Mannen har sterilisert seg og jeg er så trist

[Rybia]

Vil det si at om refertilisering ikke er vellykket så kan de fortsatt gå inn og hente ut sperm. At vi har en mulighet til ?

Ja, det mener jeg absolutt. Men om de yter den tjenesten der du er, vet jeg jo ikke. Mulig du må skifte klinikk/gå privat?

 

[KR1ST1NE]

Da tok mannen endelig steget om å sterilisere seg. JEG har mast på han i 1 år fordi han ønsket å gjøre det. Jeg maste fordi jeg så inderlig ønsket flere barn, men jeg innså at han aldri kom til å endre syn på saken. Jeg ville at han skulle sterilisere seg så jeg klarte å forsone meg med at jeg ikke blir 3 eller 4 barnsmamma som jeg alltid har ønsket.

Vi har 2 nydelige barn sammen. Han har hele tiden vært tydelig på at han maks vil ha 2 barn. Jeg har alltid sagt at jeg ønsker mange, men godtok 2. I mitt stille sinn håpet jeg og drømte om at han snudde. Det vet jeg aldri skjer. Han er fullstendig ferdig og det kommer aldri til å endre seg.

Etter steriliseringen har jeg hatt det veldig tøft. Jeg får en følelse av panikk, ingen vei tilbake. Anger, sorg. Jeg gråter veldig mye og ønsker ikke å være nær mannen min. Jeg er sint. Jeg er sint på at han ikke er mer lik meg. Jeg er sint og vet ikke helt hvorfor. Jeg vet han trenger omsorg, men jeg har nok med å takle egne reaksjoner. De er mye kraftigere enn jeg forventet.

Jeg håper dette blir lettere med tiden. Det er under en uke siden, så det er ganske ferskt.

Skriver det her for å høre at dette er normalt, reaksjonen min. Skriver kanskje for å få en virituell klem? Forståelse, omsorg. Jeg gir mannen lite omsorg nå, men han gir lite tilbake. Han forstår definitivt ikke reaksjonen min.

Hei,
Mannen min steriliserte seg i desember (2019), etter veldig mye frem og tilbake. Vi har to nydelige jenter, og jeg var lenge usikker på om jeg "trengte" ett tredje barn. Han visste at han ikke ønsket seg flere barn, men han var litt avventende for min skyld. Vi måtte liksom bli enige før han tok det endelige skrittet og kappet strengen

Jeg kom frem til at det er godt vi voksne ikke er i mindretall, at vi får det betydelig friere økonomisk med to barn og at barna allerede nå er velsignet med å ha hverandre som søsken.
I tillegg var mitt siste svangerskap ett mareritt, og det finnes ingen garantier for at alt går godt med mor og barn.
Jeg har foreløpig kapasitet og kjærlighet nok til enda ett barn, men kanskje en tredje hadde vært akkurat det som gjorde at jeg ikke har den lille ekstra kapasiteten? Og jeg vil gi barna mine overskudd, og slippe å jobbe 100%. Ett nytt barn her hadde nok presset meg opp i stilling, og da hadde jeg sett alle barna mindre enn jeg nå kan.

Uansett, etter vasektomien fikk jeg overveldene panikk følelser. Tiden løp fra meg! Det tar visst 3mnd før han definitivt er steril, og jeg fikk såklart eggløsning i romjulen.. Så, da kom en ny runde hvor jeg nesten tvang gjennom babyprøving Men, nå har jeg endelig landet på at det holder med to barn. Igjen.
Det tok altså tid, særlig når biologien min prøvde å overstyre hjernen i romjulen..

Vet ikke om det er slik for deg, men håper du også klarer å lande på at dere allerede er velsignet nok. Tror det er normalt å føle savn og sorg så rett etter inngrepet!
Hang in there ❤