Taima
Andre møte med forumet
Jeg har et lite problem, som egentlig er ganske sårt. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i det.
Min mamma kritiserer meg for det meste Det har hun alltid gjort, og jeg har bare latt det gå og ikke brydd meg noe særlig om det, men nå i det siste har jeg begynt å ta meg nær av det, fordi det handler om barnet mitt og mine valg rundt det.
Som f.eks. dette med å vite hvilket kjønn det blir. Det er helt greit at folk har forskjellige meninger og mamma skal også få lov til å dele de meningene. Det er mer måten hun sier det på. Vi ønsker å vite hva det blir. Jeg tror vi får et annet forhold til barnet i magen da og jeg synes dette med innkjøp av diverse ting blir enklere. Ikke skjønner jeg at folk klarer å vente til fødsel heller, men det er en annen sak
Da mamma og pappa fikk meg, visste de ikke om det ble gutt eller jente. Og det syntes de var fint og spennende. Og når vi snakker om dette, så har mamma en tone som viser så veldig tydelig aldri hadde villet vite det og at det må jo vi synes er spennende også.
Jeg blir sprø, for dette er mitt og min samboers valg.
Et annet eksempel er fra da jeg hintet frampå om at hvis de lurte på om det var noe vi ønsket oss, så står en TrippTrapp stol høyt på lista. Da fnøs hun bare og sa at det står 3 stk i kjelleren hjemme. Da prøvde jeg og forklare at alt det nye tilbehøret ikke passer til de gamle stolene. Som bøyle og nyfødtsete. Da fnøs hun igjen og mente nok at nyfødtsete kunne da ikke være noe å ha.
Tidligere samme dag viste jeg fram en body jeg har klart å strikke, som jeg var ganske stolt av. Hun sa jo den var fin, men hun ville ikke ha brukt en slik på en baby.
Jeg ble så lei meg at jeg måtte gå på do og gråte en skvett. Mulig jeg tåler lite for tiden altså, men dette ble litt mye.
Jeg tror ikke hun sier slike ting for å være ekkel. For på andre områder igjen gir hun gode råd og vil ikke blande seg bort i våre valg på saker og ting.
Dette varierer litt, men jeg kjenner jeg blir ekstra sårbar når det gjelder graviditeten og barnet.
Hvordan skal jeg klare å ta opp dette med henne? Jeg er redd for at hun bare skal feie det bort og få meg til å føle meg dum som føler på det slik. At hun skal bli irritert fordi jeg blir lei meg av kommentarene.
Jeg er som sagt litt sår for tiden og ellers også har jeg veldig lett for å gråte når jeg prater om litt vanskelige ting, eller når jeg blir sint.
Mamma er også litt småhissig, så jeg er redd for hvordan resultatet blir.
Min mamma kritiserer meg for det meste Det har hun alltid gjort, og jeg har bare latt det gå og ikke brydd meg noe særlig om det, men nå i det siste har jeg begynt å ta meg nær av det, fordi det handler om barnet mitt og mine valg rundt det.
Som f.eks. dette med å vite hvilket kjønn det blir. Det er helt greit at folk har forskjellige meninger og mamma skal også få lov til å dele de meningene. Det er mer måten hun sier det på. Vi ønsker å vite hva det blir. Jeg tror vi får et annet forhold til barnet i magen da og jeg synes dette med innkjøp av diverse ting blir enklere. Ikke skjønner jeg at folk klarer å vente til fødsel heller, men det er en annen sak
Da mamma og pappa fikk meg, visste de ikke om det ble gutt eller jente. Og det syntes de var fint og spennende. Og når vi snakker om dette, så har mamma en tone som viser så veldig tydelig aldri hadde villet vite det og at det må jo vi synes er spennende også.
Jeg blir sprø, for dette er mitt og min samboers valg.
Et annet eksempel er fra da jeg hintet frampå om at hvis de lurte på om det var noe vi ønsket oss, så står en TrippTrapp stol høyt på lista. Da fnøs hun bare og sa at det står 3 stk i kjelleren hjemme. Da prøvde jeg og forklare at alt det nye tilbehøret ikke passer til de gamle stolene. Som bøyle og nyfødtsete. Da fnøs hun igjen og mente nok at nyfødtsete kunne da ikke være noe å ha.
Tidligere samme dag viste jeg fram en body jeg har klart å strikke, som jeg var ganske stolt av. Hun sa jo den var fin, men hun ville ikke ha brukt en slik på en baby.
Jeg ble så lei meg at jeg måtte gå på do og gråte en skvett. Mulig jeg tåler lite for tiden altså, men dette ble litt mye.
Jeg tror ikke hun sier slike ting for å være ekkel. For på andre områder igjen gir hun gode råd og vil ikke blande seg bort i våre valg på saker og ting.
Dette varierer litt, men jeg kjenner jeg blir ekstra sårbar når det gjelder graviditeten og barnet.
Hvordan skal jeg klare å ta opp dette med henne? Jeg er redd for at hun bare skal feie det bort og få meg til å føle meg dum som føler på det slik. At hun skal bli irritert fordi jeg blir lei meg av kommentarene.
Jeg er som sagt litt sår for tiden og ellers også har jeg veldig lett for å gråte når jeg prater om litt vanskelige ting, eller når jeg blir sint.
Mamma er også litt småhissig, så jeg er redd for hvordan resultatet blir.