Et lite sukk fra meg nu som en plage jeg har hatt siden barneskolen endelig har fått et navn. Misofoni.
Da jeg var rundt 8-9 år ble jeg med faren min på jobben hans før jeg skulle til skolen, han kjørte de lokale bussene og jeg kunne sitte på når han kjørte skoleruta. Når vi satt på stasjonen og spiste frokost innså jeg plutselig at han smattet når han spiste. Dette hadde jeg ikke hørt før og var overbevist om at det var nytt. For ikke å snakke om at jeg hatet det.
Da jeg snakket med min mor om det senere fortalte hun at han alltid hadde smattet når han spiste. Jeg var fortvilet, hvordan kunne jeg plutselig bare høre det og hate det så intenst? Hvor kom det fra?
Ikke ble det bedre heller.
Jeg hatet å spise mat sammen med ham og det utviklet seg til andre lyder og. Når søsteren min tastet på telefonen, bet negler eller tygget mat. Jeg kunne ikke fordra å spise mat med de eller kjøre lengre bilturer. Min far pleide alltid å snavle på ett eller annet i bilen, min mor pleide å tygge tyggis og min søster ville bite negler fordi hun visste det plaget meg. Om jeg ikke hadde musikk ville jeg sitte med fingrene i ørene og gråte i timesvis uten at noen brydde seg, og de bare lo av det om jeg prøvde å fortelle det.
Det ble så alvorlig med tiden at jeg tryglet min søster om å stikke en kniv inn i ørene mine så jeg slapp å høre noe mer. Da var jeg 10 år.
Jeg grudde meg til vært måltid, vær biltur og vær gang jeg skulle ta bussen.
Jeg elsket det når faren min jobbet kveldsvakt, for det betød at han var borte når jeg kom fra skolen og vi ikke kom til å spise middag sammen.
På ungdomskolen begynte jeg med selvskading i form biting av massive sår på innsiden av munnen, jeg begynte også å vite på meg sår og blåmerker på hender og håndledd. Dette ble gjort i sinne da jeg ikke lenger klarte å få følelsene ut verbalt. Ingen hørte på meg og da måtte jeg få de ut på en eller en annen måte.
I videregående under årsoppgave skrivingen(den viktigste og største oppgaven for hele VG) så begynte min far å sitte hele natta og høre på musikk eller se film. Da lot han det dundre med bass helt til 4 tiden på morgenen. Jeg kunne ikke sove. Han ville ikke høre, han brydde seg ikke om oppgaven eller min konstante mangel på søvn. Om jeg ikke satt i kjelleren med musikk dundrende i ørene mens jeg skrev årsogpgaven, så lå jeg med musikk i ørene og gråt hele natten pga mangel på søvn.
Da skole var over og jeg og kjæresten(min nåværende ektefelle) flyttet sammen var jeg overlykkelig. Jeg var ute av huset og trengte ikke å tenke på alle de lydene lenger.
Jeg strevde fortsatt med tyggistygging på buss og i andre situasjoner, men det var ikke så ille siden jeg bare kunne ha musikk på ørene.
Når første ble født et år senere ble det straks litt verre da jeg ikke kunne gjemme meg bak musikk lengre. Men selv da klarte jeg meg ganske fint. Jeg tenker jeg hadde ganske mye mer overskudd til å tåle det enn jeg hadde hatt de siste 7 årene før. Det ble veldig varierende årene etter og tyggistygging er alltid det jeg har plagdes mest med. Jeg skjønte raskt i voksen alder at noe var galt da jeg kunne sitte på bussen og skjelve i sinne da jeg hørte noen slafse med tyggis. Det eneste som gikk igjennom hodet mitt var hvor mye jeg ønsket å gå bort til den personen og slå inn trynet på hvem det enn var. Jeg føler et direkte og intenst hat mot alle som tygger tyggis høylytt, alle lyder. De verste tilfellene kunne jeg få stille sammenbrudd på bussen hvor jeg bare brast i gråt og skalv i sinne.
Jeg begynte på skole igjen i september i år og det var da de virkelige problem startet igjen. Plutselig oppdaget jeg at de vi leier hos driver å ser på tv, musikk, spill til langt ute på natten, HVER natt, og det dundrer med bass. Jeg klarte ikke å sove og kunne ligge i sengen og gråte i mange timer hver natt med fingrene i ørene. Jeg kjøpte meg tilslutt ørepropper(første gang i mitt liv jeg har noen som ikke bare detter ut) og jeg klarer endelig å sove igjen. Alle ubehagelig lyder ble plutselig mer framtredende i alle sammenhenger og jeg gruer meg til å måtte være i et rom over lengre tid med andre i tilfelle de har tyggis eller annet. For noen uker siden satt jeg og spiste middag med ungene alene og plutselig oppdaget at 4åringen slafser maten. Dette takler jeg veldig dårlig men holder det inne da hun tross alt bare er 4 år. Prøver heller å gjøre henne oppmerksom på at det er bedre å tygge med munnen lukket.
Og plutselig klarer jeg nesten ikke å sitte med mannen min når han spiser uten å nesten gråte fordi han smatter. I 7 år har vi vært sammen og jeg har aldri blitt plaget av det, men nu ut av det blå klarer jeg det plutselig ikke.
I denne uka når vi var på helsestasjonen og tok bussen tilbake til byen var det en person som tygget tyggis nesten som om det skulle vært en tegneserie, helt ekstremt. Jeg endte med å bite på meg blåmerker på hånden og brast i gråt. Måtte gå av bussen tidlig for ikke å få et voldsomt sammenbrudd!
I går begynte jeg å lese på det, om hva dette hatet for lyder kunne være, og da kom jeg over en artikkel om Misofoni på webmd. Alt var så beskrivende over hva jeg har levd med, men bristepunktet ble nådd da jeg kom til listen over mer alvorlig reaksjoner. For dette er de samme følelsene jeg har hatt siden barneskolen!
Listen består av:
If your response is more severe, the sound in question might cause:
I dag kan jeg med sikkerhet sette min egen diagnose, men skal til legen for å finne ut hvordan jeg best mulig kan håndtere det videre.
Det er godt og endelig ha et navn på det og forklaring på de følelsene jeg hatt siden jeg var et barn, men det har også gjort hele barndommen enda mer sår.
Dette var min utblåsning for noe jeg har trengt å få ut i mange år.
Da jeg var rundt 8-9 år ble jeg med faren min på jobben hans før jeg skulle til skolen, han kjørte de lokale bussene og jeg kunne sitte på når han kjørte skoleruta. Når vi satt på stasjonen og spiste frokost innså jeg plutselig at han smattet når han spiste. Dette hadde jeg ikke hørt før og var overbevist om at det var nytt. For ikke å snakke om at jeg hatet det.
Da jeg snakket med min mor om det senere fortalte hun at han alltid hadde smattet når han spiste. Jeg var fortvilet, hvordan kunne jeg plutselig bare høre det og hate det så intenst? Hvor kom det fra?
Ikke ble det bedre heller.
Jeg hatet å spise mat sammen med ham og det utviklet seg til andre lyder og. Når søsteren min tastet på telefonen, bet negler eller tygget mat. Jeg kunne ikke fordra å spise mat med de eller kjøre lengre bilturer. Min far pleide alltid å snavle på ett eller annet i bilen, min mor pleide å tygge tyggis og min søster ville bite negler fordi hun visste det plaget meg. Om jeg ikke hadde musikk ville jeg sitte med fingrene i ørene og gråte i timesvis uten at noen brydde seg, og de bare lo av det om jeg prøvde å fortelle det.
Det ble så alvorlig med tiden at jeg tryglet min søster om å stikke en kniv inn i ørene mine så jeg slapp å høre noe mer. Da var jeg 10 år.
Jeg grudde meg til vært måltid, vær biltur og vær gang jeg skulle ta bussen.
Jeg elsket det når faren min jobbet kveldsvakt, for det betød at han var borte når jeg kom fra skolen og vi ikke kom til å spise middag sammen.
På ungdomskolen begynte jeg med selvskading i form biting av massive sår på innsiden av munnen, jeg begynte også å vite på meg sår og blåmerker på hender og håndledd. Dette ble gjort i sinne da jeg ikke lenger klarte å få følelsene ut verbalt. Ingen hørte på meg og da måtte jeg få de ut på en eller en annen måte.
I videregående under årsoppgave skrivingen(den viktigste og største oppgaven for hele VG) så begynte min far å sitte hele natta og høre på musikk eller se film. Da lot han det dundre med bass helt til 4 tiden på morgenen. Jeg kunne ikke sove. Han ville ikke høre, han brydde seg ikke om oppgaven eller min konstante mangel på søvn. Om jeg ikke satt i kjelleren med musikk dundrende i ørene mens jeg skrev årsogpgaven, så lå jeg med musikk i ørene og gråt hele natten pga mangel på søvn.
Da skole var over og jeg og kjæresten(min nåværende ektefelle) flyttet sammen var jeg overlykkelig. Jeg var ute av huset og trengte ikke å tenke på alle de lydene lenger.
Jeg strevde fortsatt med tyggistygging på buss og i andre situasjoner, men det var ikke så ille siden jeg bare kunne ha musikk på ørene.
Når første ble født et år senere ble det straks litt verre da jeg ikke kunne gjemme meg bak musikk lengre. Men selv da klarte jeg meg ganske fint. Jeg tenker jeg hadde ganske mye mer overskudd til å tåle det enn jeg hadde hatt de siste 7 årene før. Det ble veldig varierende årene etter og tyggistygging er alltid det jeg har plagdes mest med. Jeg skjønte raskt i voksen alder at noe var galt da jeg kunne sitte på bussen og skjelve i sinne da jeg hørte noen slafse med tyggis. Det eneste som gikk igjennom hodet mitt var hvor mye jeg ønsket å gå bort til den personen og slå inn trynet på hvem det enn var. Jeg føler et direkte og intenst hat mot alle som tygger tyggis høylytt, alle lyder. De verste tilfellene kunne jeg få stille sammenbrudd på bussen hvor jeg bare brast i gråt og skalv i sinne.
Jeg begynte på skole igjen i september i år og det var da de virkelige problem startet igjen. Plutselig oppdaget jeg at de vi leier hos driver å ser på tv, musikk, spill til langt ute på natten, HVER natt, og det dundrer med bass. Jeg klarte ikke å sove og kunne ligge i sengen og gråte i mange timer hver natt med fingrene i ørene. Jeg kjøpte meg tilslutt ørepropper(første gang i mitt liv jeg har noen som ikke bare detter ut) og jeg klarer endelig å sove igjen. Alle ubehagelig lyder ble plutselig mer framtredende i alle sammenhenger og jeg gruer meg til å måtte være i et rom over lengre tid med andre i tilfelle de har tyggis eller annet. For noen uker siden satt jeg og spiste middag med ungene alene og plutselig oppdaget at 4åringen slafser maten. Dette takler jeg veldig dårlig men holder det inne da hun tross alt bare er 4 år. Prøver heller å gjøre henne oppmerksom på at det er bedre å tygge med munnen lukket.
Og plutselig klarer jeg nesten ikke å sitte med mannen min når han spiser uten å nesten gråte fordi han smatter. I 7 år har vi vært sammen og jeg har aldri blitt plaget av det, men nu ut av det blå klarer jeg det plutselig ikke.
I denne uka når vi var på helsestasjonen og tok bussen tilbake til byen var det en person som tygget tyggis nesten som om det skulle vært en tegneserie, helt ekstremt. Jeg endte med å bite på meg blåmerker på hånden og brast i gråt. Måtte gå av bussen tidlig for ikke å få et voldsomt sammenbrudd!
I går begynte jeg å lese på det, om hva dette hatet for lyder kunne være, og da kom jeg over en artikkel om Misofoni på webmd. Alt var så beskrivende over hva jeg har levd med, men bristepunktet ble nådd da jeg kom til listen over mer alvorlig reaksjoner. For dette er de samme følelsene jeg har hatt siden barneskolen!
Listen består av:
If your response is more severe, the sound in question might cause:
- Rage
- Anger
- Hatred
- Panic
- Fear
- Emotional distress
- A desire to kill or stop whatever is making the noise
- Skin crawling
- Suicidal thoughts
I dag kan jeg med sikkerhet sette min egen diagnose, men skal til legen for å finne ut hvordan jeg best mulig kan håndtere det videre.
Det er godt og endelig ha et navn på det og forklaring på de følelsene jeg hatt siden jeg var et barn, men det har også gjort hele barndommen enda mer sår.
Dette var min utblåsning for noe jeg har trengt å få ut i mange år.
