Mannen vil ikke kjenne på magen

[Solsikke25]

Hei,
Jeg må bare lufte dette, for jeg kjenner det er litt sårt. Sist svangerskap spurte jeg og maste litt om det, men han holdt ikke på magen en eneste gang. Han var heller ikke med inn når hun ble tatt ut med keisersnitt (svigermor var med). Denne gangen har jeg ikke spurt, men regner med det blir det samme som sist.

Han syns alt rundt graviditeten er veldig ekkelt, han klarer ikke å forbinde magen med babyen. Han forklarer det som at det er veldig alien-aktig.

Jeg har på en måte forsont meg med at det bare er sånn og jeg respekterer det. Jeg vil bare høre om det er flere som har/har hatt det sånn for jeg føler meg veldig alene? Har hverken hørt eller lest det, man hører bare gladhistoriene selvfølgelig.

 

[Augustinaen]

Åå så leit at han føler det slik, og du ønsker noe annet

Jeg har ikke erfaring å dele, men håper han er annerledes når babyen er født? Og man må kanskje fokusere på det da? Jeg må si at jeg forstår han, jeg syns selv det var en smule ekkelt første graviditet.. noen som sparker meg, fra innsiden liksom?! Det hele var veldig rart...

Snakk med han Forklar hva du føler, og spør om ikke han kan gi det en sjanse?

 

[Mine3+2]

Ingen råd eller tips å komme med, men jeg hadde det akkurat samme når jeg var gravid med nr.1. Klarte ikke å se for meg baby som en baby, men mer som en alien, det var en helt merkelig følelse, og viste liksom ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det.
Min mann tar heller ikke så mye på magen om det er noen "trøst"

Kansje spørre han om han vil være med inn om du skal ha ks? Og spørre evnt hvorfor ikke for å få svar?

 

[Solsikke25]

Åå så leit at han føler det slik, og du ønsker noe annet

Jeg har ikke erfaring å dele, men håper han er annerledes når babyen er født? Og man må kanskje fokusere på det da? Jeg må si at jeg forstår han, jeg syns selv det var en smule ekkelt første graviditet.. noen som sparker meg, fra innsiden liksom?! Det hele var veldig rart...

Snakk med han Forklar hva du føler, og spør om ikke han kan gi det en sjanse?

Jada, han er en fantastisk pappa. Så jeg vet det kommer til å snu så fort kidn er ute Jeg bare skulle ønske han engasjerte seg litt mer i graviditeten. Har spurt han litt om fødselen, han har ikke helt bestemt seg enda sier han

 

[Solsikke25]

Ingen råd eller tips å komme med, men jeg hadde det akkurat samme når jeg var gravid med nr.1. Klarte ikke å se for meg baby som en baby, men mer som en alien, det var en helt merkelig følelse, og viste liksom ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det.
Min mann tar heller ikke så mye på magen om det er noen "trøst"

Kansje spørre han om han vil være med inn om du skal ha ks? Og spørre evnt hvorfor ikke for å få svar?

Jeg føder gjerne vaginalt denne gangen Han sier at han ikke har bestemt seg enda, men vil helst slippe. Jeg tror han bare er redd for å svime av Det var veldig fint å ha med svigermor sist, så det er ikke et dumt alternativ

 

[Siadle]

Sniker.

Mannen min takler ikke å kjenne på magen, han blir faktisk fysisk dårlig av det. Jeg innser at jeg bare må respektere at han føler det slik. Det viktigste er tross alt at han engasjerer seg i babyen på utsiden.

 

[Augustinaen]

Sniker.

Mannen min takler ikke å kjenne på magen, han blir faktisk fysisk dårlig av det. Jeg innser at jeg bare må respektere at han føler det slik. Det viktigste er tross alt at han engasjerer seg i babyen på utsiden.

Har ikke han også syns at fødsel er vanskelig? Eller blander jeg nå?

Forøvrig veldig enig med deg..

 

[Siadle]

Har ikke han også syns at fødsel er vanskelig? Eller blander jeg nå?

Forøvrig veldig enig med deg..

Jo, ikke veldig komfortabel med fødsel heller. Gikk ut under forløsningen med første, og var med på den andre - det tror jeg dessverre førte til en fødselsdepresjon hos han.

 

[Solsikke25]

Sniker.

Mannen min takler ikke å kjenne på magen, han blir faktisk fysisk dårlig av det. Jeg innser at jeg bare må respektere at han føler det slik. Det viktigste er tross alt at han engasjerer seg i babyen på utsiden.

Ja samme her, jeg respekterer det, men syns likevel det er sårt. Som sagt så føler jeg meg bare veeldig alene om det, når jeg snakker med folk og når jeg ser folk skriver på feks forum så kjenner alltid mannen på magen og syns det er så fint.

Men takk for at du deler, da føler jeg meg ikke såå alene lenger

 

[Augustinaen]

Jo, ikke veldig komfortabel med fødsel heller. Gikk ut under forløsningen med første, og var med på den andre - det tror jeg dessverre førte til en fødselsdepresjon hos han.

Uff ja ikke sant... ikke alltid det er verdt det å presse seg selv igjennom noe man ikke er komfortabel med...

 

[HCS]

Ikke helt samme grad, men merket også at mannen min syns det er rart. Babyen sparket og jeg spurte om han ville kjenne. Føltes som han gjorde det pliktskyldigst og etter å ha kjent et par spark trakk han hånden til seg. Dette er første graviditet, så håper det går seg til, men kjente jeg ble litt sår også. Så forstår den følelsen veldig godt. Vi får trøste oss med at det tross alt er tiden etter fødsel som er viktigst, selv om det hadde vært fint å dele mer av opplevelsen <3

 

[Solsikke25]

Ikke helt samme grad, men merket også at mannen min syns det er rart. Babyen sparket og jeg spurte om han ville kjenne. Føltes som han gjorde det pliktskyldigst og etter å ha kjent et par spark trakk han hånden til seg. Dette er første graviditet, så håper det går seg til, men kjente jeg ble litt sår også. Så forstår den følelsen veldig godt. Vi får trøste oss med at det tross alt er tiden etter fødsel som er viktigst, selv om det hadde vært fint å dele mer av opplevelsen <3

Ikke sant, kjenner meg igjen! Vi har det jo så tett på at vi klarer nærmest ikke å tenke på mye annet, så det hadde vært fint å delt litt av det, men forstår at det er vanskelig å sette seg inn i for dem

Det er absolutt tiden etterpå som er viktigst, og der har han som sagt vært veldig god <3 Vi ble nærmest nyforelska igjen i det vi fikk baby i hus.

 

[Babypie]

Sånn var det med første graviditet her. Han ville ikke ta på magen og var lite entusiastisk de gangene jeg ba han kjenne når det sparket. Det var ganske sårt for meg og ikke noe jeg pratet noe særlig med andre om. Graviditeten var planlagt og ønsket, men han slet plutselig med å forholde seg til det hele da magen begynte å vokse. Da begynte han å bli veldig usikker på seg selv og om han var egnet som far, så var jo kanskje ikke så rart at det sånn sett ble vanskelig å forholde seg til magen når han hadde det å deale med. Denne gangen er han mer «på», stryker litt mer på magen og føler seg mer trygg på det hele, men han er også ærlig på at gravidperioden ikke er noe han synes er så veldig spennende og er ikke superentusiastisk sånn sett. Synes det er ganske tøft gjort å være ærlig på sånt da, for som du sier så er det jo gjerne solskinnshistoriene man hører og sånn som dette skal det jo liksom ikke være utifra de. Men så klart, behovet for oppmerksomhet, deltakelse og støtte fra den man deler livet sitt med er jo også viktig. Så på lik linje som at han fikk/får forståelse og space av meg, så ønsket jeg jo at han kunne møte meg i mine behov. Utfordringen var å finne balansen i det og det varierte veldig fra dag til dag hvor godt vi fikk det til. Hjalp en del at vi var såpass åpne om det med hverandre og hjalp for meg å ha en veldig entusiastisk mamma som kunne være gira med meg når han ikke var det

Ble litt lengre dette enn jeg tenkte og ikke egentlig noen råd. Hovedpoenget var egentlig bare å si at du ikke er alene og jeg forstår om det kjennes sårt

 

[Sykesøsteren]

Mannen min har ikke vært veldig engasjert og gira på å få kjenne de første sparkene, jeg maser veldig på han. Bare det synes jeg er sårt, så jeg kan forstå at du synes det er veldig vanskelig når han er slik du beskriver Det kan jo hende de synes det er vanskelig å forholde seg til den som er i magen fordi de kjenner jo ikke på det samme som oss? Vi får en helt annen tilknytning til den lille i magen.. Har han vært med på ultralyd? Hørt hjerteslag? Kanskje du kan lese de små tekstene om baby og graviditeten fra babyverden-appen til han hver dag? Eller så må man som du sier, kanskje bare forsone seg med at han ikke klarer å tenke på baby i magen som en faktisk baby før hun/han kommer ut og de får møttes. Det er veldig godt å høre at han er en fantastisk pappa når baby er på utsiden da

 

[Solsikke25]

Sånn var det med første graviditet her. Han ville ikke ta på magen og var lite entusiastisk de gangene jeg ba han kjenne når det sparket. Det var ganske sårt for meg og ikke noe jeg pratet noe særlig med andre om. Graviditeten var planlagt og ønsket, men han slet plutselig med å forholde seg til det hele da magen begynte å vokse. Da begynte han å bli veldig usikker på seg selv og om han var egnet som far, så var jo kanskje ikke så rart at det sånn sett ble vanskelig å forholde seg til magen når han hadde det å deale med. Denne gangen er han mer «på», stryker litt mer på magen og føler seg mer trygg på det hele, men han er også ærlig på at gravidperioden ikke er noe han synes er så veldig spennende og er ikke superentusiastisk sånn sett. Synes det er ganske tøft gjort å være ærlig på sånt da, for som du sier så er det jo gjerne solskinnshistoriene man hører og sånn som dette skal det jo liksom ikke være utifra de. Men så klart, behovet for oppmerksomhet, deltakelse og støtte fra den man deler livet sitt med er jo også viktig. Så på lik linje som at han fikk/får forståelse og space av meg, så ønsket jeg jo at han kunne møte meg i mine behov. Utfordringen var å finne balansen i det og det varierte veldig fra dag til dag hvor godt vi fikk det til. Hjalp en del at vi var såpass åpne om det med hverandre og hjalp for meg å ha en veldig entusiastisk mamma som kunne være gira med meg når han ikke var det

Ble litt lengre dette enn jeg tenkte og ikke egentlig noen råd. Hovedpoenget var egentlig bare å si at du ikke er alene og jeg forstår om det kjennes sårt

Tusen takk Her fikk du beskrevet det veldig godt!

 

[Streken 2021]

Jeg har også hatt det slik, så du kan finne trøst inat du ikke er den eneste!
Far til mitt første barn ignorerte hele graviditeten, tok meg aldri på magen og kjente aldri noe spark. Han var totalt uinteressert på OUL, men jeg var dum nok til å tvinge han med på det - det ødela mer for meg enn det gav han noe.
Han var heller ikke mer enn nødvendig på sykehuset etter at barnet ble født.
Dette er ikke noe jeg prater om til vanlig, fordi det er sårt og vondt. Når man er gravid så er det nok enda verre å prate om slikt, jeg føler i hvert fall at mange forventer at pappaen skal være loke engasjert som mammaen. Når en da ikke passer inn i dette bildet så holder man gjerne kjeft i stedet for å si noe.
Men som du ser her. Når noen først setter ord på det så kommer det flere og sier at det er sånn her også!

Kanskje pappaen bidra på andre vis? Avlaster mammaen, sjekker ut babyutstyr, maserer føtter, tenker navn eller noe annet smått noe?

 

[Solsikke25]

Mannen min har ikke vært veldig engasjert og gira på å få kjenne de første sparkene, jeg maser veldig på han. Bare det synes jeg er sårt, så jeg kan forstå at du synes det er veldig vanskelig når han er slik du beskriver Det kan jo hende de synes det er vanskelig å forholde seg til den som er i magen fordi de kjenner jo ikke på det samme som oss? Vi får en helt annen tilknytning til den lille i magen.. Har han vært med på ultralyd? Hørt hjerteslag? Kanskje du kan lese de små tekstene om baby og graviditeten fra babyverden-appen til han hver dag? Eller så må man som du sier, kanskje bare forsone seg med at han ikke klarer å tenke på baby i magen som en faktisk baby før hun/han kommer ut og de får møttes. Det er veldig godt å høre at han er en fantastisk pappa når baby er på utsiden da

Mannen min har ikke vært veldig engasjert og gira på å få kjenne de første sparkene, jeg maser veldig på han. Bare det synes jeg er sårt, så jeg kan forstå at du synes det er veldig vanskelig når han er slik du beskriver Det kan jo hende de synes det er vanskelig å forholde seg til den som er i magen fordi de kjenner jo ikke på det samme som oss? Vi får en helt annen tilknytning til den lille i magen.. Har han vært med på ultralyd? Hørt hjerteslag? Kanskje du kan lese de små tekstene om baby og graviditeten fra babyverden-appen til han hver dag? Eller så må man som du sier, kanskje bare forsone seg med at han ikke klarer å tenke på baby i magen som en faktisk baby før hun/han kommer ut og de får møttes. Det er veldig godt å høre at han er en fantastisk pappa når baby er på utsiden da

Absolutt, du har nok rett i det.
Ja, han var med på ul i uke 13, men fikk ikke være med på oul pga corona. Så jeg fikk jordmora til å skrive kjønnet på en lapp, ga lappen til de som jobba på en klesbutikk, fikk de til å pakke inn et blått eller rosa antrekk, så åpna vi sammen med dattra vår. Det tror jeg han satte veldig pris på

Jeg prøver å lese opp ukentlig, de appene som har denne partner-siden, han lytter, men ikke noe mer. Han tar litt avstand og spør aldri om noe ang graviditeten. Når jeg sier feks «i kveld er det mye aktivitet», så svarer han bare «det tror jeg på» eller bare «åja»

Vet det blir bra når ungen er ute, men det er lenge til

 

[Solsikke25]

Jeg har også hatt det slik, så du kan finne trøst inat du ikke er den eneste!
Far til mitt første barn ignorerte hele graviditeten, tok meg aldri på magen og kjente aldri noe spark. Han var totalt uinteressert på OUL, men jeg var dum nok til å tvinge han med på det - det ødela mer for meg enn det gav han noe.
Han var heller ikke mer enn nødvendig på sykehuset etter at barnet ble født.
Dette er ikke noe jeg prater om til vanlig, fordi det er sårt og vondt. Når man er gravid så er det nok enda verre å prate om slikt, jeg føler i hvert fall at mange forventer at pappaen skal være loke engasjert som mammaen. Når en da ikke passer inn i dette bildet så holder man gjerne kjeft i stedet for å si noe.
Men som du ser her. Når noen først setter ord på det så kommer det flere og sier at det er sånn her også!

Kanskje pappaen bidra på andre vis? Avlaster mammaen, sjekker ut babyutstyr, maserer føtter, tenker navn eller noe annet smått noe?

Takk for at deler, føler meg ikke så alene lenger
Det er som regel lettere å holde kjeft om sånne ting, men jeg tenkte at nå skulle jeg prøve å se om det var som jeg trodde.

Nei dessverre Han avlaster litt, men ellers er det ingenting. Han er en rastløs type som er lite hjemme, aldri kommet med noe navneforslag, bryr seg ikke om babyutstyr (men jeg syns det er greit å ha kontroll der da)

 

[Nestebolle]

Til en viss grad var samboeren litt sånn i starten.. Jeg kjente på hver minste lille ting og gledet meg til det var ny uke for å se på ukas frukt. Preggers appen har mulighet til å koble seg opp mot partner sånn at han får ta litt del i hva som står. Etter dette merket jeg stor forskjell på han, han skrøyt til kameratene sine over hvor stor hun var og hva han skulle føle denne uka - Hahah! Men det hjalp veldig mye

 

[CanisBebis]

Til en viss grad var samboeren litt sånn i starten.. Jeg kjente på hver minste lille ting og gledet meg til det var ny uke for å se på ukas frukt. Preggers appen har mulighet til å koble seg opp mot partner sånn at han får ta litt del i hva som står. Etter dette merket jeg stor forskjell på han, han skrøyt til kameratene sine over hvor stor hun var og hva han skulle føle denne uka - Hahah! Men det hjalp veldig mye

Min mann bruker og preggers og Helseoversikt appene. Han er generelt veldig engasjert, men han er en veldig barnekjær type da, så jeg er heldig der!