Missed Abortion I uke 12

Bkno9382352

Sise78
Hei,

Jeg har nettopp hatt spontanabort og ønsker å dele min opplevelse.

Jeg var 12 uker på vei og hadde time til ultralyd onsdag 19. November. Hadde gledet meg til å foretelle on svangerskapet til familie og venner, og hadde planer on å gjøre det rett etter timen hos jordmor.

På søndag 16. Nov voknet jeg opp med hodepine og kvalme, som ble gradvis verre I løpet av dagen. Hadde også vondt I ryggen. Jeg kastet opp en del, og hadde løs mage. Trodde det var omgangssyke, siden jeg aldri var kvalm ellers.

Neste dag følte jeg meg bedre, men fremdeles svak. Plutselig kom jeg på at jeg Ikke "følte meg gravid" lenger, men jeg hadde blitt fortalt at dersom jeg ikke hadde blødning/brun utflød eller sterke magesmerter, så var mest sannsynligvis alt ok.

Allikevel ba jeg samboeren min om å vente ute da jeg var på ultralyd to dager etter.

Jordmor begynte begynte undersøkelsen med skjermen snudd mot henne. Mens minuttene gikk, kjente jeg håpet sinke. Det tok for lang tid. Hun spurte om jeg hadde blødning eller utflød, og jeg bekreftet at jeg ikke hadde det. Hun endelig snudde skjermen, og sukket: Hun kunne ikke fine hjerteaktivitet.

En del av meg visste det allerede.

Fosteret var 11+ 5 uker gammel, så dette hadde skjedd det siste dognet ifølge henne. Det var vondt å se den lille kroppen, hendene, føttene, nesa....og vite at det ikke var liv I det. Jeg ba henne om å ikke vise meg mer.

Så kom spørsmålet mitt: "hva nå?" . Det ble telefon til Ullevål og time kl. 10.15 neste morgen. Jeg måtte møte opp fastende. Jeg gikk hjem og begynte å google. Hva forventet meg på sykehuset? Skulle de ta utskrapning same dag? Ville det bli narkose? Når skulle jeg hjem? Jeg gruet meg veldig....

På Ullevål ble jeg møtt av de hyggeligste sykepleiere og en flink lege som undersøkte meg. Hun fortalte meg at de skulle utføre en medisinsk abort siden jeg var 12 uker på vei. Det skulle skje dagen etter, fredag 20. November.

Det var I går. Den vanskeligste dagen.

Jeg kom kl. 08.30, og fikk ett eget rom på gynekologisk sengepost i 7. Etasje. En sykepleier presenterte seg og fortalte meg og samboeren hva som skulle skje. Hun viste min samboer hvor Han kunne finne kaffe, og var veldig omsorsfull. Jeg fikk fire tabletter til å sette I gang sammentrekningene, og fire tabletter til å lindre smerten. Etter tre timer hadde ikke skjedd stort jeg måtte ta en ny dose.

Kl. 14 gikk vannet, kort deretter kom alt annet. Det gjorde ikke vondt, ikke fysisk. Men da jeg tørket meg "nedentil", og plutselig satt der med en listen død foster I hånden på dopapir, da ble det lit for mye for meg. Det trodde jeg ikke kunne skje.

I dag blør jeg litt, som under mensen, og bruker tiden på å tenke om hva var årsaken til det som skjedde. Alderen? Pcos? En undiagnostisert autoimmun sykdom? En genetisk årsak? Eller trivielle saker? Kaffe? En dose ketoprofen jeg tok før jeg viste at jeg var gravid? At jeg behandlet rå killing og fikk infeksjon?

Jeg kommer aldri til å vite det. Som mange Andre I min situasjon. Det er vanskelig å akseptere.

Jeg er redd for å måtte oppleve dette igjen, flere ganger, før noen hjelper meg å finne noe svar. Sykehuspersonnel spurte om jeg hadde barn fra før, og da jeg svarte ja, kommenterte de at da visste jeg at jeg kunne få det til. Jeg vet at de prøver å trøste meg, men jeg føler meg ikke mye bedre.

Mine tanker går til de som opplevde dette med det første svangerskapet, eller de som mistet enda lengre I svangerskapet. Jeg kan ikke engang tenke meg hvor vondt det må være.

Håper at dette kan hjelpe de som gruer seg til medisinsk abort etter å ha opplevd missed abortion. Man blir tatt godt vare på på Ullevål.

Sise78
 
Føle me deg:/ Er so vondt å høyre at de blir fleire og fleire som mista:( Ufattelig trist og vond opplevelse :'( Eg mista sjølv for 4 veker side (19+3 ) Livet er ik de samma lenger :( Sende deg ein varm klem til deg <3
 
Sender deg en varm klem <3 jeg var ikke så langt på vei som deg. Hadde en MA med utskraping for 16 dager siden. Dette var mitt første svangerskap :/ mange tanker i ettertid, akkurat som deg. Håper du har et godt støtteapparat rundt deg. Det hjalp meg å snakke med de jeg er glad i<3
 
Jeg vil sende deg verdens største klem <3 jeg vet hvor vondt der er. Jeg kjenner det langt inni meh bare jeg leser dette. Jeg fikk min første skatt 31.12.13 og min andre skatt 18.09.14. Jeg har fortsatt ingen barn med meg, men 3 uker til jenten min blir gravlagt. Jeg vet hvor. Ondt det et så bare send pm hvis det er noe <3
 
Trodde jeg hadde en komplett SA første uka i okt. var da 7+2. Fikk plutselig rier igjen for halvannen uke siden og da satt jeg der med et foster som var større enn 7+2 for å si det sånn... Var på legevakten og Ullevål. Har samme opplevelse som deg av at personellet på Ullevål er både flinke og omsorgsfulle. Mye verre opplevelse psykisk enn jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Selv om jeg nå har hatt opplevelser av å ufrivillig abortere tre gang på bare to svangerskap er det ikke de intense timene med smerter det første jeg tenker på når jeg ser tilbake. Det er så vondt. Godt å være flere om det, at det er et sted som her med flere kvinner i samme situasjon. Har snakket med damer i en eller flere generasjoner over, og de sier at de savnet noen å snakke med om alt det ukjente rundt graviditet. Det var så mye tabu, så man nevnte ikke alt til verken mødrene eller venninner.
 
Det er veldig gjenkjennelig og vondt å lese.. Jeg hadde MA for 10 d siden, med mange dager på sykehus grunnet mistanke om blodpropp. Jeg hadde en MA forrige gang jeg var gravid også. Det er ikke smertene eller evt tilleggsting som er belastende, det er tristheten som råder. Det gjør vondt. Og jeg kjenner stadig et sug i magen, fordi jeg savner og mangler noe. Jeg håper det går bra med deg... Godt det er et sted vi kan dele sånne opplevelser.
 
Tusen takk for snille ord og trøst, det gjør godt å kunne dele dette med noen som skjønner hvor smertefullt dette er, og hvor "tomt" man føler seg I etterkant.

Jeg føler meg litt dum, men jeg gruer meg til å gå tilbake på jobb, hovedsakelig på grunn av min kollega som er 8 måned på vei og stråler lykke :-(

Mange følelser....

En stor klem til hver av dere. Jeg leste en gang om en dame som mente at det ikke er slik at man får det man fortjener i livet, men det man kan klare å håndtere....jeg prøver selv å tenke det samme....

Ønsker hver av dere lykke til med neste svangerskap...
 
Hei.. Opplevde det samme som deg i sommer.. Lille sitt hjerte hadde sluttet å slå 11+6. Og jeg visste det og på forhånd.. Men bekreftelsen på ul er et hardt slag i magen.
Jeg fikk heldigvis bedt om kirurgisk da jeg visste jeg ikke ville takle å se den lille.

Sitter igjen med veldig mange tanker i ettertid om hva som gikk galt. Men man får jo ikke noe svar på det.

Vi valgte å prøve igjen med en gang og ble gravide på pp2. Nå er jeg endelig 13uker på vei å gleder meg til å bli mamma igjen i juni!

Ønsker deg alt godt og masse lykke til videre!
 
Gratulerer med nytt svangerskap og lykke til med fødsel når den tiden kommer :-)

.....jeg hadde også termin i juni, og fikk I dag brev om fødeplass på ABC....det var litt vondt :-(

Kan jeg spørre deg om du klarer å slappe av nå at du er gravid igjen, eller går rundt og frykter at noe skal skje med den lille etter det du opplevde i sommer?

En del av meg vil prøve igjen, men jeg er også veldig redd at det skal skje igjen.....

Klem
 
Jeg vil sende deg verdens største klem <3 jeg vet hvor vondt der er. Jeg kjenner det langt inni meh bare jeg leser dette. Jeg fikk min første skatt 31.12.13 og min andre skatt 18.09.14. Jeg har fortsatt ingen barn med meg, men 3 uker til jenten min blir gravlagt. Jeg vet hvor. Ondt det et så bare send pm hvis det er noe <3

Hei,

Jeg tenkte mye på det du skrev, og det føles så urettferdig at noen skal oppleve slike tragedier. Jeg ønsket bare å si at jeg ønsker deg alt godt....
 
Føle me deg:/ Er so vondt å høyre at de blir fleire og fleire som mista:( Ufattelig trist og vond opplevelse :'( Eg mista sjølv for 4 veker side (19+3 ) Livet er ik de samma lenger :( Sende deg ein varm klem til deg <3

En stor klem tilbake til deg, som måtte oppleve noe så vondt, jeg håper at tiden skal lindre smerten noe....jeg kan ikke engang tenke meg hvor vondt det må være å miste så sent i svangerskapet :-((
 
Trodde jeg hadde en komplett SA første uka i okt. var da 7+2. Fikk plutselig rier igjen for halvannen uke siden og da satt jeg der med et foster som var større enn 7+2 for å si det sånn... Var på legevakten og Ullevål. Har samme opplevelse som deg av at personellet på Ullevål er både flinke og omsorgsfulle. Mye verre opplevelse psykisk enn jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Selv om jeg nå har hatt opplevelser av å ufrivillig abortere tre gang på bare to svangerskap er det ikke de intense timene med smerter det første jeg tenker på når jeg ser tilbake. Det er så vondt. Godt å være flere om det, at det er et sted som her med flere kvinner i samme situasjon. Har snakket med damer i en eller flere generasjoner over, og de sier at de savnet noen å snakke med om alt det ukjente rundt graviditet. Det var så mye tabu, så man nevnte ikke alt til verken mødrene eller venninner.

Stakkar deg, det høres virkelig vanskelig å måtte miste to ganger I samme svangerskap. Blir litt av en påkjenning for en mor :-(. Er enig med deg i at det er mye verre med sørgen enn den fysiske smerten, jeg føler meg helt utmatteti kropp og sjel. Men det helper å kunne være åpen om det, som du skriver, tenk å måtte late som ingenting og måtte skjule alle følelser slik det sikkert var I forrige generasjoner.....
 
Gratulerer med nytt svangerskap og lykke til med fødsel når den tiden kommer :-)

.....jeg hadde også termin i juni, og fikk I dag brev om fødeplass på ABC....det var litt vondt :-(

Kan jeg spørre deg om du klarer å slappe av nå at du er gravid igjen, eller går rundt og frykter at noe skal skje med den lille etter det du opplevde i sommer?

En del av meg vil prøve igjen, men jeg er også veldig redd at det skal skje igjen.....

Klem

Au ja den er vond. Jeg skulle ha hatt oul på 30års dagen min. Kjente det på bursdagen min at den var ikke som den skulle.

Det går vel litt opp å ned om jeg klarer å slappe av. Sist visste alle at jeg var gravid. Denne gangen har vi holdt det hemmelig. Og det har vært godt.
Jeg har vært på ul 3ganger og hatt masse symptomer hele veien, så det har hjulpet meg med å slappe av.
Nå sa vi det til ungene her om dagen at jeg var gravid. Og da ble jeg stresset med en gang. Nå begynte det å bli virkelig, og ble kjempe redd for å måtte skuffe dem enda en gang. Så da måtte mannen avgårde å kjøpe doppler så jeg kunne høre hjertelyden.

Men alt ialt har jeg nytet graviditeten så langt. Og prøvd å tenke at jeg har hatt min uflaks.
 
Au ja den er vond. Jeg skulle ha hatt oul på 30års dagen min. Kjente det på bursdagen min at den var ikke som den skulle.

Det går vel litt opp å ned om jeg klarer å slappe av. Sist visste alle at jeg var gravid. Denne gangen har vi holdt det hemmelig. Og det har vært godt.
Jeg har vært på ul 3ganger og hatt masse symptomer hele veien, så det har hjulpet meg med å slappe av.
Nå sa vi det til ungene her om dagen at jeg var gravid. Og da ble jeg stresset med en gang. Nå begynte det å bli virkelig, og ble kjempe redd for å måtte skuffe dem enda en gang. Så da måtte mannen avgårde å kjøpe doppler så jeg kunne høre hjertelyden.

Men alt ialt har jeg nytet graviditeten så langt. Og prøvd å tenke at jeg har hatt min uflaks.

Jeg skjønner godt hva du mener :-). Flott at din mann støtter deg og tar din bekymring på alvor! Du er heldig.

30år er veldig ung! Bra gjort! Du har iallfall ikke den bekymring :-). Jeg er selv 36: tenk at jordmor som tok ultralyd så til meg (rett etter å ha fortalt meg at det ikke var hjertelyd) at det positive var at mest sannsynligvis vile jeg bruke min tid på å bli gravid igjen nå, føde 38 år gammel, og få dermed tilbud om duo-test til genetisk avvik. ...... Hvis det var mening å trøste meg, så var det ett veldig dårlig forsøk!

Anyway, synes jeg at det høres bra ut med "masse symptomer", slik du skriver. Jeg tenkte hele veien at det var ett snodig svangerskap siden jeg ikke hadde de vanlige symptomene, som jeg hadde opplevd ved første svangerskapet. Så kanskje det var ett "dårlig" svangerskap fra begynnelsen :-(

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du og familien din kan nyte denne tiden nå. Det var lurt å holde det hemmelig I ett stund. Jeg hadde involvert Min knapp 4-år gammel sønn nesten fra starten, og Han snakket ti magen min hvor han visste var "hans" lille baby. Han var også på venterommet da jeg tok ultralyd og ventet på sin tur til å se babyen "på tv-en". Så Han fikk med seg litt for mye av det som hadde skjedd :-(. Tror jeg skal nok vente litt lengre med å involvere han neste gang, dersom det blir ett nytt svangerskap.....

Stor klem og takk for praten, det var hyggelig :-)
 
Back
Topp