Lille skatt 1 måned
Babyen min har blitt 1 måned - det er helt sprøtt
Så nå er det på tide med en liten oppdatering, og å dele fødselshistorien.
Fødselshistorien
TW: hastekeisersnitt
Da jeg nærmet meg termin hadde jeg ingen tydelige tegn på at fødselen nærmet seg, og jeg var innstilt på at jeg sannsynligvis måtte gå over termin. Men to dager før termin gikk plutselig vannet midt på natta! Det var veldig spennende og nervepirrende å våkne til det, og vite at nå var det i gang og at jeg ville få babyen min på utsiden innen kort tid. Vi ringte til føden, og fikk time til kontroll morningen etter. Jeg hadde ingen rier på det tidspunktet, og klarte utrolig nok å sove litt til før vi skulle avgårde på kontroll. På sykehuset fikk vi bekreftet vannavgang, og jeg ble koblet til ctg. Alt var fint med babyen, og vi ble sendt hjem i påvente av rier. Dersom jeg ikke hadde fått rier ville jeg blitt i gangsatt neste morgen. Utover dagen begynte jeg å få rier, og da de tok seg opp i styrke og kom tettere dro vi innover til sykehuset igjen. Det var nå blitt ettermiddag. Jeg ble undersøkt, og hadde da avflatet livmorshals og 2 cm åpning, og fikk skryt for å ha jobbet bra. Jeg ble koblet til ctg igjen, og alt var fremdeles bra med babyen. Jordmor så nok at riene stadig ble kraftigere nå, for hun sa at nå skulle vi bli værende på sykehuset til babyen kom. Etter et par timer fikk vi fødestue, og det var et koselig rom med dempet belysning. Det kom en ny jordmor på vakt, og hun var utrolig hyggelig og behagelig. På dette tidspunktet måtte jeg jobbe med riene, men de var fremdeles overkommelige. Men etter kort tid på fødestua, ble riene mye kraftigere, og kom på løpende bånd. Det var ingen pauser! Jeg prøvde lystgass, men hadde kun effekt på de første riene. Jeg ble undersøkt igjen, og hadde 4 cm. åpning. Riene var nå så kraftige at jeg ikke klarte å røre meg, jeg lå bare og vrei meg i smerte. Jeg spurte om mer smertelindring eller mulighet for epidural, men jordmor sa at hun trodde at dette kom til å gå raskt. Og hun hadde rett, i underkant av en time etterpå hadde jeg 9 cm. åpning! Dere kan tenke dere hvor voldsomt riene herjet med kroppen min den timen der, jeg visste virkelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv. På dette tidspunktet begynte det å komme flere personer inn i rommet. Jordmor som målte hjertelyden til babyen regelmessig, sa at hjertelyden begynte å bli lav. De vurderte å gi meg noe for å roe ned riene, siden de mistenkte at det var dem som stresset babyen. Jeg hadde stormrier, og babyen fikk ikke hentet seg inn mellom riene. De ba meg også prøve å presse litt, for å se om babyen kom lengre ned i bekkenet så de kunne ta henne ut med vakuum. Men babyen rikket seg ikke og var for høyt oppe til at de kunne hjelpe henne ut på andre måter, så det ble besluttet hastekeisersnitt. Hun måtte ut fort, og de løp med meg inn på operasjonssalen. Der droppet pulsen til babyen enda mer, så det ble narkose istedenfor spinalbedøvelse som de først hadde tenkt. I løpet av få minutter var lille skatt ute, og hun var heldigvis helt frisk og fin
Født: 25. juli
Vekt: 3200 gram
Lengde: 49 cm.
Tiden i ettertid har vært både veldig fin, og utfordrende. Jeg synes det er vanskelig å tenke på hvordan fødselen ble, samtidig som jeg er utrolig takknemlig for at alt gikk bra, og for den gode hjelpen jeg fikk på føden. Pga. keisersnittet og stort blodtap var jeg i dårlig form etter fødselen, noe som dessverre preget den første tiden. I tillegg kom melkeproduksjonen sent i gang, så vi har hatt store problemer med ammingen. Summet av alt har gjort at det har vært en del barseltårer.. Jeg syntes det var trist at så mange utfordringer skulle prege den første tiden min som mamma når jeg bare hadde lyst til å være glad og kose meg, men sånn er det vel for mange i større eller mindre grad. Og et par uker etter fødselen, og etter en god prat med jordmor om fødselen, har det blitt bedre. Jeg er superstolt og takknemlig for den herlige lille babyen min, og koser meg masse sammen med henne. Tenk at jeg har blitt mamma!
Føler det samme nå som jeg gjorde gjennom graviditeten; det føles helt uvirkelig og har nok fremdeles ikke gått helt opp for meg