maoam
Elsker forumet
Jeg hadde vært sykmeldt delvis nesten hele svangerskapet pga høyt blodtrykk og fra 1.12.06 begynte jeg med 100% sykmelding. Vi hadde da hatt gutten vår i 8 mnd, og pappaen overtok min permisjon, derfor skulle vi være hjemme begge to frem til fødsel. Jeg gledet meg sånn til desember sammen alle tre, vi skulle virkelig kose oss![:)]
Mandag kveld 4.12 var mannen ute på en jobb og kom hjem i 23-tiden. Jeg hadde egentlig tenkt å dusje før jeg la meg, men ærlig talt var jeg alt for trett. Planla å gjøre det neste morgen, vi skulle nemlig på siste dag på "Musikk i livets begynnelse" med gutten vår. Jeg hadde bakt en sjokoladekake og alt var såre vel.
Som de fleste gravide måtte jeg ofte på do om natten, og denne natten intet unntak. Jeg gikk på do ca kl 01, og da jeg la meg i senga igjen kjente jeg et slags knepp, eller blopp nedentil. Nesten som den følelsen når man plutselig bare kjenner at man har fått mensen. Jeg tror jeg intuitivt visste hva som hadde skjedd for på mirakuløst vis klarte jeg å vrenge av meg fleecebuksa jeg sov med (uten at den ble våt) og komme meg på do igjen. Jeg tørket meg med papir og på papiret var det vått med noe som kunne minne om vann med litt grapefruktjuice i. Jeg var så trøtt, jeg vurderte seriøst å gå og legge meg igjen og ordne opp i dette neste morgen, men jeg visste jo at vannavgang er en av grunnene til å kontakte føden...
Fikk ropt på pappaen og han var selvfølgelig helt enig. Jeg la meg på sofaen og ringte føden mens jeg prøvde å instruere han i hva han skulle pakke til meg. (Husk å pakke bagen tidlig, jenter, hjernen fungerer ikke i en stuasjon som denne.) Jeg skulle føde på Ringerike, men de tar ikke fødsler før uke 35, så jeg kunne ikke komme dit. Jordmora ba meg ligge stille og hun skulle skaffe en ambulanse til meg.
Vi fikk tak i pappa som skulle passe gutten vår. Ambulansen kom og jeg ble båret ut. Jeg hadde hatt et håndkle mellom bena og det var dyvått, ingen tvil om at vannet var borte. I ambulansen ble det diskutert hvor de skulle kjøre meg. Lillehammer, Drammen, Ullevål.... De ringte litt rundt og satte kursen mot Ullevål da de fikk klarsignal derfra.
I ambulansen skjedde ingenting mer. Jeg skalv litt og var nervøs, men vet svært godt mot. Broren min ble født i uke 33, jeg i 36 og søsteren min i 37, så jeg var på en måte forberedt på at dette kunne skje. Samtidig må jeg innrømme at min egoistiske side var glad for at jeg slapp å føde en på 4 kg....
Jeg var fremme på sukehuset kl 4. De sjekket meg og jeg hadde 1 cm og fortsatt rikelig med fostervann. Jeg fikk en fødestue, en lungemodningssprøyte og en pille som skulle forhindre/stoppe rier. Siden fostervannet inneholder mye hormoner vil det starte fødselen etterhvert. Den pilla hadde en grusom bivirkning. Hele kroppen ble oppjaget. Hjertet hamret og babyen i magen merket det samme.
Det eneste jeg fikk lov til var å ligge, og gå korte turer på do. Mitt største ønske var å dusje! Jeg følte meg så møkkete. (Husk å legge dere nogenlunde presentable, jenter, ikke sikkert dere rekker å dusje før noen skal rote i underlivet deres...)
Pilla lot til å virke og rundt kl 11 ble jeg trillet over på et mottaksrom. Faren for fødsel var ikke umiddelbar og noen andre trengte fødestuen min. Her ble jeg liggende og vente. De hadde mye å gjøre, så jeg var alene med mannen min.
Men sakte men sikkert kom det tak i magen. Jeg ringte på og fikk beskjed om å registrere riene. Jeg gjorde det og merket at de ble strekere. Jeg sa i fra og ville ha drypp for å stanse dem. Men nei.... Tell en halvtime til. Tell en halvtime til.... Det siste jeg sa til dagvakten som skulle hjem kl 15.30 var at nåp fikk de jammenmeg se å sette det %&¤¤¤# dryppet ellers ble det fødsel!!!!
Det første kveldsvakta gjorde var å sette drypp. Klokken var 16 og jeg hadde ikke mer enn 3 cm. Nå hadde jeg skikkelig vondt. Den første støtdosen de satte i venoflonen virket og jeg fikk noen rolige minutter, så var det pån igjen. Kl 17 ringte jeg på igjen, da fikk jeg en paralgin forte vaginalt for å prøve å roe aktiviteten der. Det virket overhodet ikke. KL 1730 fikk jeg en sprøyte petidin. Den roet i allefall kroppen litt, men ikke riene. Likevel fikk jeg beskjed om at nå kunne de ikke gjøre mer, det var bare å vente på at ting skulle stoppe....
Kl 19 hadde jeg så vondt at jeg ba mannen min ringe på. Det kom endelig noen, og jeg sa at nå...... nå har jeg vondt nå. LItt oppgitt da jordmora, jaja, jeg får sjekke deg da. Hun sjekket og sa, her var det visst 8 cm, kanskje jeg skal få vasket ned en fødestue? Ja, gidder du?????? Spurte jeg.
Akkurat i det jeg sier det, står mamma, pappa, sønnen min på 11 mnd og svogeren min i døra og skal på besøk. Min kjære har ikke sagt noe til dem om hvordan tingene utartet seg og de trodde jeg ikke skulle føde før om noen dager, tidligst. Mennene blir helt forlegne i det de skjønner hva de har havnet midt oppe i og fordufter etter å ha sagt hei og lykke til. Jeg fikk akkurat kost gutten min litt før de tok han med seg hjem igjen.
Fødestuen er klar og jeg blir trillet ut. Jordmora spør om det er greit om hun spør mammaen min om hun vil være med på fødsel. Jeg har så vondt at jeg svarer at hun kan be med seg hele kommunestyret om hun vil, bare de ikke er i veien. Hun skjønte nok hva jeg mente.
På vei bort til fødestuen kjenner jeg at jeg må presse. Bare press sier hun. Inne på fødestuen venter en barnepleier. JOrdmora er opptatt med å gjøre klar alle remedier, det er tydelig at de ikke hadde forventet denne fødselen. Barnepleieren roper 2 timer ut av døren til noen som vi etterpå skjønte var barnelegen. Jeg blir utrygg, vil jo helst at jordmora skal være hos meg og ikke løpe rundt. Barnepleieren gir meg lystgassen og jeg tar for meg. Etterhvert er jordmora på plass og pressingen fortsetter. Lystgassen blir bare i veien, så den gir jeg fra meg. Barnepleieren går ut og henter barnelegen. Det med 2 timer var bare tull, 30 min var mer riktig....
Jeg er klar for å bli ferdig nå. JOrdmora også, hun truer med å klippe meg. Jeg protesterer. Jeg har jo ikke tatt i enda. HUn tror jeg ikke og legger til saksa. På neste ri har hun tenkt å klippe, men ender opp med å måtte kaste fra seg saksa og gripe tak i en baby i fart. HUn lager noen gryntelyder og navlestrengen blir klippet i full fart. Pappaen får ikke gjøre det og de løper ut på gangen. Pappaen får beskjed om å bli med babyen.
I senga sitter jeg og sier "Var det alt???"
JOrdmora ler og mamma smiler. Vi snakker litt om hvor stor hun kan være og at hun så fin ut. Etter 10 min kommer barnelegen inn med henne tullet inn i alt mulig rart og sier at det er en veldig sterk jente. Jeg kan få holde henne litt før de tar henne på intensiven. Det er visst ikke vanlig i uke 33.
De neste to timene blir brukt til morkake, sying og andre rutinegreier. JOrdmora kommer inn med mat og et flagg og vi sitter å skravler. HUn tar oss med bort på intensiven og vi får se vesla vår.Pappaen drar hjem og jeg triller senga mi over på barsel og legger meg til å sove.
De to første dagene ble vi på Ullevåt, jeg begynte å pumpe og veslejenta fikk ligge på brystet mitt. Litt rart med alle de ledningene. Var veldig utrygg i starten. Etter 1,5 dag fikk jeg beskjed om at hun skulle flyttes til Lillehammer. Det var altfor fullt på Ullevål. Like før hun ble hentet av ambulansen (jeg fikk ikke være med) ble hun lagt i lys, hun hadde høye bilirubinverdier. Ingen forklarte meg noe, jeg måtte sitte på gangen fordi de hadde legevisitt. Heldigvis visste jeg hva det var og at det ikke var farlig når det ble oppdaget.
Jeg så ambulansen kjøre avgårde. Jeg måtte komme meg til Lillehammer for egen maskin. Det var ikke engang 2 døgn siden jeg hadde født, jeg følte meg skikkelig tilsidesatt. Søsteren min som har jobbet 10 år på Ullevål var ikke forbauset. HUn bvle sint og kjørt ens ærend for å hente meg. HUn kjørte meg hjem. Der hadde mamma og mannen min funnet frem vuggen jeg brukte som baby og vasket hele huset. Det var rart å se gutten min igjen, han var jo sååååå stor etter at jeg hadde holdt en 1975 gr liten baby.
Om kvelden dro vi videre til LIllehammer. Vi fikk hilse på frøkna og tildelt rom. De på Lillehammer var langt mer pessimistiske til babyen vår sin helse. De regnet med vi måtte bli der til termin, 24 jan, mens legen på Ullevål mente vi skulle klare å komme hjem til jul.
Mannen min kunne ikke bli på sykehuset, han måtte hjem til sønnen vår. Dagene på sykehuset var triste, men likevel fine. Hele tiden små fremskritt. Melka kom i gang, vekta snudde og gikk oppover igjen da hun var 1817 gr. Alle verdiene hennes var fine, bortsett fra bilirubinen. Det ble mye lys på vesla. Og jeg fikk mye fritid. Strikket en god del og gikk i den koselig julegata i Lillehammer. Etter 1,5 uker begynte hun så smått å ta puppen med skjold og det ble bestemt at hun skulle "sultes", altså gis mindre mat i sonden for å kreere en sultfølelse. Det virket, og hun ble raskt flinkere. Rart å tenke på at man jublet over at babyen veide 6 gr mer etter amming enn før.
Det nærmet seg jul og jeg tenkte selvfølgelig på hva legen på Ullevål hadde sagt. Intensiven fant visst også ut at det nærmet seg jul, for de fikk det bråtravelt med å sende meg på permisjon ned på barsel med babyen. Hun ble koblet fra alt bortsett fra pustemonitoren og jeg kunne ta henne med på rommet mitt mellom stellene. Første gangen fikk hun selvfølgelig et pustestopp og alarmen gikk. Som jeg skvatt, men legen hadde sagt at om det skjedde så skulle jeg bare se på henne og stryke henne på kinnet og da ville jeg se at hun hadde det bra. Og det stemte.
21. desember fikk jeg beskjed om at vi skulle reise hjem i morgen. Jeg ble livredd. Jeg hadde jo ikke begynt å bli kjent med henne! Vi lå på hver vår avdeling, og når hun skulle ha mat om natten ble jeg ringt etter og fikk servert en ferdig stelt baby til puppen.
Vel, det var ingen bønn, hjem til jul....
2. Juledag var h un så slapp og gul at vi resite tilbake til Lillehammer og ble lagt inn på barneavdelingen der. Hun veide 2100 gr og var ei lita flis bare. Mange prøver ble tatt, men ingenting var galt. Vi ble sendt hjem igjen og sakte men sikkert ble ting bedre.
Jeg har vært skuffet over oppfølgingen etter vi kom hjem. HUn begynte å gulpe masse og la ikke på seg. Da hun var 6 mnd veide hun 4 kg. Mange kom bort til oss og gratulerte oss med nylig overstått fødsel...
Vi var inne til alle mulige undersøkelser, men fikk ingen svar. Først da hun var 7 mnd begynte ting å skje. Hun holdt bedre på fast føde og begynte å vokse og bevege seg. Da hun var 13 mnd krabbet hun og da hun var 19 mnd begynte hun å gå, det er 1 mnd siden.
Alt i alt har det gått veldig bra, hun er frisk og rask nå, men tiden fra vi kom hjem og til hun ble 7 mnd var tøff. Både for oss og henne. Vi prøvde alt, uten å føle at vi kunne hjelpe henne.
Mandag kveld 4.12 var mannen ute på en jobb og kom hjem i 23-tiden. Jeg hadde egentlig tenkt å dusje før jeg la meg, men ærlig talt var jeg alt for trett. Planla å gjøre det neste morgen, vi skulle nemlig på siste dag på "Musikk i livets begynnelse" med gutten vår. Jeg hadde bakt en sjokoladekake og alt var såre vel.
Som de fleste gravide måtte jeg ofte på do om natten, og denne natten intet unntak. Jeg gikk på do ca kl 01, og da jeg la meg i senga igjen kjente jeg et slags knepp, eller blopp nedentil. Nesten som den følelsen når man plutselig bare kjenner at man har fått mensen. Jeg tror jeg intuitivt visste hva som hadde skjedd for på mirakuløst vis klarte jeg å vrenge av meg fleecebuksa jeg sov med (uten at den ble våt) og komme meg på do igjen. Jeg tørket meg med papir og på papiret var det vått med noe som kunne minne om vann med litt grapefruktjuice i. Jeg var så trøtt, jeg vurderte seriøst å gå og legge meg igjen og ordne opp i dette neste morgen, men jeg visste jo at vannavgang er en av grunnene til å kontakte føden...
Fikk ropt på pappaen og han var selvfølgelig helt enig. Jeg la meg på sofaen og ringte føden mens jeg prøvde å instruere han i hva han skulle pakke til meg. (Husk å pakke bagen tidlig, jenter, hjernen fungerer ikke i en stuasjon som denne.) Jeg skulle føde på Ringerike, men de tar ikke fødsler før uke 35, så jeg kunne ikke komme dit. Jordmora ba meg ligge stille og hun skulle skaffe en ambulanse til meg.
Vi fikk tak i pappa som skulle passe gutten vår. Ambulansen kom og jeg ble båret ut. Jeg hadde hatt et håndkle mellom bena og det var dyvått, ingen tvil om at vannet var borte. I ambulansen ble det diskutert hvor de skulle kjøre meg. Lillehammer, Drammen, Ullevål.... De ringte litt rundt og satte kursen mot Ullevål da de fikk klarsignal derfra.
I ambulansen skjedde ingenting mer. Jeg skalv litt og var nervøs, men vet svært godt mot. Broren min ble født i uke 33, jeg i 36 og søsteren min i 37, så jeg var på en måte forberedt på at dette kunne skje. Samtidig må jeg innrømme at min egoistiske side var glad for at jeg slapp å føde en på 4 kg....
Jeg var fremme på sukehuset kl 4. De sjekket meg og jeg hadde 1 cm og fortsatt rikelig med fostervann. Jeg fikk en fødestue, en lungemodningssprøyte og en pille som skulle forhindre/stoppe rier. Siden fostervannet inneholder mye hormoner vil det starte fødselen etterhvert. Den pilla hadde en grusom bivirkning. Hele kroppen ble oppjaget. Hjertet hamret og babyen i magen merket det samme.
Det eneste jeg fikk lov til var å ligge, og gå korte turer på do. Mitt største ønske var å dusje! Jeg følte meg så møkkete. (Husk å legge dere nogenlunde presentable, jenter, ikke sikkert dere rekker å dusje før noen skal rote i underlivet deres...)
Pilla lot til å virke og rundt kl 11 ble jeg trillet over på et mottaksrom. Faren for fødsel var ikke umiddelbar og noen andre trengte fødestuen min. Her ble jeg liggende og vente. De hadde mye å gjøre, så jeg var alene med mannen min.
Men sakte men sikkert kom det tak i magen. Jeg ringte på og fikk beskjed om å registrere riene. Jeg gjorde det og merket at de ble strekere. Jeg sa i fra og ville ha drypp for å stanse dem. Men nei.... Tell en halvtime til. Tell en halvtime til.... Det siste jeg sa til dagvakten som skulle hjem kl 15.30 var at nåp fikk de jammenmeg se å sette det %&¤¤¤# dryppet ellers ble det fødsel!!!!
Det første kveldsvakta gjorde var å sette drypp. Klokken var 16 og jeg hadde ikke mer enn 3 cm. Nå hadde jeg skikkelig vondt. Den første støtdosen de satte i venoflonen virket og jeg fikk noen rolige minutter, så var det pån igjen. Kl 17 ringte jeg på igjen, da fikk jeg en paralgin forte vaginalt for å prøve å roe aktiviteten der. Det virket overhodet ikke. KL 1730 fikk jeg en sprøyte petidin. Den roet i allefall kroppen litt, men ikke riene. Likevel fikk jeg beskjed om at nå kunne de ikke gjøre mer, det var bare å vente på at ting skulle stoppe....
Kl 19 hadde jeg så vondt at jeg ba mannen min ringe på. Det kom endelig noen, og jeg sa at nå...... nå har jeg vondt nå. LItt oppgitt da jordmora, jaja, jeg får sjekke deg da. Hun sjekket og sa, her var det visst 8 cm, kanskje jeg skal få vasket ned en fødestue? Ja, gidder du?????? Spurte jeg.
Akkurat i det jeg sier det, står mamma, pappa, sønnen min på 11 mnd og svogeren min i døra og skal på besøk. Min kjære har ikke sagt noe til dem om hvordan tingene utartet seg og de trodde jeg ikke skulle føde før om noen dager, tidligst. Mennene blir helt forlegne i det de skjønner hva de har havnet midt oppe i og fordufter etter å ha sagt hei og lykke til. Jeg fikk akkurat kost gutten min litt før de tok han med seg hjem igjen.
Fødestuen er klar og jeg blir trillet ut. Jordmora spør om det er greit om hun spør mammaen min om hun vil være med på fødsel. Jeg har så vondt at jeg svarer at hun kan be med seg hele kommunestyret om hun vil, bare de ikke er i veien. Hun skjønte nok hva jeg mente.
På vei bort til fødestuen kjenner jeg at jeg må presse. Bare press sier hun. Inne på fødestuen venter en barnepleier. JOrdmora er opptatt med å gjøre klar alle remedier, det er tydelig at de ikke hadde forventet denne fødselen. Barnepleieren roper 2 timer ut av døren til noen som vi etterpå skjønte var barnelegen. Jeg blir utrygg, vil jo helst at jordmora skal være hos meg og ikke løpe rundt. Barnepleieren gir meg lystgassen og jeg tar for meg. Etterhvert er jordmora på plass og pressingen fortsetter. Lystgassen blir bare i veien, så den gir jeg fra meg. Barnepleieren går ut og henter barnelegen. Det med 2 timer var bare tull, 30 min var mer riktig....
Jeg er klar for å bli ferdig nå. JOrdmora også, hun truer med å klippe meg. Jeg protesterer. Jeg har jo ikke tatt i enda. HUn tror jeg ikke og legger til saksa. På neste ri har hun tenkt å klippe, men ender opp med å måtte kaste fra seg saksa og gripe tak i en baby i fart. HUn lager noen gryntelyder og navlestrengen blir klippet i full fart. Pappaen får ikke gjøre det og de løper ut på gangen. Pappaen får beskjed om å bli med babyen.
I senga sitter jeg og sier "Var det alt???"
JOrdmora ler og mamma smiler. Vi snakker litt om hvor stor hun kan være og at hun så fin ut. Etter 10 min kommer barnelegen inn med henne tullet inn i alt mulig rart og sier at det er en veldig sterk jente. Jeg kan få holde henne litt før de tar henne på intensiven. Det er visst ikke vanlig i uke 33.
De neste to timene blir brukt til morkake, sying og andre rutinegreier. JOrdmora kommer inn med mat og et flagg og vi sitter å skravler. HUn tar oss med bort på intensiven og vi får se vesla vår.Pappaen drar hjem og jeg triller senga mi over på barsel og legger meg til å sove.
De to første dagene ble vi på Ullevåt, jeg begynte å pumpe og veslejenta fikk ligge på brystet mitt. Litt rart med alle de ledningene. Var veldig utrygg i starten. Etter 1,5 dag fikk jeg beskjed om at hun skulle flyttes til Lillehammer. Det var altfor fullt på Ullevål. Like før hun ble hentet av ambulansen (jeg fikk ikke være med) ble hun lagt i lys, hun hadde høye bilirubinverdier. Ingen forklarte meg noe, jeg måtte sitte på gangen fordi de hadde legevisitt. Heldigvis visste jeg hva det var og at det ikke var farlig når det ble oppdaget.
Jeg så ambulansen kjøre avgårde. Jeg måtte komme meg til Lillehammer for egen maskin. Det var ikke engang 2 døgn siden jeg hadde født, jeg følte meg skikkelig tilsidesatt. Søsteren min som har jobbet 10 år på Ullevål var ikke forbauset. HUn bvle sint og kjørt ens ærend for å hente meg. HUn kjørte meg hjem. Der hadde mamma og mannen min funnet frem vuggen jeg brukte som baby og vasket hele huset. Det var rart å se gutten min igjen, han var jo sååååå stor etter at jeg hadde holdt en 1975 gr liten baby.
Om kvelden dro vi videre til LIllehammer. Vi fikk hilse på frøkna og tildelt rom. De på Lillehammer var langt mer pessimistiske til babyen vår sin helse. De regnet med vi måtte bli der til termin, 24 jan, mens legen på Ullevål mente vi skulle klare å komme hjem til jul.
Mannen min kunne ikke bli på sykehuset, han måtte hjem til sønnen vår. Dagene på sykehuset var triste, men likevel fine. Hele tiden små fremskritt. Melka kom i gang, vekta snudde og gikk oppover igjen da hun var 1817 gr. Alle verdiene hennes var fine, bortsett fra bilirubinen. Det ble mye lys på vesla. Og jeg fikk mye fritid. Strikket en god del og gikk i den koselig julegata i Lillehammer. Etter 1,5 uker begynte hun så smått å ta puppen med skjold og det ble bestemt at hun skulle "sultes", altså gis mindre mat i sonden for å kreere en sultfølelse. Det virket, og hun ble raskt flinkere. Rart å tenke på at man jublet over at babyen veide 6 gr mer etter amming enn før.
Det nærmet seg jul og jeg tenkte selvfølgelig på hva legen på Ullevål hadde sagt. Intensiven fant visst også ut at det nærmet seg jul, for de fikk det bråtravelt med å sende meg på permisjon ned på barsel med babyen. Hun ble koblet fra alt bortsett fra pustemonitoren og jeg kunne ta henne med på rommet mitt mellom stellene. Første gangen fikk hun selvfølgelig et pustestopp og alarmen gikk. Som jeg skvatt, men legen hadde sagt at om det skjedde så skulle jeg bare se på henne og stryke henne på kinnet og da ville jeg se at hun hadde det bra. Og det stemte.
21. desember fikk jeg beskjed om at vi skulle reise hjem i morgen. Jeg ble livredd. Jeg hadde jo ikke begynt å bli kjent med henne! Vi lå på hver vår avdeling, og når hun skulle ha mat om natten ble jeg ringt etter og fikk servert en ferdig stelt baby til puppen.
Vel, det var ingen bønn, hjem til jul....
2. Juledag var h un så slapp og gul at vi resite tilbake til Lillehammer og ble lagt inn på barneavdelingen der. Hun veide 2100 gr og var ei lita flis bare. Mange prøver ble tatt, men ingenting var galt. Vi ble sendt hjem igjen og sakte men sikkert ble ting bedre.
Jeg har vært skuffet over oppfølgingen etter vi kom hjem. HUn begynte å gulpe masse og la ikke på seg. Da hun var 6 mnd veide hun 4 kg. Mange kom bort til oss og gratulerte oss med nylig overstått fødsel...
Vi var inne til alle mulige undersøkelser, men fikk ingen svar. Først da hun var 7 mnd begynte ting å skje. Hun holdt bedre på fast føde og begynte å vokse og bevege seg. Da hun var 13 mnd krabbet hun og da hun var 19 mnd begynte hun å gå, det er 1 mnd siden.
Alt i alt har det gått veldig bra, hun er frisk og rask nå, men tiden fra vi kom hjem og til hun ble 7 mnd var tøff. Både for oss og henne. Vi prøvde alt, uten å føle at vi kunne hjelpe henne.
