Min lille prinsesse <3

sofiebrvik

sofiebrvik

Gift med forumet
Julibarna2014
Augustmødrene 2014
Tenkte kanskje jeg kunne starte opp en aldri så liten dagbok her inne. Mest for min egen del, da, men det er jo veldig koselig om noen av dere har lyst til å følge meg på veien ;)

Først kan jeg jo fortelle litt kort om meg selv;
Jeg er 21 år gammel (født i 1992), er lærerstudent (litt på deltid nå i år) med fast jobb på skole. Jeg er singel, og mest sannsynlig kommende alenemor når den tid kommer. Barnefar er en "gammel" flamme, som jeg egentlig ikke hadde så mye med å gjøre lengre. Er jo veldig glad i han, og han er en super fyr, men vi var liksom ferdige med hverandre etter å ha prøvd å fiksa forholdet vårt i over et år. Han bor ikke på samme plass som meg.
Uansett, plutselig en lørdagskveld står han rett foran meg. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg hadde savna fyren no enormt, og en ting førte til en annen osv.. Jeg gikk på ppiller, så tenke ikke noe særlig mer over det.

To uker etterpå ventet jeg mensen, men den kom ikke.. Det kjentes sånn ut, men den drøya liksom så lenge. Så jeg tok en graviditetstest bare for sikkerhets skyld. Og tada - så var jeg her.

Barnefar har ikke kontakta meg på to uker, og gjorde det ganske tydelig for meg at han ikke vil ha noe som helst med meg og ungen å gjøre. Selvfølgelig krysser jeg fingrene for at han plutselig skal ombestemme seg, for det hadde jo vært det beste. :(
 
Så sårt at han trekker seg unna :(
Krysser fingrene for at han bare trenger litt tid på å komme over sjokket,
og at han kommer diltende etter hvert som magen vokser :)

Gleder meg til å følge deg gjennom svangerskapet :D
 
Så hyggelig at dere vil følge meg! :)

Det er utrolig sårt at han ikke vil være en del av dette, ja. Har snakka med han i dag, og han mener fast bestemt at jeg ødelegger livet hans. At barnet vil få en dårlig oppvekst, og at jeg kommer til å ha dårlig samvittighet for dette helt til den dagen jeg dør. Vet liksom ikke helt hva jeg skal svare på dette... :( han er så bestemt på at dette er feil, og at det aldri kommer til å gå bra. Det er så mange følelser i sving akkurat nå, og jeg føler meg som verdens verste person. Men jeg vet jo at det burde jeg ikke.. Jeg velger livet til barnet mitt, og det synes jeg kanskje er det mest riktige valget jeg noen gang har tatt. Jeg er inneforstått med at det kan bli vanskelig til tider, og at det kanskje ikke passer helt perfekt akkurat nå (det kunne jo faktisk ikke vært dårlige timing da..) men jeg VET at dette er noe jeg vil, og det gjør meg ingenting å sette mitt eget liv litt på vent av den grunn. :) Uheldgivis han jeg ikke tvinge han til noe som helst, så han må nesten få gjøre som han vil. Har i alle fall tilbydd han å delta i denne reisen her nå, men han det kunne han visst ikke svare på nå..


Puuuh... Mye tanker og følelser å få ut akkurat nå. Passer UTROLIG dårlig i og med at jeg sitter midt i en ganske så tørr og vanskelig hjemmeeksamen i religion.. Belager meg på å bruke natten til dette :) Jeg vet at i morgen går flere timer av dagen vekk til at jeg skal være dårlig, svimmel, trøtt og ha hodepine.. Så her må jeg nok heller ofre nattesøvnen ;)
 
Hihi, jeg fikk positiv test midt i en hjemmeeksamen selv, så jeg skjønner i alle fall den biten! ;)

Jeg går også på lærerstudie :) Første året, 1-7. klasse :D
 
Uffa meg! Høres tungt ut! Selv var jeg ung alenemamma til min første! Startet opp på studier etter at jeg hadde vært et år hjemme med han, og klarte meg utrolig bra alene, helt til mannen min kom inn i bildet! Det kan gå fortere enn du tror før du finner "mannen i ditt liv", og hvis han ikke dukker opp på lenge, så klarer du deg helt fint selv også! Husk at det er vanskelig for barnefaren å sette seg inn i hva som egentlig skjer, siden dere ikke er sammen lenger. Prøv å overse det ufine han sier, tilgi han for barnets skyld, han kommer nok til å endre seg etterhvert som han blir bedre kjent med barnet sitt! Det tar bare litt tid!
 
mrria skrev:
Hihi, jeg fikk positiv test midt i en hjemmeeksamen selv, så jeg skjønner i alle fall den biten! ;)

Jeg går også på lærerstudie :) Første året, 1-7. klasse :D
Klikk for å utvide …

Oi!! Da tror jeg nok jeg hadde vært passe forfjamset ja :) Men nå er den levert, og det gikk egentlig ganske fint! Hurra!

Åja, kan jeg spørre hvor du går henn? :) Jeg går 2.året 5-10 klasse i Volda :)

Reinbue skrev:
Uffa meg! Høres tungt ut! Selv var jeg ung alenemamma til min første! Startet opp på studier etter at jeg hadde vært et år hjemme med han, og klarte meg utrolig bra alene, helt til mannen min kom inn i bildet! Det kan gå fortere enn du tror før du finner "mannen i ditt liv", og hvis han ikke dukker opp på lenge, så klarer du deg helt fint selv også! Husk at det er vanskelig for barnefaren å sette seg inn i hva som egentlig skjer, siden dere ikke er sammen lenger. Prøv å overse det ufine han sier, tilgi han for barnets skyld, han kommer nok til å endre seg etterhvert som han blir bedre kjent med barnet sitt! Det tar bare litt tid!
Klikk for å utvide …

Det er i alle fall utrolig sårt å tenke på dette her.. Føler liksom ikke jeg kan mase og forvente så mye av han heller, ettersom han har gitt ganske så klart beskjed om dette er noe han ikke vil. Jeg vet at jeg og han aldri kommer til å bli et par noen sinne, så det er liksom ikke det som er problemet. Uansett vil jeg jo at ungen min skal ha en pappa å se opp til :( Fremtiden blir vanskelig nok for meg, og jeg tørr ikke helt å tenke på hvordan jeg skal gjøre det - enda ;) jeg vet at det vil ordne seg på en eller annen måte!

Får vel bare ta tiden til hjelp å håpe på at han vil stille opp etterhvert. Jeg kommer nok ikke til å sitte å være bitter på han, slik som han er på meg..
 
Endelig er hjemmeeksamen levert! Da er det bare å håpe på å bestå :D;)
Har vært så stressa i dag at jeg ikke engang har hatt tid til å tenke på at jeg er gravid! Utenom den kvalmen som var ganske intens i det jeg våkna og stod opp så har jeg ikke kjent noe til det! Får kjenne bedre etter i morgen :)

Nå er jeg utrolig letta. Og så er jeg såå glad for at jeg har fri i morgen :D i helgen braker det nemlig løst med jobbhelg.. Uff.
 
sofiebrvik skrev:
Oi!! Da tror jeg nok jeg hadde vært passe forfjamset ja :) Men nå er den levert, og det gikk egentlig ganske fint! Hurra!

Åja, kan jeg spørre hvor du går henn? :) Jeg går 2.året 5-10 klasse i Volda :)



Det er i alle fall utrolig sårt å tenke på dette her.. Føler liksom ikke jeg kan mase og forvente så mye av han heller, ettersom han har gitt ganske så klart beskjed om dette er noe han ikke vil. Jeg vet at jeg og han aldri kommer til å bli et par noen sinne, så det er liksom ikke det som er problemet. Uansett vil jeg jo at ungen min skal ha en pappa å se opp til :( Fremtiden blir vanskelig nok for meg, og jeg tørr ikke helt å tenke på hvordan jeg skal gjøre det - enda ;) jeg vet at det vil ordne seg på en eller annen måte!

Får vel bare ta tiden til hjelp å håpe på at han vil stille opp etterhvert. Jeg kommer nok ikke til å sitte å være bitter på han, slik som han er på meg..
Klikk for å utvide …
Jeg mente ikke at dere skulle bli sammen igjen en gang i fremtiden, hvis det var det du oppfattet! Men at dere etterhvert skal kunne samarbeide! Han har jo faktisk egentlig ikke noe valg. Han har gjort deg gravid, og dere skal få et barn. Juridisk sett er han nødt til å betale farsbidrag, og ha samvær. Det jeg mente med innlegget mitt er at det er vanskelig nå i starten, for alt er så nytt. Bitterheten går forhåpentligvis bedre etterhvert.

De første seks mnd etter at sønnen min ble født, hadde han kanskje samvær med faren sin 3 ganger! Han ville ikke, fordi han bare følte seg som en trillepike. Jeg prøvde å forklare han at det ikke er mer man kan forvente av et spebarn når man ikke bor sammen med det! Han sa masse stygge ting til meg, og var superbitter. Jeg ble såklart sint på han tilbake, men så bestemte jeg meg for å bare la han være, ikke presse på med mine forventninger rundt han. Etterhvert ble han klar til å inngå en avtale. Nå har han sønnen vår annenhver helg (omtrent, han er fortsatt litt ustabil, men han er der hvertfall for gutten)

Dette ble litt rotete! Men jeg vil gjerne dele erfaringer, oppmuntringer og gode ord med deg, hvis du ønsker :) Jeg har jo tross alt vært gjennom litt av det samme!

Og ja.. Jeg var alene helt fra starten av svangerskapet, akkurat som deg :)
 
Reinbue skrev:
Jeg mente ikke at dere skulle bli sammen igjen en gang i fremtiden, hvis det var det du oppfattet! Men at dere etterhvert skal kunne samarbeide! Han har jo faktisk egentlig ikke noe valg. Han har gjort deg gravid, og dere skal få et barn. Juridisk sett er han nødt til å betale farsbidrag, og ha samvær. Det jeg mente med innlegget mitt er at det er vanskelig nå i starten, for alt er så nytt. Bitterheten går forhåpentligvis bedre etterhvert.

De første seks mnd etter at sønnen min ble født, hadde han kanskje samvær med faren sin 3 ganger! Han ville ikke, fordi han bare følte seg som en trillepike. Jeg prøvde å forklare han at det ikke er mer man kan forvente av et spebarn når man ikke bor sammen med det! Han sa masse stygge ting til meg, og var superbitter. Jeg ble såklart sint på han tilbake, men så bestemte jeg meg for å bare la han være, ikke presse på med mine forventninger rundt han. Etterhvert ble han klar til å inngå en avtale. Nå har han sønnen vår annenhver helg (omtrent, han er fortsatt litt ustabil, men han er der hvertfall for gutten)

Dette ble litt rotete! Men jeg vil gjerne dele erfaringer, oppmuntringer og gode ord med deg, hvis du ønsker :) Jeg har jo tross alt vært gjennom litt av det samme!

Og ja.. Jeg var alene helt fra starten av svangerskapet, akkurat som deg :)
Klikk for å utvide …

Nei, trodde ikke det heller :) Men det hadde jo absoluttvært det ideelle for oss alle, sånn sett. Krysser virkelig alt jeg har for at vi kan klare å samarbeide i fremtiden. Helst at vi kan prate sammen så fort som mulig, slik at jeg kan glede meg over graviditeten. Han er jo i bunn og grunn en veldig fin fyr..

Sånn sett så ser jeg jo det fra fedrene sin vinkel også. Forstår godt at han føler seg overkjørt, igrunn. Så bra at gutten din får kontakt med faren sin. Det er det viktigste, tenker jeg.. At det ikke går utover ungen på noen som heslt måte..
 
Wiii, bare to dager igjen! Jeg gru-gleder meg skikkelig!!ImageUploadedByBV Forum1386501133.891195.jpg
 
Det det er foresten testen som ga meg halvveis hjerteinfarkt inne på do på et kjøpesenter!!
 
ImageUploadedByBV Forum1386534439.980134.jpg
Sukk, tro hvordan jeg skal klare å skjule dette. Det er nok mest luft, men det vises jo godt på meg selv om jeg har klær på :O vil jo ikke det skal synes
 
Blir kjekt å følge deg videre:) det går nok bra dette her :) fin du var da!
 
august2014 skrev:
Blir kjekt å følge deg videre:) det går nok bra dette her :) fin du var da!
Klikk for å utvide …

Så hyggelig at du vil følge med :) håper på det beste. Skal inn til UL nå klokken 14. Tvitvi :)

Og takk :) hehe
 
Pjuuh, i dag er jeg så utrolig letta! Starta dagen med å forsove meg greeeit mye. Hadde 10 minutter på meg på å komme meg ut av huset, men jammen gikk ikke det også. Skulle på ultralyd, men timen var ikke før klokken 14.00 :) Heldigvis hadde jeg en annen avtale før det. Dagen gikk så utfattelig sakte, og jeg grua meg noe helt enormt. Forberedte meg mentalt inni hodet mitt at det ikke kom til å være liv, og at de dårlige nyhetene kom til å bli slengt i trynet på meg. Jeg lovte med selv å ikke bryte sammen.

Har dessverre ikke gode erfaringer med innvendig ultralyd, så jeg tenkte mitt menst jeg traska meg bort til der hvor ultralyden skulle tas. Var tidlig ute.. hele 49 minutter for tidilig, faktisk. Satte meg på venterommet.. var på do sikkert 4 ganger i løpet av ventetiden. Flere pasienter fikk komme inn før meg, mens jeg venta og venta. Av og til tok jeg til tårene, men følte meg så ufattelig dum, så jeg tørka de raskt. Ble underholdt av bestevenninna mi på facebook. Hun fikk tiden til å gå mye raskere!

Så ble navnet mitt ropt opp, og jeg skvatt til. Hilste pent og satte med ned på stolen. Vi småprata litt om min tidligere graviditet, og fant ut ved hjelp av min siste mensdag at jeg var nøyaktig 7 uker på vei. Hun ville ta klamydiatest på meg, og det skulle hun selvsagt få lov til. Men først måtte jeg kle av meg. Dette er faktisk det verste med hele greia.. jeg er ikke komfortabel med å kle av meg nedentil for fremmede. Men det gikk fint, denne gangen også :)
Jeg la meg til å stolen, og hun putta inn det forbanna kalde apparate de bruker for å "åpne opp" eller hva det nå enn er. Det var litt vondt, men ikke verre enn at det gikk bra. Så, skulle hun inn med ultralydaparatet. Hjertet mitt banka så utrolig fort, og jeg kjempa mot tårene. Snakk om å være negativ av natur altså, men sånn er det nå bare.

Omsider fikk hun det inn, og hun snudde skjermen mot seg selv. Snakka med seg selv gjorde hun å, og hun brukte lang tid. Dermed var jeg sikker på at det ikke var noe baby inni der. MEN, plutselig snudde hun skjermen mot meg og viste med det fineste jeg NOEN GANG har sett! En helt perfekt liten reke, akkurat stor og lang nok til å være 7 uker! :love2 Jeg ble så glad, og måtte selvfølgelig spørre om det var liv.. Ja'a, det er det, sa hun. Viste meg den lille, blinkende, hvite prikken som jevnt og fint blinka. Det var visst hjertet, og det så veldig bra ut alt sammen. Hun beroliget meg med at dette kom til å gå bra. Alt var i orden inni der så vidt hun kunne se, og jeg fikk bare beskjed om å ruge videre. Jeg kom ut av det rommet minst 30 kg lettere!

For se på dette nydelige bildet jeg fikk med meg da!! :D en 9mm lang spire som hadde det bare fint inni rugekassa si!

ImageUploadedByBV Forum1386681577.421093.jpg

For en gledens dag!!
 
En liten oppdatering av situasjonen med barnefar:

Han er, som før, ikke det spøtt interessert i verken meg eller barnet. I følge han er he den dummeste kjerringa i to sko, som ødelegger både mitt, hans og barnet sitt lov. Jeg er tidenes egoist, og tenker bare på meg selv. I tillegg til dette er jeg også ganske syk i hodet som ikke er enig med han..

Det tærer virkelig på. Han snakker ikke til meg på eget initiativ. Har prøvd å hinte frem at kanskje vi skulle møttes for å prate om det, men nei. Han gir seg blanke f i det hele, selv om han kan klage og synes litt synd i seg selv av og til. Jeg er litt fortvilet for dette, men samtidig vet jeg at jeg hel sikkert klarer meg selv om jeg blir alene med barnet. Uff
 
Last edited:
Uff, så trist at han gjør seg så vanskelig.
Det blir nok annerledes når han får se barnet :)
Kanskje han vil være med på OUL i uke 18?

Så herlig å få se et bankende hjerte! :D
Jeg skal jammen bestille meg en tidlig UL til uke 10-11 :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp