisk årsak? Eller trivielle saker? Kaffe? En dose ketoprofen jeg tok før jeg viste at jeg var gravid? At jeg behandlet rå killing og fikk infeksjon?
Jeg kommer aldri til å vite det. Som mange Andre I min situasjon. Det er vanskelig å akseptere.
Jeg er redd for å måtte oppleve dette igjen, flere ganger, før noen hjelper meg å finne noe svar. Sykehuspersonnel spurte om jeg hadde barn fra før, og da jeg svarte ja, kommenterte de at da visste jeg at jeg kunne få det til. Jeg vet at de prøver å trøste meg, men jeg føler meg ikke mye bedre.
Mine tanker går til de som opplevde dette med det første svangerskapet, eller de som mistet enda lengre I svangerskapet. Jeg kan ikke engang tenke meg hvor vondt det må være.
Håper at dette kan hjelpe de som gruer seg til medisinsk abort etter å ha opplevd missed abortion. Man blir tatt godt vare på på Ullevål.
Sise78
Jeg har nettopp hatt spontanabort og ønsker å dele min opplevelse.
Jeg var 12 uker på vei og hadde time til ultralyd onsdag 19. November. Hadde gledet meg til å foretelle on svangerskapet til familie og venner, og hadde planer on å gjøre det rett etter timen hos jordmor.
På søndag 16. Nov voknet jeg opp med hodepine og kvalme, som ble gradvis verre I løpet av dagen. Hadde også vondt I ryggen. Jeg kastet opp en del, og hadde løs mage. Trodde det var omgangssyke, siden jeg aldri var kvalm ellers.
Neste dag følte jeg meg bedre, men fremdeles svak. Plutselig kom jeg på at jeg Ikke "følte meg gravid" lenger, men jeg hadde blitt fortalt at dersom jeg ikke hadde blødning/brun utflød eller sterke magesmerter, så var mest sannsynligvis alt ok.
Allikevel ba jeg samboeren min om å vente ute da jeg var på ultralyd to dager etter.
Jordmor begynte begynte undersøkelsen med skjermen snudd mot henne. Mens minuttene gikk, kjente jeg håpet sinke. Det tok for lang tid. Hun spurte om jeg hadde blødning eller utflød, og jeg bekreftet at jeg ikke hadde det. Hun endelig snudde skjermen, og sukket: Hun kunne ikke fine hjerteaktivitet.
En del av meg visste det allerede.
Fosteret var 11+ 5 uker gammel, så dette hadde skjedd det siste dognet ifølge henne. Det var vondt å se den lille kroppen, hendene, føttene, nesa....og vite at det ikke var liv I det. Jeg ba henne om å ikke vise meg mer.
Så kom spørsmålet mitt: "hva nå?" . Det ble telefon til Ullevål og time kl. 10.15 neste morgen. Jeg måtte møte opp fastende. Jeg gikk hjem og begynte å google. Hva forventet meg på sykehuset? Skulle de ta utskrapning same dag? Ville det bli narkose? Når skulle jeg hjem? Jeg gruet meg veldig....
På Ullevål ble jeg møtt av de hyggeligste sykepleiere og en flink lege som undersøkte meg. Hun fortalte meg at de skulle utføre en medisinsk abort siden jeg var 12 uker på vei. Det skulle skje dagen etter, fredag 20. November.
Det var I går. Den vanskeligste dagen.
Jeg kom kl. 08.30, og fikk ett eget rom på gynekologisk sengepost i 7. Etasje. En sykepleier presenterte seg og fortalte meg og samboeren hva som skulle skje. Hun viste min samboer hvor Han kunne finne kaffe, og var veldig omsorsfull. Jeg fikk fire tabletter til å sette I gang sammentrekningene, og fire tabletter til å lindre smerten. Etter tre timer hadde ikke skjedd stort jeg måtte ta en ny dose.
Kl. 14 gikk vannet, kort deretter kom alt annet. Det gjorde ikke vondt, ikke fysisk. Men da jeg tørket meg "nedentil", og plutselig satt der med en listen død foster I hånden på dopapir, da ble det lit for mye for meg. Det trodde jeg ikke kunne skje.
I dag blør jeg litt, som under mensen, og bruker tiden på å tenke om hva var årsaken til det som skjedde. Alderen? Pcos? En undiagnostisert autoimmun sykdom? En genetisk årsak? Eller trivielle saker? Kaffe? En dose ketoprofen jeg tok før jeg viste at jeg var gravid? At jeg behandlet rå killing og fikk infeksjon?
Jeg kommer aldri til å vite det. Som mange Andre I min situasjon. Det er vanskelig å akseptere.
Jeg er redd for å måtte oppleve dette igjen, flere ganger, før noen hjelper meg å finne noe svar. Sykehuspersonnel spurte om jeg hadde barn fra før, og da jeg svarte ja, kommenterte de at da visste jeg at jeg kunne få det til. Jeg vet at de prøver å trøste meg, men jeg føler meg ikke mye bedre.
Mine tanker går til de som opplevde dette med det første svangerskapet, eller de som mistet enda lengre I svangerskapet. Jeg kan ikke engang tenke meg hvor vondt det må være.
Håper at dette kan hjelpe de som gruer seg til medisinsk abort etter å ha opplevd missed abortion. Man blir tatt godt vare på på Ullevål.
Sise78
Ufattelig trist og vond opplevelse :'( Eg mista sjølv for 4 veker side (19+3 ) Livet er ik de samma lenger 
