High_Voltage
Betatt av forumet
Jeg skammer meg sånn, så nå vil jeg bare få en utblåsning, gjerne støtte men også kritikk for hvordan jeg har oppført meg i det siste.
Jeg har vært ganske lite her inne de siste ukene fordi jeg skjemtes så veldig av meg selv. Jeg har gått gjennom et helvete uten like og har vært så nede og så ødelagt at jeg ikke har klart å prate med noen egentlig. Jeg føler jeg må dele denne opplevelsen med dere, siden den er svangerskapsrelatert, og kanskje noen har vært i lignende situasjon på en eller flere måter.
Da jeg ble med i gruppen, skrev jeg i presentasjonstråden at jeg nettopp hadde oppdaget at jeg var gravid, men min situasjon var slik at jeg akkurat hadde fått meg ny kjæreste, og terminen lå på vippekant mellom samleie med min nye kjæreste og min store forelskelse som det aldri ble noe av. Jeg ser jo i ettertid at det å bytte partner med så kort mellomrom ikke akkurat var noe sjakktrekk, både med tanke på svangerskap og med tanke på at mine følelser for forelskelsen over hodet ikke var borte. Det endte i brudd mellom meg og nykjæresten fordi jeg syntes situasjonen var uholdbar med tanke på at jeg muligens -og mest sannsynlig bar på barnet til en annen mann, i tillegg til at min nye kjæreste følte sterkt konkurranse og utviklet en dyp sjalusi i forhold til min forrige seksualpartner, noe som er fullstendig forståelig i og med at han visste hvor forelsket jeg hadde vært før vi møttes, og at mine følelser ikke lå hos han slik jeg trodde og egentlig hadde håpet.
Etter UL på legekontoret ble terminen flyttet til 30 januar, og vissheten om at barnet tilhørte forelskelsen ble bekreftet. Jeg tok en prat med dem begge, for jeg har vært ærlige med dem begge fra begynnelsen av. Dermed falt nykjæresten ut av bildet, og vi har knapt kontakt i dag. Barnefaren (BF) ønsket sterkt at jeg skulle ta abort, han ville ikke ha lausunger som han kalte det. I tillegg mente han at min lærlingejobb sto på spill, og vi fant ut at gravide ikke får lov til å oppholde seg i smeltehallen i det heletatt. Derfor stod min nåværende jobb også i fare. For å respektere hans ønsker oppsøkte jeg fastlegen min noen dager senere og bad han bestille time for abort.
Fastlegen min, verdens hærligste menneske, omtrent tryglet meg om å revurdere valget mitt, men jeg ville gjøre det som var best for fremtiden, økonomisk sett, sa jeg. Jeg fikk derfor en hastetime på Gynekologisk avd på St.Olavs i Trondheim for å ta abort allerede dagen etter. Jeg pratet med BF, og han lovte han skulle bli med meg. Senere samme kveld fikk jeg en skikkelig knekk, og hele verden raste sammen. Jeg sendte sms til han og bad om å få prate, men jeg fikk aldri noe svar. Jeg lå på sofaen og gråt helt til morgenen etter, da turen til Trondheim stod for tur.
I og med at utskrapningen skjer under narkose, fastet jeg fra langt utpå kvelden til jeg hadde time midt på dagen etter. Jeg møtte opp på sykehuset, og satt der alene til jeg ble ropt opp. Jeg kom inn for samtale, og fikk vite at dette ikke var selve inngrepsdagen, bare litt informasjon og prøvetakning. Jeg fikk beskjed om å kle av meg nedentil, og de tok rutineprøve på klamydia og jeg fikk innvendig UL. Jeg lå på pinebenken og klarte til slutt å stotre ut av meg at jeg ville se barnet, men ble møtt av et kaldt "NEI". Jeg gråt når legen gikk ut.
Hun kom inn igjen, og kunne fortelle at jeg var over 12 uker på vei, men i og med at jeg hadde signert papirene tidligere, kunne inngrepet utføres likevel, uten å måtte gå om en nemd som vurderer saken. Jeg fikk med meg en pille som skulle taes på søndag som ville stoppe utviklingen, så skulle jeg komme tilbake på tirsdag, altså i morgen. Da jeg kom ut fra legen, fikk jeg SMS fra BF om at han hadde forsovet seg.... Jeg ble helt knust, og visste at jeg ble nødt til å gå gjennom alt alene, jeg følte hat og svik, men samtidig, blendet av forelskelse gikk det raskt over til å bare være trist.
Jeg dro hjem, for skamfull til å fortelle noen at jeg skulle ta abort, gikk jeg for sleipeste, styggeste og ekleste utvei. Jeg fortalte at babyen min var død, og at det var derfor jeg hadde vært på sykehuset. Folk ble jo såklart lei seg, og jeg skjemtes som en hund. Kun mine aller nærmeste venner fikk vite hva jeg holdt på å skulle gjennomgå, ikke en gang mamma fikk vite sannheten.
Jeg kom hjem og fikk sortert tankene. Hele helgen lå jeg på sofaen, på samme plass. Jeg la meg ikke en gang i senga, bare satt på samme sted til jeg sovnet i en grusom stilling og syntes jeg fortjente smertene i nakken og ryggen dagen etter. Jeg drømte om straff, skjærsild og dømmende engler hver natt. Jeg er ikke av den mest kristne typen, selv om jeg har holdt på barnetroen. Likevel fulgte marerittene meg hver gang jeg lukket øynene.
Så kom søndag. Dommedag. Drap av mitt eget barn, slik jeg hadde sett på det. Jeg hadde virkelig fått tenke på ting. BF's fravær hadde satt sine spor. Jeg hadde gjort alt for å kontakte han, både sms, facebook, ringing og prøvd å møte han på jobb. Det eneste jeg antagelig ikke hadde prøvd var å møte opp hjemme hos han, men det hadde jeg ikke nerver til. Men, etter å ha blitt frastøtt slik i en sånn situasjon, skjønte jeg plutselig at "det går da ikke an å behandle andre mennesker sånn..!" og da ordene han hadde sagt i forhold til abort plutselig ikke gav gjenklang i ørene mine, kunne jeg høre mine egne ord, tanker og meninger. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg ble så påvirket av det han sa fordi jeg var forelsket, og han trengte ikke en gang å prøve hardt!
Jeg innså plutselig hvilken stor og grusom feil jeg var i ferd med å gjøre!
Jeg holdt på å drepe min egen baby for å gjøre hans situasjon lettere!
Jeg tok esken med tabletten, slang den i hanskerommet på bilen, og akter å levere den til fastlegen min ved første anledning. Jeg vil ikke ha det i hus, jeg vil ikke at det bare skal havne på søpla, jeg vil ha det VEKK! Endelig har det gått opp for meg hva slags velsignelse jeg bærer på. Jeg er den som er nødt til å være voksen. Jeg er den som må tenke framover, og jeg ser at det blir en lang vei å gå, men jeg bærer heller frem et liv alene, enn å måtte ta et! Og med en gang dette gikk opp for meg, kjente jeg at jeg gleder meg jo over å være gravid. Selv murringene i bekkenet virker bare positivt. Kroppen min er i ferd med å gjøre seg klar til en viktig oppgave, og selv om jeg blir alene, så gjør det meg ikke det grann. Jeg kan allefall se framover og tenke at jeg har klart å skape verdens mest fantastiske maskineri, ikke ødelagt et. Jeg ville angret resten av livet hvis jeg hadde tatt den tabletten. Jeg vet at med denne avgjørelsen kommer jeg ikke til å angre en dag
Og PS: sannheten om babyen min ble tatt veldig godt mot, og jeg har fått fantastisk støtte fra dem jeg føler at jeg førte bak lyset. Alle ser ut til å glede seg over underet, unntatt BF som fortsatt ikke har tatt kontakt i forhold til babyen.
Jeg har vært ganske lite her inne de siste ukene fordi jeg skjemtes så veldig av meg selv. Jeg har gått gjennom et helvete uten like og har vært så nede og så ødelagt at jeg ikke har klart å prate med noen egentlig. Jeg føler jeg må dele denne opplevelsen med dere, siden den er svangerskapsrelatert, og kanskje noen har vært i lignende situasjon på en eller flere måter.
Da jeg ble med i gruppen, skrev jeg i presentasjonstråden at jeg nettopp hadde oppdaget at jeg var gravid, men min situasjon var slik at jeg akkurat hadde fått meg ny kjæreste, og terminen lå på vippekant mellom samleie med min nye kjæreste og min store forelskelse som det aldri ble noe av. Jeg ser jo i ettertid at det å bytte partner med så kort mellomrom ikke akkurat var noe sjakktrekk, både med tanke på svangerskap og med tanke på at mine følelser for forelskelsen over hodet ikke var borte. Det endte i brudd mellom meg og nykjæresten fordi jeg syntes situasjonen var uholdbar med tanke på at jeg muligens -og mest sannsynlig bar på barnet til en annen mann, i tillegg til at min nye kjæreste følte sterkt konkurranse og utviklet en dyp sjalusi i forhold til min forrige seksualpartner, noe som er fullstendig forståelig i og med at han visste hvor forelsket jeg hadde vært før vi møttes, og at mine følelser ikke lå hos han slik jeg trodde og egentlig hadde håpet.
Etter UL på legekontoret ble terminen flyttet til 30 januar, og vissheten om at barnet tilhørte forelskelsen ble bekreftet. Jeg tok en prat med dem begge, for jeg har vært ærlige med dem begge fra begynnelsen av. Dermed falt nykjæresten ut av bildet, og vi har knapt kontakt i dag. Barnefaren (BF) ønsket sterkt at jeg skulle ta abort, han ville ikke ha lausunger som han kalte det. I tillegg mente han at min lærlingejobb sto på spill, og vi fant ut at gravide ikke får lov til å oppholde seg i smeltehallen i det heletatt. Derfor stod min nåværende jobb også i fare. For å respektere hans ønsker oppsøkte jeg fastlegen min noen dager senere og bad han bestille time for abort.
Fastlegen min, verdens hærligste menneske, omtrent tryglet meg om å revurdere valget mitt, men jeg ville gjøre det som var best for fremtiden, økonomisk sett, sa jeg. Jeg fikk derfor en hastetime på Gynekologisk avd på St.Olavs i Trondheim for å ta abort allerede dagen etter. Jeg pratet med BF, og han lovte han skulle bli med meg. Senere samme kveld fikk jeg en skikkelig knekk, og hele verden raste sammen. Jeg sendte sms til han og bad om å få prate, men jeg fikk aldri noe svar. Jeg lå på sofaen og gråt helt til morgenen etter, da turen til Trondheim stod for tur.
I og med at utskrapningen skjer under narkose, fastet jeg fra langt utpå kvelden til jeg hadde time midt på dagen etter. Jeg møtte opp på sykehuset, og satt der alene til jeg ble ropt opp. Jeg kom inn for samtale, og fikk vite at dette ikke var selve inngrepsdagen, bare litt informasjon og prøvetakning. Jeg fikk beskjed om å kle av meg nedentil, og de tok rutineprøve på klamydia og jeg fikk innvendig UL. Jeg lå på pinebenken og klarte til slutt å stotre ut av meg at jeg ville se barnet, men ble møtt av et kaldt "NEI". Jeg gråt når legen gikk ut.
Hun kom inn igjen, og kunne fortelle at jeg var over 12 uker på vei, men i og med at jeg hadde signert papirene tidligere, kunne inngrepet utføres likevel, uten å måtte gå om en nemd som vurderer saken. Jeg fikk med meg en pille som skulle taes på søndag som ville stoppe utviklingen, så skulle jeg komme tilbake på tirsdag, altså i morgen. Da jeg kom ut fra legen, fikk jeg SMS fra BF om at han hadde forsovet seg.... Jeg ble helt knust, og visste at jeg ble nødt til å gå gjennom alt alene, jeg følte hat og svik, men samtidig, blendet av forelskelse gikk det raskt over til å bare være trist.
Jeg dro hjem, for skamfull til å fortelle noen at jeg skulle ta abort, gikk jeg for sleipeste, styggeste og ekleste utvei. Jeg fortalte at babyen min var død, og at det var derfor jeg hadde vært på sykehuset. Folk ble jo såklart lei seg, og jeg skjemtes som en hund. Kun mine aller nærmeste venner fikk vite hva jeg holdt på å skulle gjennomgå, ikke en gang mamma fikk vite sannheten.
Jeg kom hjem og fikk sortert tankene. Hele helgen lå jeg på sofaen, på samme plass. Jeg la meg ikke en gang i senga, bare satt på samme sted til jeg sovnet i en grusom stilling og syntes jeg fortjente smertene i nakken og ryggen dagen etter. Jeg drømte om straff, skjærsild og dømmende engler hver natt. Jeg er ikke av den mest kristne typen, selv om jeg har holdt på barnetroen. Likevel fulgte marerittene meg hver gang jeg lukket øynene.
Så kom søndag. Dommedag. Drap av mitt eget barn, slik jeg hadde sett på det. Jeg hadde virkelig fått tenke på ting. BF's fravær hadde satt sine spor. Jeg hadde gjort alt for å kontakte han, både sms, facebook, ringing og prøvd å møte han på jobb. Det eneste jeg antagelig ikke hadde prøvd var å møte opp hjemme hos han, men det hadde jeg ikke nerver til. Men, etter å ha blitt frastøtt slik i en sånn situasjon, skjønte jeg plutselig at "det går da ikke an å behandle andre mennesker sånn..!" og da ordene han hadde sagt i forhold til abort plutselig ikke gav gjenklang i ørene mine, kunne jeg høre mine egne ord, tanker og meninger. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg ble så påvirket av det han sa fordi jeg var forelsket, og han trengte ikke en gang å prøve hardt!
Jeg innså plutselig hvilken stor og grusom feil jeg var i ferd med å gjøre!
Jeg holdt på å drepe min egen baby for å gjøre hans situasjon lettere!
Jeg tok esken med tabletten, slang den i hanskerommet på bilen, og akter å levere den til fastlegen min ved første anledning. Jeg vil ikke ha det i hus, jeg vil ikke at det bare skal havne på søpla, jeg vil ha det VEKK! Endelig har det gått opp for meg hva slags velsignelse jeg bærer på. Jeg er den som er nødt til å være voksen. Jeg er den som må tenke framover, og jeg ser at det blir en lang vei å gå, men jeg bærer heller frem et liv alene, enn å måtte ta et! Og med en gang dette gikk opp for meg, kjente jeg at jeg gleder meg jo over å være gravid. Selv murringene i bekkenet virker bare positivt. Kroppen min er i ferd med å gjøre seg klar til en viktig oppgave, og selv om jeg blir alene, så gjør det meg ikke det grann. Jeg kan allefall se framover og tenke at jeg har klart å skape verdens mest fantastiske maskineri, ikke ødelagt et. Jeg ville angret resten av livet hvis jeg hadde tatt den tabletten. Jeg vet at med denne avgjørelsen kommer jeg ikke til å angre en dag

Og PS: sannheten om babyen min ble tatt veldig godt mot, og jeg har fått fantastisk støtte fra dem jeg føler at jeg førte bak lyset. Alle ser ut til å glede seg over underet, unntatt BF som fortsatt ikke har tatt kontakt i forhold til babyen.