Menn og prioriteringer (langt)

[Marian87]

Mannen min prioriteter barnet vårt og familien like mye som meg ja, om ikke mer.

Han har vokst opp med en far som jobbet veldig mye, og reiste mye med jobben. Det har gjort han bevisst på hvordan han vil bruke tida si, og prioriterer barnet framfor jobben når han har mulighet.

Ofte sier han nei til arrangementer på jobb fordi han jobber såpass mye overtid, så når det endelig er helg vil han prioritere tid med familien.

Kanskje du bør ta dette opp med mannen din. Fremstille det slik at det er sårt for barnet at pappa aldri er der. ...med mindre han har en jobb som man faktisk ikke kan komme ifra for å se en skoleforestilling, som lege eller noe?

 

[Mari=)]

Jeg er ikke helt enig med deg, det du beskriver kunne vært mannen min. Mannen min er av gameltypen, han jobber hardt og gjør sitt beste for at jeg og vesla skal ha det bra. Han jobber også 17. Mai, påska, nyttår og andre store feiringer. Han gjør det ikke fordi han heller vil jobbe enn å være med oss, han ønsker å forsørge meg og vesla og ser pådet som en manns oppgave. Jeg jobber også, men kan være mer hjemme og på aktiviteter med vesla uten mannen. Han elsker å være med, men er skiftarbeider og jobber når han er satt opp på vakt!
Hvis mannen min vil ut med jobben (typ 1 gang i året) sier jeg helt klart ja, kos deg! For han fortjener det.
Han elsker vikelig barnet sitt, å bruker all sin ledige tid på vesla.

 

[siljegulli]

Her er ikke babyen førsteprioriteringen til sambo. Først kommer han selv, og hans behov. Deretter jeg. Så baby. Han kan fint bruke hele fridagen sin i garasjen. For ham er det nok å bare hilse på babyen et par ganger i løpet av dagen, og få sagt god natt. Jeg venter til babyen er lagt med å dusje, så jeg ikke mister mer tid enn nødvendig med ham.
Han kan også finne på å komme hjem og hilse på meg, men glemme å hilse på babyen. Hjertet mitt blør når jeg ser babyens ansiktsuttrykk, når sambo snur seg vekk fra ham uten å se på ham. Jeg minner ham alltid på det, baby er 11 mnd nå så jeg synes det er rart at det ikke er automatikk i det. Og at det spiller så liten rolle for ham.

Som det stakk i hjertet mitt nå baby som er glad for å se pappa men pappa ser ikke babyen... :'( (hormonell, men likevel...). Håper han skjønner det før det er for seint.
Ts, nei han oppfører seg ikke som menn flest. Ingen menn i min omgangskrets prioriterer jobb eller fyll foran barna sine da er det barn foran kjærring også

 

[2010 og 2014]

Hmm, så trist å se at det er så mange som er litt missfornøyd med den andre partens innsats...:/
Hær setter vi begge barna høyest, men! Når det kommer til påskefrokost o.l. I barnehagen så er det ofte mannen som stiller, jeg har valgt å ikke ta halve dager fri fra jobb, men har tenkt at frøkna har det toppers med bare pappaen. Foreldremøter etc er det jeg som går på, er litt kontrollfreak dær At det er far som tar de fleste planleggingsdager og sykedager er ikke fordi jeg ikke bryr meg om barna, men fordi han har enklere for å jobbe mer fleksibelt i forhold til arbeidstid og at han kan jobbe hjemmeifra. Økonomisk er det også mer gunstig at han kommer en time senere på jobb, enn at jeg kommer 3-4 timer for sen...Det viktigste er at vi sier ifra til henne om en av oss ikke kommer, uten den samtalen så blir hun enormt skuffet...!

 

[Frøya]

No har ikkje me ein bhg/skule gutt endo, men eg ser føre meg at eg komme te å bidra mykje meir enn han. Sambuaren min kan definerast som ein "jobbemann". Han har alltid mykje å gjer enten via jobb, eller hjelpa far sin på gården eller flaksa rondt på dugnad te folk å fe! Men da e snakk om prioriteringar, syns han kan knytta bånd te babyen vår på 3,5 mnd.. Men enkelte mannfolk e bere sånn Me kom heim fra føden på ein fredag, og på mandagen va han på jobb igjen! Å no begynne snart slåtten og so då ser me han nesten ikkje.... Men når han først bryr seg, so e han veldig flink! Eg ska på konsert om to veke, då ska han passa J, veldig spent på koss da går

 

[|Frosken|]

Du skriver noe ala det jeg tenker.
Jeg misliker sommerfester,juleavslutninger osv. Jeg går dit fordi det betyr noe for barnet mitt, men liker det ikke.

Jeg heller liker ikke sammenkomster i bhg. Blir fort sjenert, føler meg dum, hater smalltalk og føler meg veldig utilpass. MEN jeg vet jo hvor stas det er for ungene at vi/jeg er der, så jeg gjør det jo kun for deres skyld. Syns det er "urettferdig" at mannen skal slippe unna hver gang, det et jo fordi han ikke bryr seg om at ungene syns det er stas, han bare gidder ikke

 

[Jotaa]

Hundre ganger, men han er for umoden til å innse at denne forandringen i livet er pemanent. Jeg ser for meg at han kommer til å bruke ganske lang tid på å vokse inn i rollen, så vi får se hvor lenge jeg gidder å oppdra en tenåring.

Hvor gammel er han? Dette ville jeg tatt tak i! Familievernskontoret ? Kanskje en samtale med en tredjepart kunne hjelpe å få han til å se seg selv utenfra ? Barn må ikke bli avvist !!

 

[Lutzern]

Her er det ikke direkte avvisning, det bare faller ham ikke naturlig å inkludere babyen. Eller noe slikt, jeg vet ikke helt. Merkelig uansett, det var han som ville ha barn. Uten erfaring med barn what so ever, tror han hadde ganske urealistiske forventninger til hvordan dette skulle bli. Han synes barn er kjedelige. Han er glad i mini, men tror egentlig at han hadde klart seg fint uten og. Jeg trives ikke på jobb når jeg vet at det mest verdifulle jeg har er hjemme med en som egentlig ikke har lyst til å være der.

Sånn er det her også. Men jobbet bare noen få uker før jeg ble sykemeldt og er det ut perioden han er hjemme. Så da blir det ikke så mye. Prøver å holde meg unna siden han skal være i permisjon og jeg skal trene og slappe av - men ikke alltid jeg klarer å la være for ungens del.

 

[Vifsla]

Her har det ofte vært omvendt Jeg har helt angst for slike sammenkomster, jeg var derfor rask med å sende mannen fordi han er sosial og elsker slike ting. I tillegg jobber jeg mye kveld og mannen bare dagtid.
Jeg er jo uendelig glad i barnet mitt, men slike ting er utrolig vanskelig for meg. men nå har gutten begynt i barnehage og da bestemte jeg meg for å sette angsten til side, jeg har blitt med han i selskap og tilstelninger. Og det har gått bra