Mannen har sterilisert seg og jeg er så trist

T

TristAnonym

Guest
Da tok mannen endelig steget om å sterilisere seg. JEG har mast på han i 1 år fordi han ønsket å gjøre det. Jeg maste fordi jeg så inderlig ønsket flere barn, men jeg innså at han aldri kom til å endre syn på saken. Jeg ville at han skulle sterilisere seg så jeg klarte å forsone meg med at jeg ikke blir 3 eller 4 barnsmamma som jeg alltid har ønsket.

Vi har 2 nydelige barn sammen. Han har hele tiden vært tydelig på at han maks vil ha 2 barn. Jeg har alltid sagt at jeg ønsker mange, men godtok 2. I mitt stille sinn håpet jeg og drømte om at han snudde. Det vet jeg aldri skjer. Han er fullstendig ferdig og det kommer aldri til å endre seg.

Etter steriliseringen har jeg hatt det veldig tøft. Jeg får en følelse av panikk, ingen vei tilbake. Anger, sorg. Jeg gråter veldig mye og ønsker ikke å være nær mannen min. Jeg er sint. Jeg er sint på at han ikke er mer lik meg. Jeg er sint og vet ikke helt hvorfor. Jeg vet han trenger omsorg, men jeg har nok med å takle egne reaksjoner. De er mye kraftigere enn jeg forventet.

Jeg håper dette blir lettere med tiden. Det er under en uke siden, så det er ganske ferskt.

Skriver det her for å høre at dette er normalt, reaksjonen min. Skriver kanskje for å få en virituell klem? Forståelse, omsorg. Jeg gir mannen lite omsorg nå, men han gir lite tilbake. Han forstår definitivt ikke reaksjonen min.
 
Ingen erfaring, men jeg syns det høres logisk ut at du reagerer som du gjør. Det er jo på en måte den endelige bekreftelsen på at det ikke blir flere barn.

Sender deg en klem og håper det blir bedre etterhvert. :Heartred
 
Uff, vanskelig for dere begge ❤️ Kanskje du burde snakke med noen? Kanskje dere kan begge oppsøke familievernkontoret? Fort gjort å gli fra hverandre... Sender den i hvert fall en klem og håper det går bedre med tiden ❤️
 
Du har min dypeste sympati. Jeg har skrevet en del innlegg her om uenigheten vedr antall barn mellom meg og mannen. Jeg hadde fått akkurat samme reaksjon som deg. Sender deg så inderlig en klem og håper dere klarer å finne en løsning på dette sammen <3 tenker du skal få lov til å sørge og det skal mannen respektere.
 
Det er jo en sorgprosess dere går igjennom på hver deres måte.

Samtidig som jeg forstår din reaksjon og din overraskelse over din egen reaksjon, kan jeg tenker meg at mannen din sikkert er totalt forvirrer overfor din reaksjon også, for i utgangspunktet så var dere jo enige (utad så det ut som det da du også var med på tanken i håp om å få en endelig slutt på dine tanker, enda du slet med det i ditt indre). I sitt indre forventet han kanskje omsorg nettopp fordi han ikke så den andre siden.

Tenker at det er viktig dere får hjelp til å bearbeide deres sorg, gjerne med profesjonelle.
 
Tusen takk for kommentarene fra alle ❤️ Det går fremover i museskritt. Ingen følelse av panikk idag. Fikk faktisk motsatt følelse. Vi har besøk av en liten baby og det var så mye styr å legge henne for mammaen, så da kjente jeg på at det var godt å være over den fasen. Ungene er lette å legge, selv hun yngste klarer seg uten konstant tilsyn og de leker periodevis godt alene. Vi har det veldig godt sammen som familie ❤️ Flere barn kunne fort endret dynamikken. Jeg hadde et veldig tøft siste svangerskap, mannen «hater» 0-1 år og jeg føler meg nesten som alenemor første året. Han er super fra 1,5-2 år!

Jeg tror det blir vanskelig å ha samleie igjen de første gangene, men tenker vi må ta alt rolig i vårt tempo. Vi snakker godt sammen til vanlig, så dette skal vi finne ut av ❤️
 
Forstår reaksjonen din. Men syntes det blir litt feil også når det er du som har mast på han om å gjøre dette. Var kanskje en grunn til at han ikke gjorde det på eget initiativ? Kommuniserer dere bra i hverdagen?
 
Skjønner deg godt, her har jeg bedt mannen vente til jeg er helt bestemt på at 2 er nok (selv om ingen av oss orker tanken på flere pga vi er utslitt) sånn at jeg slipper den reaksjonen du fikk,for jeg forventer den vil komme om han gjør det nå... Klem!
 
Sånn fra sidelinjen. Jeg har akkurat fått ei jente med en mann som er sterilisert. Where there is a will, there is a way :)
 
Han bestemte seg for å sterilisere seg for 2 år siden. Jeg har det siste året bedt han gjennomføre, fordi jeg ikke tåler den prevensjonen jeg gikk på (blødde flere ganger pr mnd) og fordi jeg inni meg stadig håpet han ville snu. Det er veldig slitsomt å hele tiden håpe på noe som aldri skjer. Jeg innså at det var viktig for egen forsoning at han steriliserte seg. Men jeg angrer faktisk på at jeg ba han gjennomføre. På grunn av egne reaksjoner i etterkant. Han sier han ville gjort det uansett.

Han steriliserte seg fordi han vet at jeg aldri tar abort om jeg blir gravid. Det var jeg tydelig på før vi giftet oss. Fordi jeg ønsker å ta imot de barna jeg får, og jeg ville dermed ikke klart en abort uten at det ville vært veldig vondt for meg. Derfor MÅ vi unngå graviditet. Hadde jeg blitt gravid på tross av sterilisering hadde jeg blitt glad og redd. Det kan godt hende han forsvinner da, og blir deltidspappa. Jeg tror vi hadde fått det til helt fint, men han mener livet vårt ville vært ødelagt.

Håper det gikk fint for deg som fikk en datter med en sterilisert mann ❤️ Det må ha vært et stort sjokk! Hadde han avlevert negativ sædprøve også? Hvor lenge har han vært sterilisert? Man hører jo de historiene, men kirurgen som opererte mannen min sier bestemt at det er nærmest umulig.
 
TristAnonym skrev:
Hvor lenge har han vært sterilisert? Man hører jo de historiene, men kirurgen som opererte mannen min sier bestemt at det er nærmest umulig.
Klikk for å utvide …
Har alltid hørt det tar 3 måneder etter steriliseringen til det er helt sikkert trygt jeg.

Og en sterilisering kan ofte reverseres, dersom hvis....

Håper det blir bedre og lettere etter hvert. Skjønner du har fått en kraftig reaksjon og sørger over resten av barneflokken du gjerne skulle hatt
 
TristAnonym skrev:
Han bestemte seg for å sterilisere seg for 2 år siden. Jeg har det siste året bedt han gjennomføre, fordi jeg ikke tåler den prevensjonen jeg gikk på (blødde flere ganger pr mnd) og fordi jeg inni meg stadig håpet han ville snu. Det er veldig slitsomt å hele tiden håpe på noe som aldri skjer. Jeg innså at det var viktig for egen forsoning at han steriliserte seg. Men jeg angrer faktisk på at jeg ba han gjennomføre. På grunn av egne reaksjoner i etterkant. Han sier han ville gjort det uansett.

Han steriliserte seg fordi han vet at jeg aldri tar abort om jeg blir gravid. Det var jeg tydelig på før vi giftet oss. Fordi jeg ønsker å ta imot de barna jeg får, og jeg ville dermed ikke klart en abort uten at det ville vært veldig vondt for meg. Derfor MÅ vi unngå graviditet. Hadde jeg blitt gravid på tross av sterilisering hadde jeg blitt glad og redd. Det kan godt hende han forsvinner da, og blir deltidspappa. Jeg tror vi hadde fått det til helt fint, men han mener livet vårt ville vært ødelagt.

Håper det gikk fint for deg som fikk en datter med en sterilisert mann ❤️ Det må ha vært et stort sjokk! Hadde han avlevert negativ sædprøve også? Hvor lenge har han vært sterilisert? Man hører jo de historiene, men kirurgen som opererte mannen min sier bestemt at det er nærmest umulig.
Klikk for å utvide …

Kan jo være en planlagt graviditet også etter sterilisering?
 
Da misforstod jeg :) Jeg tolket «will» som i skjebnen. Ja, det er absolutt mulig å lage barn om man vil, men ikke uten hjelp. Jeg kunne gjerne adoptert også. Det MÅ ikke være «egne» barn. Det hender ganske ofte at det er flere unger i hus. En ekstra fra barnehagen en ettermiddag, to ekstra kusiner, fire ekstra nabounger De øyeblikkene der huset er fylt opp med barn, latter og glede er magiske
 
TristAnonym skrev:
Da tok mannen endelig steget om å sterilisere seg. JEG har mast på han i 1 år fordi han ønsket å gjøre det. Jeg maste fordi jeg så inderlig ønsket flere barn, men jeg innså at han aldri kom til å endre syn på saken. Jeg ville at han skulle sterilisere seg så jeg klarte å forsone meg med at jeg ikke blir 3 eller 4 barnsmamma som jeg alltid har ønsket.

Vi har 2 nydelige barn sammen. Han har hele tiden vært tydelig på at han maks vil ha 2 barn. Jeg har alltid sagt at jeg ønsker mange, men godtok 2. I mitt stille sinn håpet jeg og drømte om at han snudde. Det vet jeg aldri skjer. Han er fullstendig ferdig og det kommer aldri til å endre seg.

Etter steriliseringen har jeg hatt det veldig tøft. Jeg får en følelse av panikk, ingen vei tilbake. Anger, sorg. Jeg gråter veldig mye og ønsker ikke å være nær mannen min. Jeg er sint. Jeg er sint på at han ikke er mer lik meg. Jeg er sint og vet ikke helt hvorfor. Jeg vet han trenger omsorg, men jeg har nok med å takle egne reaksjoner. De er mye kraftigere enn jeg forventet.

Jeg håper dette blir lettere med tiden. Det er under en uke siden, så det er ganske ferskt.

Skriver det her for å høre at dette er normalt, reaksjonen min. Skriver kanskje for å få en virituell klem? Forståelse, omsorg. Jeg gir mannen lite omsorg nå, men han gir lite tilbake. Han forstår definitivt ikke reaksjonen min.
Klikk for å utvide …
 
Har hatt det akkurat samme måte, og klarer ikke komme over tristhet selv etter 2 år. Går opp og ned men går fremdeles og håper han vil gå med på prøverør eller at et mirakel skjer og steriliseringen ikke funker med.Håper det går bedre med deg.
 
Rybia skrev:
Ja, det var i høyeste grad planlagt. IVF hvor vi hentet ut sædceller med TESA uttak. (Sprøyte i testiklene for å hente ut sæd.)
Klikk for å utvide …

Kan jeg spørre hvorfor dere valgte å gjøre det på denne måten og ikke operasjon?
Vi ble anbefalt og ta en refertiliserings operasjon fordi det var mindre komplisert og billigere
 
Jora skrev:
Kan jeg spørre hvorfor dere valgte å gjøre det på denne måten og ikke operasjon?
Vi ble anbefalt og ta en refertiliserings operasjon fordi det var mindre komplisert og billigere
Klikk for å utvide …

Ja, det var en kombinasjon av at det ikke er garanti for om og når en reversering av sterilisering vil gi fertilitet og min alder. Vi kunne ikke vente i mange år.
 
Rybia skrev:
Ja, det var en kombinasjon av at det ikke er garanti for om og når en reversering av sterilisering vil gi fertilitet og min alder. Vi kunne ikke vente i mange år.
Klikk for å utvide …
Vil det si at om refertilisering ikke er vellykket så kan de fortsatt gå inn og hente ut sperm. At vi har en mulighet til ?
 
TristAnonym skrev:
Da tok mannen endelig steget om å sterilisere seg. JEG har mast på han i 1 år fordi han ønsket å gjøre det. Jeg maste fordi jeg så inderlig ønsket flere barn, men jeg innså at han aldri kom til å endre syn på saken. Jeg ville at han skulle sterilisere seg så jeg klarte å forsone meg med at jeg ikke blir 3 eller 4 barnsmamma som jeg alltid har ønsket.

Vi har 2 nydelige barn sammen. Han har hele tiden vært tydelig på at han maks vil ha 2 barn. Jeg har alltid sagt at jeg ønsker mange, men godtok 2. I mitt stille sinn håpet jeg og drømte om at han snudde. Det vet jeg aldri skjer. Han er fullstendig ferdig og det kommer aldri til å endre seg.

Etter steriliseringen har jeg hatt det veldig tøft. Jeg får en følelse av panikk, ingen vei tilbake. Anger, sorg. Jeg gråter veldig mye og ønsker ikke å være nær mannen min. Jeg er sint. Jeg er sint på at han ikke er mer lik meg. Jeg er sint og vet ikke helt hvorfor. Jeg vet han trenger omsorg, men jeg har nok med å takle egne reaksjoner. De er mye kraftigere enn jeg forventet.

Jeg håper dette blir lettere med tiden. Det er under en uke siden, så det er ganske ferskt.

Skriver det her for å høre at dette er normalt, reaksjonen min. Skriver kanskje for å få en virituell klem? Forståelse, omsorg. Jeg gir mannen lite omsorg nå, men han gir lite tilbake. Han forstår definitivt ikke reaksjonen min.
Klikk for å utvide …

Men det går fint an å reversere dette om han ombestemmer seg på ett annet tidspunkt. Hvor gamle er dere?

Men du ville at han skulle gjøre det, for så å si at det ikke er greit?

Dere burde sette dere ned å prate. Og du burde da, legge vekk dine egne følelser og tanker der og da og lytte til han.

Lykke til!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp