Takk for gode ord vennen ❤
Det er helt vilt hvor høyt man elsker disse små vesnene, og når man først innså hvor høyt man elsket dem, ble det bare enda mer intenst ❤
Heldige er vi som har så gode gutter!
Min reise mot oktober 2014
- Trådstarter tonjecathrine
- Opprettet
Takk for gode ord vennen ❤
Det er helt vilt hvor høyt man elsker disse små vesnene, og når man først innså hvor høyt man elsket dem, ble det bare enda mer intenst ❤
Heldige er vi som har så gode gutter!
Til min lille gutt ❤
Jeg fryser litt på tærne mine igrunn.
Armene mine og nakken har fått betennelser.
Det klør på baksiden av låret.
Men det er greit.
For i de vonde armene mine ligger du. Mitt vakre fullkomne og perfekte barn. Den største lykken i livet mitt. Da får det bare være at det svir litt her og der.
Du har gått fra å være et lite nyfødt vidunder som knirker og gråt, til en liten gutt som smiler, ler og viser oss mer og mer av hvem du er til oss hver eneste dag. Hva har vi gjort for å fortjene noe så vakkert som deg? Tenk at vi er så heldig som får være mammaen og pappaen din.
Du er verdens beste lille gutt, og vi er så heldige som har akkurat deg. Jeg er så stolt av deg, du er så sterk og våken. Så pludrende og glad.
Jeg skal gjøre alt for at du aldri skal ha det vondt, være redd eller kald. Jeg vil alltid gjøre alt jeg kan for deg. Alltid.
Jeg håper jeg blir den mammaen du ikke er redd for å ringe, uansett hva du har rota deg bort i, den mammaen du vil komme hjem til når du er voksen og den du spør om råd. Jeg skal iallefall gjøre alt jeg kan for å være den beste mammaen i verden.
Jeg elsker deg ❤
- Mamma
Jeg fryser litt på tærne mine igrunn.
Armene mine og nakken har fått betennelser.
Det klør på baksiden av låret.
Men det er greit.
For i de vonde armene mine ligger du. Mitt vakre fullkomne og perfekte barn. Den største lykken i livet mitt. Da får det bare være at det svir litt her og der.
Du har gått fra å være et lite nyfødt vidunder som knirker og gråt, til en liten gutt som smiler, ler og viser oss mer og mer av hvem du er til oss hver eneste dag. Hva har vi gjort for å fortjene noe så vakkert som deg? Tenk at vi er så heldig som får være mammaen og pappaen din.
Du er verdens beste lille gutt, og vi er så heldige som har akkurat deg. Jeg er så stolt av deg, du er så sterk og våken. Så pludrende og glad.
Jeg skal gjøre alt for at du aldri skal ha det vondt, være redd eller kald. Jeg vil alltid gjøre alt jeg kan for deg. Alltid.
Jeg håper jeg blir den mammaen du ikke er redd for å ringe, uansett hva du har rota deg bort i, den mammaen du vil komme hjem til når du er voksen og den du spør om råd. Jeg skal iallefall gjøre alt jeg kan for å være den beste mammaen i verden.
Jeg elsker deg ❤
- Mamma
Så vakkert skrevet av deg<3 Må innrømme at jeg ble litt fuktig i øynene nå!
Tusen takk <3 Måtte grine litt selv når jeg skrev det, disse barna gjør en jo helt myk <3
Felix - 3mnd og 24 dager!
Nå er det jammen en stund siden det ble skrevet noe annet enn kjærlighetsord i denne dagboken, så nå er det på tide med en liten oppdatering om lille Felix.
Før jeg ble mamma hadde jeg aldri hørt om utviklingssprang, man hørte kun om babyer som gråt hele tiden og foreldre som var utsultet på søvn.
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at vi skulle være så heldig å få til noe baby som sov så og si natten igjennom fra 6 uker, ingen kolikk og bare gleden. Men etterhvert som Felix har vokst, har jeg og sett tydelige endringer i atferden hans og jeg begynte å søke etter svar, og begynte å lese meg opp på utviklingssprang, og tiltross for at vi må har en baby hverken vi eller hovedpersonen kjenner igjen, er det lettere å forholde seg til det som nå skjer.
Felix er i sprang 4, og store utviklinger har skjedd. Han kan nå
- rulle fra rygg til mage, og øver seg veldig på å krabbe.
- flytte rangla si fra den ene hånden til den andre
- reagerer på navnet sitt
- strekker hendene sine mot oss når han vil opp.
Blandt mye annet selvsagt, men dette er typiske nye egenskaper i steg 4.
Men samtidig som han utvikler seg i et forrykende tempo, så er søvnen helt endret. Han våkner ofte, gjerne hver 2.t for mat, eller bare kos på puppen. Jeg merker jeg er enormt sliten, for dette er ikke jeg vant med. Men alt er faser, og alle faser går over i en ny etterhvert. Noen gode og noen dårlige...
Ifølge appen min som har en "chart" over disse utviklingssprangene så er det 2.5uker igjen av denne ruskete perioden, håper det stemmer! Charten stemmer iallefall på en prikk når vi startet steg 4 og de endringene vi merket.
Men utover alt dette er Felix fortsatt en veldig blid og bestemt gutt. Han er ufattelig utålmodig, kort lunte, og høylytt. Men samtidig vanvittig blid, pratsom, sosial og ler mye! Liker best å sove oppå meg på dagen, men sakte har vi innført iallefall langduppen ute i vogna.
Flinke lille gutten min ❤
Nå er det jammen en stund siden det ble skrevet noe annet enn kjærlighetsord i denne dagboken, så nå er det på tide med en liten oppdatering om lille Felix.
Før jeg ble mamma hadde jeg aldri hørt om utviklingssprang, man hørte kun om babyer som gråt hele tiden og foreldre som var utsultet på søvn.
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at vi skulle være så heldig å få til noe baby som sov så og si natten igjennom fra 6 uker, ingen kolikk og bare gleden. Men etterhvert som Felix har vokst, har jeg og sett tydelige endringer i atferden hans og jeg begynte å søke etter svar, og begynte å lese meg opp på utviklingssprang, og tiltross for at vi må har en baby hverken vi eller hovedpersonen kjenner igjen, er det lettere å forholde seg til det som nå skjer.
Felix er i sprang 4, og store utviklinger har skjedd. Han kan nå
- rulle fra rygg til mage, og øver seg veldig på å krabbe.
- flytte rangla si fra den ene hånden til den andre
- reagerer på navnet sitt
- strekker hendene sine mot oss når han vil opp.
Blandt mye annet selvsagt, men dette er typiske nye egenskaper i steg 4.
Men samtidig som han utvikler seg i et forrykende tempo, så er søvnen helt endret. Han våkner ofte, gjerne hver 2.t for mat, eller bare kos på puppen. Jeg merker jeg er enormt sliten, for dette er ikke jeg vant med. Men alt er faser, og alle faser går over i en ny etterhvert. Noen gode og noen dårlige...
Ifølge appen min som har en "chart" over disse utviklingssprangene så er det 2.5uker igjen av denne ruskete perioden, håper det stemmer! Charten stemmer iallefall på en prikk når vi startet steg 4 og de endringene vi merket.
Men utover alt dette er Felix fortsatt en veldig blid og bestemt gutt. Han er ufattelig utålmodig, kort lunte, og høylytt. Men samtidig vanvittig blid, pratsom, sosial og ler mye! Liker best å sove oppå meg på dagen, men sakte har vi innført iallefall langduppen ute i vogna.
Flinke lille gutten min ❤
Vedlegg
Fine, gode Felix<3 Er helt utrolig når de mestrer nye ting, selvom det er litt slitsomt med utviklingen. Syns dere er kjempe flinke<3
Idag har jeg vært mamma i 5 måneder. Og jeg er blitt et helt nytt menneske enn det jeg var før jeg ble mamma, at jeg kunne elske et annet menneske så høyt ante jeg ikke.
For 5mnd siden lå du å sov i sengen ved siden av meg, helt inntil og så liten og forsvarsløs. Du var bare noen få timer gammel, helt fersk. Jeg husker du pustet så fort, jeg fikk ikke sove for jeg var så redd for deg.
Det er igrunn ikke så mye som har forandret seg sånnsett, du ligger fortsatt inntil meg, helt nært. Da sover du best. Jeg får fortsatt ikke sove alltid, for jeg må ligge å se litt på deg. Ser ser på deg og sovner til lyden av den jevne pusten din, som er den fineste lyden i verden.
Men du har blitt så stor gutt! Pratsom, full av smil og latter. Og et vannvittig temperament! Trodde ikke noen kunne bli så fornærma over å bli kledd på, eller noen bli så glad over å bli avkledd! Du er så veldig aktiv hele tiden, aldri er du i ro. Kun når du sover er du rolig. Og da er du så uendelig vakker. Det er du jo hele tiden, men sovende barn. . . <3
Jeg gleder meg til resten av livet mitt med deg, mitt vakre barn.
Takk for at vu får være mammaen og pappaen din, og for at du viser meg din uendelige kjærlighet til oss hver eneste dag.
- Mamma <3
For 5mnd siden lå du å sov i sengen ved siden av meg, helt inntil og så liten og forsvarsløs. Du var bare noen få timer gammel, helt fersk. Jeg husker du pustet så fort, jeg fikk ikke sove for jeg var så redd for deg.
Det er igrunn ikke så mye som har forandret seg sånnsett, du ligger fortsatt inntil meg, helt nært. Da sover du best. Jeg får fortsatt ikke sove alltid, for jeg må ligge å se litt på deg. Ser ser på deg og sovner til lyden av den jevne pusten din, som er den fineste lyden i verden.
Men du har blitt så stor gutt! Pratsom, full av smil og latter. Og et vannvittig temperament! Trodde ikke noen kunne bli så fornærma over å bli kledd på, eller noen bli så glad over å bli avkledd! Du er så veldig aktiv hele tiden, aldri er du i ro. Kun når du sover er du rolig. Og da er du så uendelig vakker. Det er du jo hele tiden, men sovende barn. . . <3
Jeg gleder meg til resten av livet mitt med deg, mitt vakre barn.
Takk for at vu får være mammaen og pappaen din, og for at du viser meg din uendelige kjærlighet til oss hver eneste dag.
- Mamma <3
Vedlegg
Fineste Felix<3 Tiden går så fort. Husker all den spenningen vi opplevde her inne i påvente av fødsler, og nå har alle babyene blitt så store <3
Åh så spente vi alle var! Heiet på hverandre og hjalp til med å holde humøret oppe, og tenk, nå er de her og vel så det <3
Dette er Felix.
Jeg vil gjerne fortelle litt om hvem Felix er til dere som leser her inne, og et lite hjertesukk til alle dem som stadig skal belære meg om mitt eget barn og hvordan jeg skal gå fram der.
I magen var Felix veldig varierende, noen dager helt bajas, noen dager skummelt rolig. Men han hakket mye, dag ut og dag inn. Men om natten sov han alltid, aldri holdt han mammaen sin våken med spark og rabalder.
Han kom til verden i full fart en lørdags formiddag i oktober, og har siden da forandret livene våre opp ned.
Felix er en veldig aktiv gutt! Han ligger ifølge fysioterapeuten litt foran på motorisk utvikling, noe selv jeg ser. Gutten vil opp og fram, men er jo enda så liten.
Han liker å ligge på gulvet og holde på med alle lekene sine, noen ganger på rygg, men magen er finest å ligge på. Da snurrer han seg runde på runde og følger med på alt! Noen ganger kan han ligge 10min alene, andre ganger 1time. Men det beste er å leke med mamma og pappa, helst pappa, for han leker litt røffere!
Felix er også en veldig veldig blid gutt, smiler og ler hele dagen! Men det er kort vei mellom smil og hyling. Han vet nå at sutring og gråt kan brukes for at mamma eller pappa plukker han opp.
Han hater også alt av påkledningen, alt i nærheten av hodet er ikke greit, kjefter og smeller fælt! Men blid igjen når klærne først er på.
Selv om Felix er en aktiv og småselvstendig type, trenger han mye nærhet. Å finne søvnen selv, dag og kveld, er en sjeldenhet. Han trenger en varm trygg forelder til å roe han ned, stryke han over håret og holde i en finger. Helst pupp til han er i drømmeland, men en brystkasse er et greit alternativ. På dagen sover han i vognen sin ute. Noen dager triller vi i mange timer, noen ganger kun 30min slik at han sovner og kan stå ute en time eller 2.
Felix er mest glad i mamma og pappaen sin, bestemor på andreplass. Bestefar, onkel og tante deretter. Alle andre vil han ikke bli holdt av, da blir det skriking og helt utrøstelig.
Det var kort om Felix, herregud for en fin fyr han egentlig er <3
Jeg vil gjerne fortelle litt om hvem Felix er til dere som leser her inne, og et lite hjertesukk til alle dem som stadig skal belære meg om mitt eget barn og hvordan jeg skal gå fram der.
I magen var Felix veldig varierende, noen dager helt bajas, noen dager skummelt rolig. Men han hakket mye, dag ut og dag inn. Men om natten sov han alltid, aldri holdt han mammaen sin våken med spark og rabalder.
Han kom til verden i full fart en lørdags formiddag i oktober, og har siden da forandret livene våre opp ned.
Felix er en veldig aktiv gutt! Han ligger ifølge fysioterapeuten litt foran på motorisk utvikling, noe selv jeg ser. Gutten vil opp og fram, men er jo enda så liten.
Han liker å ligge på gulvet og holde på med alle lekene sine, noen ganger på rygg, men magen er finest å ligge på. Da snurrer han seg runde på runde og følger med på alt! Noen ganger kan han ligge 10min alene, andre ganger 1time. Men det beste er å leke med mamma og pappa, helst pappa, for han leker litt røffere!
Felix er også en veldig veldig blid gutt, smiler og ler hele dagen! Men det er kort vei mellom smil og hyling. Han vet nå at sutring og gråt kan brukes for at mamma eller pappa plukker han opp.
Han hater også alt av påkledningen, alt i nærheten av hodet er ikke greit, kjefter og smeller fælt! Men blid igjen når klærne først er på.
Selv om Felix er en aktiv og småselvstendig type, trenger han mye nærhet. Å finne søvnen selv, dag og kveld, er en sjeldenhet. Han trenger en varm trygg forelder til å roe han ned, stryke han over håret og holde i en finger. Helst pupp til han er i drømmeland, men en brystkasse er et greit alternativ. På dagen sover han i vognen sin ute. Noen dager triller vi i mange timer, noen ganger kun 30min slik at han sovner og kan stå ute en time eller 2.
Felix er mest glad i mamma og pappaen sin, bestemor på andreplass. Bestefar, onkel og tante deretter. Alle andre vil han ikke bli holdt av, da blir det skriking og helt utrøstelig.
Det var kort om Felix, herregud for en fin fyr han egentlig er <3
Vedlegg
Det er helt mørkt i rommet. Ute høres noen små fugler som ikke har funnet roen enda.
Her inne er det helt stille, men egentlig ikke. For i mørket hører jeg verdens fineste og tryggeste lyd, pusten til en 8mnd liten gutt som sover ved siden av meg.
Du er litt urolig, er det fordi du snart våkner for flaska di, eller er det noe du drømmer?
Drømmer du om blomstene du plukket selv idag når du satt i gresset? Om alle fuglene du så når vi sto i vinduet, eller de store hestene som ville lukte på oss?
Eller drømmer du noe skummelt? Om når du våknet i senga di alene og mamma brukte alt for lang tid på å gå fra stuen og inn til deg?
Jeg håper på det første, jeg håper du aldri er redd for at mamma og pappa ikke kommer når du roper. For vi vil alltid komme.
Men inatt sover du inne hos meg, tett inntil litt og littegranne for deg selv. Da sover du som en sten, våkner ikke før det blir lyst. Du er trygg, nær og tilfreds.
Mamma ligger bare å ser på deg i tussmørket. Jeg trenger ikke lys for å se deg, for jeg kjenner hver minste detalj av ansiktet ditt, hver minste fure og hver en øyenvipp. Så vakker og velskapt, så perfekt.
Du er mitt vakreste kunstverk, ubetalelig og uerstattelig.
Så lenge du trenger meg så nært som inatt er jeg her, holder deg i hånden, stryker deg over panna. Kysser deg på nesen.
Mitt vakre barn.
8mnd med ubetinget kjærlighet har du gitt oss. 8 mnd siden livet fikk en ny mening.
Du er alt i hele verden for oss ♡
- mamma
Her inne er det helt stille, men egentlig ikke. For i mørket hører jeg verdens fineste og tryggeste lyd, pusten til en 8mnd liten gutt som sover ved siden av meg.
Du er litt urolig, er det fordi du snart våkner for flaska di, eller er det noe du drømmer?
Drømmer du om blomstene du plukket selv idag når du satt i gresset? Om alle fuglene du så når vi sto i vinduet, eller de store hestene som ville lukte på oss?
Eller drømmer du noe skummelt? Om når du våknet i senga di alene og mamma brukte alt for lang tid på å gå fra stuen og inn til deg?
Jeg håper på det første, jeg håper du aldri er redd for at mamma og pappa ikke kommer når du roper. For vi vil alltid komme.
Men inatt sover du inne hos meg, tett inntil litt og littegranne for deg selv. Da sover du som en sten, våkner ikke før det blir lyst. Du er trygg, nær og tilfreds.
Mamma ligger bare å ser på deg i tussmørket. Jeg trenger ikke lys for å se deg, for jeg kjenner hver minste detalj av ansiktet ditt, hver minste fure og hver en øyenvipp. Så vakker og velskapt, så perfekt.
Du er mitt vakreste kunstverk, ubetalelig og uerstattelig.
Så lenge du trenger meg så nært som inatt er jeg her, holder deg i hånden, stryker deg over panna. Kysser deg på nesen.
Mitt vakre barn.
8mnd med ubetinget kjærlighet har du gitt oss. 8 mnd siden livet fikk en ny mening.
Du er alt i hele verden for oss ♡
- mamma
Vedlegg
Vakkert skrevet <3
Tusen takk ♡♡
I januar 2017 fant vi ut at vi ventet en liten en på nytt. Det var riktig nok planlagt, men det er jo likevel helt fantastisk å se en positiv test lyse mot en.
Månedene gikk, og med hyperemesis, bekkenløsning og en spinnvill 2.5åring med makk i rompa har det ikke vært det letteste svangerskapet og jeg har vært sykemeldt siden uke 5.
Jeg hadde følt meg dårlig lenge når jeg fredag 18.august, én mnd før termin, kontakter sykehuset pga lite liv i magen og generell dårlig allmenntilstand hos meg selv. Jeg før komme til kontroll på føde poliklinikk som etter en ctg, ultralyd og en kjapp titt hos legen konkluderer med at jeg har nok bare et angstanfall og får heller kontakte føden på kvelden om ting ikke er bedre.
Ting blir ikke bedre og vi kjører opp på kvelden. Det blir tatt ny ultralyd og legen syns det er lite fostervann og hun sliter med å få målt alt hun skal. Jeg blir lagt inn på obs-posten og over helgen er det flere leger som titter på meg, babyen og beskjeden er stortsett den samme; lite fostervann, lite liv, redd mor. Mandag er det samme regla. Denne legen syns fostervannsmengden er fin, men ser at navlestrengen ligger 2 ganger rundt halsen til babyen og rundt benet hans. Da raser min verden sammen. Dødsangsten for mitt ufødte barn velter opp i meg uansett hvor mange ganger hun sier at dette ikke er farlig. Jeg må bare forlate rommet, må få gråte og reagere i fred. Legen kommer selvsagt etter, men jeg ser hun mangler forståelse for redselen min. Hun vet jo dette ikke er farlig, men det vet ikke jeg. Min og hennes virkelighet er som 2 ulike verdener akkurat nå.
Det har tidligere i helgen vært snakk om sette fødselen igang, men det er ingen som snakker sammen av legene. Ingen ting for meg å forholde meg til. Bare dyp redsel for hva tilstanden i magen egentlig er.
Tirsdag kommer legen som la meg inn natt til lørdag og sier de har diskutert meg i plenum og planen er å sette fødselen igang fredag 25.august, i uke 37+0 slik at han ikke er prematur lengre. Halleluja! Min oppgave nå er å ikke gå fra vettet innen fredag.
Onsdag dukker legen opp igjen, hun som gang på gang forsikrer meg om hvor ufarlig dette her er. Hun har visstnok ikke hørt noe om noe igangsettelse, hun tror ikke hun gjør hverken meg eller barnet mitt en tjeneste ved å sette igang en fødsel. Men nå er jeg lei. Nå orker jeg ikke mer. Jeg raser fra meg før jeg, passelig nok, starter å gråte. Nå må de bli enig, jeg vil ha denne ungen ut før redselen spiser meg opp. Hun får meg til å føle meg som en sutreunge... som maser meg til viljen min. Men innerst inne vet jeg jo at hadde det vært medisinsk uforsvarlig hadde hun aldri godkjent det.
Min favorittjordmor er på kveldsvakt og gir meg en fin gjennomgang av hva jeg kan forvente av en igangsatt fødsel. Tid er stikkordet. Det kommer til å ta lang tid. Jeg finnes ikke moden. Ingen tegn til spontan fødsel. Men jeg er forberedt! Snart er vi trygge.
Fredag er endelig her. Pulsen min hopper opp og ned, baby er småstressa i magen og jordmor sier at kroppen er spent. Heldigvis er det favorittjordmor som skal være med på induksjonen.
Det blir tatt en undersøkelse nedentil før ballongkateteret skal settes inn, fortsatt ikke tegn til modning. 13.30 er kateteret på plass og murringene begynner ganske rett på. De gir seg dog etter noen timer og jeg får en god natts søvn.
Kl 07 lørdag, 26.august går jeg på do og kateteret faller ut. Fortsatt ingen murringer eller noe som helst. Jeg blir undersøkt ved 11.30tiden, knappe 3cm så legen stripper livmorhalsen litt. Må be henne slutte da det gjør for vondt.
13.30 kommer jordmor og sier at nå har vi fått en fødestue og en jordmor, lykke til!
Ok tenker jeg, skal jeg liksom bare føde nå? Kroppen føles ikke som om den er i fødsel akkurat.
På fødestuen er det nå 4cm, så jordmor tar vannet og setter på en elektrode på hodet til babyen. Klokken er nå 14.15, jordmor setter på litt musikk og sier at nå skal vi kose oss utover kvelden. Kjære vene...
Men så starter det. Riene river tak i meg uten forvarsel. Kjenner at dette her gidder jeg ikke og ber jordmor bestille en epidural snarest. Hun sier jada jada, men det er enda lenge til den kan settes. Helt greit for meg, bare den kommer. Hun nikker og smiler. Hun har nok skjønt hva som er på tur til å skje.
Jeg vil prøve akupunktur og jordmor er ikke tungbedd. Riene er verst i ryggen så der er det masse nåler, samt en pitteliten en i panna som hun sier virker som valium. Jada tenker jeg. Sikkert.
Jeg vil prøve lystgass, og lystgass kombinert med valium-nåla er helt himmelsk! Jeg har full kontroll over pusten. Ingen snakker til meg og jeg sover mellom riene. Er som jeg har drukket 5tequila-shots og 3 fernet, hodet spinner og jeg bare slapper av. Hører jordmor og mannen snakker litt i bakgrunnen om Siv Jensen og den dumme Bængshot-sangen som går om og om igjen på radioen.
Jordmor må ut en tur, men sier hun er tilbake ca kl 16. Da tar vi en undersøkelse og vurderer om jeg må over på drypp for å få fortgang i fødselen. Pga måten jeg ligger på ift overvåkning av babyen klarer hun ikke måle riene, og siden jeg mest bare sover tror hun framgangen er dårlig.
Kl er 16, og vi får gjort en undersøkelse på et vis og jeg mumler noe om den epiduralen. Jordmor smiler og sier at hun tror ikke vi rekker den, da det nå er 7cm. Hun noterer seg noe og skal akkurat til å gå ut en tur da første pressrie kommer! Hun hiver seg rundt, sjekker meg og sier fornøyd at nå er det på tide å ta på seg lebestiften for nå skal vi straks feire bursdag! Sier jeg vil snu meg igjen, men nei, nå skal det fødes sier hun! Så tar hun på seg lebestift, tilkaller barnepleier og nynner mens jeg holder på å krepere. Det hjelpes til med å holde ben, jeg kjenner babyen er på tur ut og jeg klarer å ta imot beskjeder fra Jm om når jeg skal presse og ikke presse!
Kl 16.23, etter 2t i fødsel får vi endelig møte den vakre skatten vår, Filip! 3557gram lykke fordelt på 50cm [emoji170]
Månedene gikk, og med hyperemesis, bekkenløsning og en spinnvill 2.5åring med makk i rompa har det ikke vært det letteste svangerskapet og jeg har vært sykemeldt siden uke 5.
Jeg hadde følt meg dårlig lenge når jeg fredag 18.august, én mnd før termin, kontakter sykehuset pga lite liv i magen og generell dårlig allmenntilstand hos meg selv. Jeg før komme til kontroll på føde poliklinikk som etter en ctg, ultralyd og en kjapp titt hos legen konkluderer med at jeg har nok bare et angstanfall og får heller kontakte føden på kvelden om ting ikke er bedre.
Ting blir ikke bedre og vi kjører opp på kvelden. Det blir tatt ny ultralyd og legen syns det er lite fostervann og hun sliter med å få målt alt hun skal. Jeg blir lagt inn på obs-posten og over helgen er det flere leger som titter på meg, babyen og beskjeden er stortsett den samme; lite fostervann, lite liv, redd mor. Mandag er det samme regla. Denne legen syns fostervannsmengden er fin, men ser at navlestrengen ligger 2 ganger rundt halsen til babyen og rundt benet hans. Da raser min verden sammen. Dødsangsten for mitt ufødte barn velter opp i meg uansett hvor mange ganger hun sier at dette ikke er farlig. Jeg må bare forlate rommet, må få gråte og reagere i fred. Legen kommer selvsagt etter, men jeg ser hun mangler forståelse for redselen min. Hun vet jo dette ikke er farlig, men det vet ikke jeg. Min og hennes virkelighet er som 2 ulike verdener akkurat nå.
Det har tidligere i helgen vært snakk om sette fødselen igang, men det er ingen som snakker sammen av legene. Ingen ting for meg å forholde meg til. Bare dyp redsel for hva tilstanden i magen egentlig er.
Tirsdag kommer legen som la meg inn natt til lørdag og sier de har diskutert meg i plenum og planen er å sette fødselen igang fredag 25.august, i uke 37+0 slik at han ikke er prematur lengre. Halleluja! Min oppgave nå er å ikke gå fra vettet innen fredag.
Onsdag dukker legen opp igjen, hun som gang på gang forsikrer meg om hvor ufarlig dette her er. Hun har visstnok ikke hørt noe om noe igangsettelse, hun tror ikke hun gjør hverken meg eller barnet mitt en tjeneste ved å sette igang en fødsel. Men nå er jeg lei. Nå orker jeg ikke mer. Jeg raser fra meg før jeg, passelig nok, starter å gråte. Nå må de bli enig, jeg vil ha denne ungen ut før redselen spiser meg opp. Hun får meg til å føle meg som en sutreunge... som maser meg til viljen min. Men innerst inne vet jeg jo at hadde det vært medisinsk uforsvarlig hadde hun aldri godkjent det.
Min favorittjordmor er på kveldsvakt og gir meg en fin gjennomgang av hva jeg kan forvente av en igangsatt fødsel. Tid er stikkordet. Det kommer til å ta lang tid. Jeg finnes ikke moden. Ingen tegn til spontan fødsel. Men jeg er forberedt! Snart er vi trygge.
Fredag er endelig her. Pulsen min hopper opp og ned, baby er småstressa i magen og jordmor sier at kroppen er spent. Heldigvis er det favorittjordmor som skal være med på induksjonen.
Det blir tatt en undersøkelse nedentil før ballongkateteret skal settes inn, fortsatt ikke tegn til modning. 13.30 er kateteret på plass og murringene begynner ganske rett på. De gir seg dog etter noen timer og jeg får en god natts søvn.
Kl 07 lørdag, 26.august går jeg på do og kateteret faller ut. Fortsatt ingen murringer eller noe som helst. Jeg blir undersøkt ved 11.30tiden, knappe 3cm så legen stripper livmorhalsen litt. Må be henne slutte da det gjør for vondt.
13.30 kommer jordmor og sier at nå har vi fått en fødestue og en jordmor, lykke til!
Ok tenker jeg, skal jeg liksom bare føde nå? Kroppen føles ikke som om den er i fødsel akkurat.
På fødestuen er det nå 4cm, så jordmor tar vannet og setter på en elektrode på hodet til babyen. Klokken er nå 14.15, jordmor setter på litt musikk og sier at nå skal vi kose oss utover kvelden. Kjære vene...
Men så starter det. Riene river tak i meg uten forvarsel. Kjenner at dette her gidder jeg ikke og ber jordmor bestille en epidural snarest. Hun sier jada jada, men det er enda lenge til den kan settes. Helt greit for meg, bare den kommer. Hun nikker og smiler. Hun har nok skjønt hva som er på tur til å skje.
Jeg vil prøve akupunktur og jordmor er ikke tungbedd. Riene er verst i ryggen så der er det masse nåler, samt en pitteliten en i panna som hun sier virker som valium. Jada tenker jeg. Sikkert.
Jeg vil prøve lystgass, og lystgass kombinert med valium-nåla er helt himmelsk! Jeg har full kontroll over pusten. Ingen snakker til meg og jeg sover mellom riene. Er som jeg har drukket 5tequila-shots og 3 fernet, hodet spinner og jeg bare slapper av. Hører jordmor og mannen snakker litt i bakgrunnen om Siv Jensen og den dumme Bængshot-sangen som går om og om igjen på radioen.
Jordmor må ut en tur, men sier hun er tilbake ca kl 16. Da tar vi en undersøkelse og vurderer om jeg må over på drypp for å få fortgang i fødselen. Pga måten jeg ligger på ift overvåkning av babyen klarer hun ikke måle riene, og siden jeg mest bare sover tror hun framgangen er dårlig.
Kl er 16, og vi får gjort en undersøkelse på et vis og jeg mumler noe om den epiduralen. Jordmor smiler og sier at hun tror ikke vi rekker den, da det nå er 7cm. Hun noterer seg noe og skal akkurat til å gå ut en tur da første pressrie kommer! Hun hiver seg rundt, sjekker meg og sier fornøyd at nå er det på tide å ta på seg lebestiften for nå skal vi straks feire bursdag! Sier jeg vil snu meg igjen, men nei, nå skal det fødes sier hun! Så tar hun på seg lebestift, tilkaller barnepleier og nynner mens jeg holder på å krepere. Det hjelpes til med å holde ben, jeg kjenner babyen er på tur ut og jeg klarer å ta imot beskjeder fra Jm om når jeg skal presse og ikke presse!
Kl 16.23, etter 2t i fødsel får vi endelig møte den vakre skatten vår, Filip! 3557gram lykke fordelt på 50cm [emoji170]