Da sønnen vår William ble født hadde jeg ikke i tankene at ammingen skulle bli et problem. Han tok begge brystene uten større problem rett etter fødsel og ammet hvert bryst 20 min så han fikk i seg den viktige råmelken. Etter mye våken-tid der vi lærte å kjenne hverandre sovnet han og sov mer eller mindre et døgn i strekk. Da han kviknet til prøvde jeg å amme han igjen, liggende - da dette var metoden jeg lærte etter fødsel. Etter mye kaving forstod jeg at han ikke fikk noe særlig bra tak. Mine bryst er store og derfor vanskelig å få brystvortene til rett posisjon. Jeg skjønte fort at her trengte vi hjelp så jeg ba om ammeskjold. Etter dette gikk ammingen ganske bra og melken rant til etter to døgn og brystene føltes ut som om de skulle sprekke. CUnder tiden på barsel vil jeg ikke si at vi fikk noe særlig hjelp, råd eller tips til hvordan man ammer så følte meg ganske overlatt til meg selv. Etter en dag hjemme skulle vi tilbake på kontroll og jeg forstod fort at jeg måtte få hjelp til å få til ammingen sittende. Vil bli veldig slitsomt å komme seg ut av huset om man ikke får til det! Jordmor viste oss hvordan, men jeg følte meg ikke akkurat så mye klokere. Hun ville også at jeg skulle prøve uten ammeskjold da han får godt tak i brystvortene. Problemet er bare at han lett slipper dem igjen og det blir mye styr fram og tilbake for å få tak igjen. Jeg strevde med ammingen de to neste dagene uten å bruke ammeskjold og det ble mye frustrasjon fra både min og William sin side og følte han ville amme hele tiden, men ble aldri fornøyd! Dagen etter begynte jeg med ammeskjold igjen og kunne puste ut. Endelig gikk det bedre! Og vi fikk til sitteammingen. Men gleden varte ikke lenge. Ofte fikk han ikke ordentlig tak i brystet og ble forbannet. Jeg ble stresset og følte jeg skulle bryte sammen da jeg ikke klarer å høre at han skriker av sult og er så frustrert. Og føler det er helt min skyld at jeg ikke får det til!
I dagene som kom var han stort sett fornøyd på morgenen, men begynte å skrike rundt lunsj og var misfornøyd hele ettermiddagen og langt ut på natten. Vi skjønte ingenting og lurte på om han hadde fått kolikk allerede. Han ville bare ligge ved brystet eller ha nære kroppskontakt med meg eller pappaen. Etter at vi hadde hatt to slike kvelder begynte jeg å tenke og kom fram til at han kanskje ikke ble mett ved brystet. De hadde gått fra å være melkesprengte til å føles tomme ut. Jeg bestemte meg for at vi skulle kjøpe morsmelkerstatning og tilby etter amming for å se om han fortsatt var sulten. Snakk om at det var en av mine beste beslutninger noen sinne. Han spiste 100 ml første gangen og ENDELIG ble han fornøyd og ble den gutten vi lærte å kjenne de første dagene. Han er egentlig så snill og gråter sjeldent!! Vi fortsatte å tilby erstatning etter amming og dagene ble som tidligere. En glad baby så lenge han ikke var sulten, men nå ville han ha mat hver 2-3 time i stedet og sover 3-5 timer i strekk på natten før han vil ha mat! De to siste dagene har jeg pumpet og sett hvor lite melk det egentlig er i brystene. Ikke rart han ikke ble fornøyd stakkars lille elsklingen!! Nå får han mest erstatning samtidig som jeg prøver å pumpe og redde melkeproduksjonen. Jeg kan tenke meg at alt stresset med ammingen i starten, samt at jeg var ekstremt dårlig til å få i meg mat første 8 dagene(gått ned 16 kg allerede, mer enn jeg gikk opp) var/er årsaken til at melken "forsvant". Jeg er så glad jeg kom fram til problemet for jeg følte meg så nedenfor og så psykisk sliten, og gråt og gråt når han gråt, at jeg er sikker på at jeg hadde fått en kraftig depresjon om vi ikke hadde løst problemet så fort
Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje det er noen fler som opplever samme sak?
I dagene som kom var han stort sett fornøyd på morgenen, men begynte å skrike rundt lunsj og var misfornøyd hele ettermiddagen og langt ut på natten. Vi skjønte ingenting og lurte på om han hadde fått kolikk allerede. Han ville bare ligge ved brystet eller ha nære kroppskontakt med meg eller pappaen. Etter at vi hadde hatt to slike kvelder begynte jeg å tenke og kom fram til at han kanskje ikke ble mett ved brystet. De hadde gått fra å være melkesprengte til å føles tomme ut. Jeg bestemte meg for at vi skulle kjøpe morsmelkerstatning og tilby etter amming for å se om han fortsatt var sulten. Snakk om at det var en av mine beste beslutninger noen sinne. Han spiste 100 ml første gangen og ENDELIG ble han fornøyd og ble den gutten vi lærte å kjenne de første dagene. Han er egentlig så snill og gråter sjeldent!! Vi fortsatte å tilby erstatning etter amming og dagene ble som tidligere. En glad baby så lenge han ikke var sulten, men nå ville han ha mat hver 2-3 time i stedet og sover 3-5 timer i strekk på natten før han vil ha mat! De to siste dagene har jeg pumpet og sett hvor lite melk det egentlig er i brystene. Ikke rart han ikke ble fornøyd stakkars lille elsklingen!! Nå får han mest erstatning samtidig som jeg prøver å pumpe og redde melkeproduksjonen. Jeg kan tenke meg at alt stresset med ammingen i starten, samt at jeg var ekstremt dårlig til å få i meg mat første 8 dagene(gått ned 16 kg allerede, mer enn jeg gikk opp) var/er årsaken til at melken "forsvant". Jeg er så glad jeg kom fram til problemet for jeg følte meg så nedenfor og så psykisk sliten, og gråt og gråt når han gråt, at jeg er sikker på at jeg hadde fått en kraftig depresjon om vi ikke hadde løst problemet så fort
Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje det er noen fler som opplever samme sak?
