Mamma kritiserer meg

Taima

Andre møte med forumet
Jeg har et lite problem, som egentlig er ganske sårt. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i det.

Min mamma kritiserer meg for det meste :(Det har hun alltid gjort, og jeg har bare latt det gå og ikke brydd meg noe særlig om det, men nå i det siste har jeg begynt å ta meg nær av det, fordi det handler om barnet mitt og mine valg rundt det.
Som f.eks. dette med å vite hvilket kjønn det blir. Det er helt greit at folk har forskjellige meninger og mamma skal også få lov til å dele de meningene. Det er mer måten hun sier det på. Vi ønsker å vite hva det blir. Jeg tror vi får et annet forhold til barnet i magen da og jeg synes dette med innkjøp av diverse ting blir enklere. Ikke skjønner jeg at folk klarer å vente til fødsel heller, men det er en annen sak :joyful:
Da mamma og pappa fikk meg, visste de ikke om det ble gutt eller jente. Og det syntes de var fint og spennende. Og når vi snakker om dette, så har mamma en tone som viser så veldig tydelig aldri hadde villet vite det og at det må jo vi synes er spennende også.
Jeg blir sprø, for dette er mitt og min samboers valg.
Et annet eksempel er fra da jeg hintet frampå om at hvis de lurte på om det var noe vi ønsket oss, så står en TrippTrapp stol høyt på lista. Da fnøs hun bare og sa at det står 3 stk i kjelleren hjemme. Da prøvde jeg og forklare at alt det nye tilbehøret ikke passer til de gamle stolene. Som bøyle og nyfødtsete. Da fnøs hun igjen og mente nok at nyfødtsete kunne da ikke være noe å ha.
Tidligere samme dag viste jeg fram en body jeg har klart å strikke, som jeg var ganske stolt av. Hun sa jo den var fin, men hun ville ikke ha brukt en slik på en baby.
Jeg ble så lei meg at jeg måtte gå på do og gråte en skvett. Mulig jeg tåler lite for tiden altså, men dette ble litt mye.

Jeg tror ikke hun sier slike ting for å være ekkel. For på andre områder igjen gir hun gode råd og vil ikke blande seg bort i våre valg på saker og ting.
Dette varierer litt, men jeg kjenner jeg blir ekstra sårbar når det gjelder graviditeten og barnet.

Hvordan skal jeg klare å ta opp dette med henne? Jeg er redd for at hun bare skal feie det bort og få meg til å føle meg dum som føler på det slik. At hun skal bli irritert fordi jeg blir lei meg av kommentarene.
Jeg er som sagt litt sår for tiden og ellers også har jeg veldig lett for å gråte når jeg prater om litt vanskelige ting, eller når jeg blir sint.
Mamma er også litt småhissig, så jeg er redd for hvordan resultatet blir.
 
Jeg har et lite problem, som egentlig er ganske sårt. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i det.

Min mamma kritiserer meg for det meste :(Det har hun alltid gjort, og jeg har bare latt det gå og ikke brydd meg noe særlig om det, men nå i det siste har jeg begynt å ta meg nær av det, fordi det handler om barnet mitt og mine valg rundt det.
Som f.eks. dette med å vite hvilket kjønn det blir. Det er helt greit at folk har forskjellige meninger og mamma skal også få lov til å dele de meningene. Det er mer måten hun sier det på. Vi ønsker å vite hva det blir. Jeg tror vi får et annet forhold til barnet i magen da og jeg synes dette med innkjøp av diverse ting blir enklere. Ikke skjønner jeg at folk klarer å vente til fødsel heller, men det er en annen sak :joyful:
Da mamma og pappa fikk meg, visste de ikke om det ble gutt eller jente. Og det syntes de var fint og spennende. Og når vi snakker om dette, så har mamma en tone som viser så veldig tydelig aldri hadde villet vite det og at det må jo vi synes er spennende også.
Jeg blir sprø, for dette er mitt og min samboers valg.
Et annet eksempel er fra da jeg hintet frampå om at hvis de lurte på om det var noe vi ønsket oss, så står en TrippTrapp stol høyt på lista. Da fnøs hun bare og sa at det står 3 stk i kjelleren hjemme. Da prøvde jeg og forklare at alt det nye tilbehøret ikke passer til de gamle stolene. Som bøyle og nyfødtsete. Da fnøs hun igjen og mente nok at nyfødtsete kunne da ikke være noe å ha.
Tidligere samme dag viste jeg fram en body jeg har klart å strikke, som jeg var ganske stolt av. Hun sa jo den var fin, men hun ville ikke ha brukt en slik på en baby.
Jeg ble så lei meg at jeg måtte gå på do og gråte en skvett. Mulig jeg tåler lite for tiden altså, men dette ble litt mye.

Jeg tror ikke hun sier slike ting for å være ekkel. For på andre områder igjen gir hun gode råd og vil ikke blande seg bort i våre valg på saker og ting.
Dette varierer litt, men jeg kjenner jeg blir ekstra sårbar når det gjelder graviditeten og barnet.

Hvordan skal jeg klare å ta opp dette med henne? Jeg er redd for at hun bare skal feie det bort og få meg til å føle meg dum som føler på det slik. At hun skal bli irritert fordi jeg blir lei meg av kommentarene.
Jeg er som sagt litt sår for tiden og ellers også har jeg veldig lett for å gråte når jeg prater om litt vanskelige ting, eller når jeg blir sint.
Mamma er også litt småhissig, så jeg er redd for hvordan resultatet blir.

Jeg har dessverre ingen gode råd, men kjenner meg igjen i det du skriver! Min mamma er også veldig kritisk, og har alltid vært det. Jeg er glad i henne, men hun er så ofte uenig med meg og vi ender opp i diskusjoner som er helt unødvendige. Det kan være at jeg forteller en god nyhet og bare vil høre «så bra» også får jeg i stedet kritiske spørsmål og beskjed om at vi bør gjøre ting på en annen måte. Så ender jeg opp med å måtte forsvare en gjennomtenkt beslutning vi har tatt, men så forstår hun ikke argumentene mine. Det er ekstra vanskelig å takle dette når man er sliten og hormonell! Også får jeg dårlig samvittighet hvis jeg blir irritert på henne...
 
Jeg har egentlig tenkt at jeg må slutte å snakke så ofte med henne (vi snakker sammen minst en gang per dag) og at jeg må slutte å fortelle henne så mye om hva som foregår og heller snakke om andre ting.
 
Hmm ja skjønner det er sårt :( kan være de ikke skjønner selv at det de sier blir oppfattet som kritikk, kanskje man kan si det så enkelt at ; når du sier det på den måten så blir jeg såra fordi det føles som kritikk.
Synes selv slikt er utrolig vanskelig å ta opp men er kanskje verdt det i en så spesiell tid som vi er i. Håper det ordner seg
 
Kan du bare si til henne at du er lei av å få kritikk hele tiden å lei av å Altid får kverulering tilbake? Det hadde jeg gjort. Hatt mine utblåsning på mamma oppigjennom, men det er av andre grunner. Mødre tåler å høre det. Du som barnet hennes er det kjæreste hun har på denne jord, selv om det kanskje ikke føles sånn for deg. Hun ser kanskje ikke selv hvordan hun er
 
:Heartbigred
Har ikke en liknende opplevelse, da jeg har et veldig godt forhold til min mor og kan si fra til henne på godt og vondt.
Når det er sagt, så opplever vi nok alle det som kan føles som et skråblikk/negativ kommentar fra mødrene våre fra tid til annen.
Jeg tenker sånn her, er dette noe du opplever kun i svangerskapet, eller skjer det ellers også? Av de tingene du ramser opp i innlegget ditt er det kun den med bodyen jeg også ville blitt lei meg for, de andre ville jeg nok heller ledd litt av og sagt «ja vi er jo forskjellig» eller «nå har jo ting endret seg litt siden du fikk barn da». Men det er jo lett for meg å si som har et nært og trygt forhold til min mor. Du sier også at hun er småhissig, men tenker du at det at du sier fra kan gjøre at dere mister et ellers godt forhold eller at hun blir sint på deg? Har hun barnebarn fra før? Ellers kan det vel være at hun ikke vet helt hvordan hun skal snakke med deg om forventningene du har?
Vil bare avklare med en gang, for det kan leses feil. Jeg er ikke negativ til din opplevelse. Prøver bare å hjelpe deg å tenke flere vinkler av saken:)
Skjønner at det er sårt å kjenne på at mamma ikke er en så god støttespiller som du kanskje ønsker:Heartred
 
Sniker.
Jeg ville sagt fra, det høres ikke ut som at hun tenker noe over det, men samtidig er det ikke greit. Folk er forskjellige og hu må tåle at datteren sin tar andre valg!
 
Jeg har et lite problem, som egentlig er ganske sårt. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i det.

Min mamma kritiserer meg for det meste :(Det har hun alltid gjort, og jeg har bare latt det gå og ikke brydd meg noe særlig om det, men nå i det siste har jeg begynt å ta meg nær av det, fordi det handler om barnet mitt og mine valg rundt det.
Som f.eks. dette med å vite hvilket kjønn det blir. Det er helt greit at folk har forskjellige meninger og mamma skal også få lov til å dele de meningene. Det er mer måten hun sier det på. Vi ønsker å vite hva det blir. Jeg tror vi får et annet forhold til barnet i magen da og jeg synes dette med innkjøp av diverse ting blir enklere. Ikke skjønner jeg at folk klarer å vente til fødsel heller, men det er en annen sak :joyful:
Da mamma og pappa fikk meg, visste de ikke om det ble gutt eller jente. Og det syntes de var fint og spennende. Og når vi snakker om dette, så har mamma en tone som viser så veldig tydelig aldri hadde villet vite det og at det må jo vi synes er spennende også.
Jeg blir sprø, for dette er mitt og min samboers valg.
Et annet eksempel er fra da jeg hintet frampå om at hvis de lurte på om det var noe vi ønsket oss, så står en TrippTrapp stol høyt på lista. Da fnøs hun bare og sa at det står 3 stk i kjelleren hjemme. Da prøvde jeg og forklare at alt det nye tilbehøret ikke passer til de gamle stolene. Som bøyle og nyfødtsete. Da fnøs hun igjen og mente nok at nyfødtsete kunne da ikke være noe å ha.
Tidligere samme dag viste jeg fram en body jeg har klart å strikke, som jeg var ganske stolt av. Hun sa jo den var fin, men hun ville ikke ha brukt en slik på en baby.
Jeg ble så lei meg at jeg måtte gå på do og gråte en skvett. Mulig jeg tåler lite for tiden altså, men dette ble litt mye.

Jeg tror ikke hun sier slike ting for å være ekkel. For på andre områder igjen gir hun gode råd og vil ikke blande seg bort i våre valg på saker og ting.
Dette varierer litt, men jeg kjenner jeg blir ekstra sårbar når det gjelder graviditeten og barnet.

Hvordan skal jeg klare å ta opp dette med henne? Jeg er redd for at hun bare skal feie det bort og få meg til å føle meg dum som føler på det slik. At hun skal bli irritert fordi jeg blir lei meg av kommentarene.
Jeg er som sagt litt sår for tiden og ellers også har jeg veldig lett for å gråte når jeg prater om litt vanskelige ting, eller når jeg blir sint.
Mamma er også litt småhissig, så jeg er redd for hvordan resultatet blir.

Akkurat som dette har jeg opplevd visse tendenser av selv..
Jeg har prøvd å ta det opp og det gjorde bare ALT verre. Jeg er i utgangspunktet ikke så konfliktsky, men i dette tilfellet har jeg bare funnet ut at visse ting bare får gå.

Om det er litt samme tilfelle som her, nemlig at personen er veldig lite villig til å ta selvkritikk og endre seg eller respektere andre følelser men setter sine egne følelser for noe først hver gang, så ville jeg nesten rådet deg til å finne en annen innfallsvinkel enn å si hvordan du kjenner det, for sjansen er at ingenting blir bedre og at du bare får det vondere..

Jeg fant ut at jeg måtte dele mindre og ha personen mindre tett. Jeg spurte ikke om råd dersom jeg visste at mine meninger ikke ville bli hørt og kom spørsmål om fek "hvordan skal de gjør sånn og sånn" så har jeg heller svart "det har vi ikke bestemt oss for enda". Det kan iblant føre til mindre konflikter.

Men en prosess som dette er såklart vondt, og slike kommentarer som den over strikkeplagget du har laget er jo bare helt unødvendig. Hvordan skal man kunne skjerme seg for sånn? Min taktikk ble som sagt å dele mindre, selv om man gjerne vil.. Og ellers så prøvde jeg å le mer av kommentarer som egentlig ikke var sagt i verste mening men som jeg ble lei meg for. Man kan kanskje si at det ikke er den som blir såret som skal endre seg, men det var den eneste måten jeg fikk det bedre på. Så forsøk å le av ting når du er uenig heller enn å vise hvor oppgitt man blir.

Om det er deres første barn kan gjerne de vordende foreldrene oppleve at svangerskapet og den første tiden med barnet som en turbulent tid hva gjelder forhold til egne foreldre. Det er nå dine foreldre virkelig skal gi slipp, la deg bli voksen og at barna dine får barn vil ofte endre relasjonen mellom barn og foreldre. Ikke alltid det er slik i det hele tatt, men det er dette jeg har kjent på og det var så ille at jeg gikk til psykolog en periode. Han kunne også bekrefte at slikte uroligheter mellom relasjoner ikke er så uvanlige under generasjonsskifter.


Slev følgelig håper jeg det vil være mulig for deg og moren din å snakke sammen, men du kjenner henne best og vet hvordn hun reagerer på kritikk eller å høre at du blir lei deg. Noen er gode og vil gjerne endre seg når de hører at de gjør noen vondt, andre setter sin egen reaksjon først og blir sinte og såra på egne vegne. Jeg vet at en slik diskusjon ikke ville funger her, men ting har samtidig blitt veldig bra. Relasjonen er annerledes og barnet er såklart også mye i fokus. Selv om vi unge er mer oppdatert på en del ting, trenger en del i besteforeldrrgenrasjonen å vite at det er plass til dem og en del har sterkt behov for å gi råd og veiledning. Noen ganger kan det hjelpe på alt sammen å bare ta imot også si "jeg skal tenke på det." eller hvis man er veldig uenig "det er interessant. Jeg vet ikke helt hva vi har bestemt oss for enda" eller "vi ser hvordan det blir når babyen kommer"

Håper du finner en løsning på alt sammen, og selvfølgelig helst at din mor begynner å tenke litt før hun snakker eller ordlegger seg annerledes, men er også sånn at en gammel hun har vondt for å lære nye triks og at det ikke er så mange som evner/ønsker å endre sånn de har vært i 50-60 år:confused013

Ønsker deg alt godt og håper forholdet ditt til din mor kan finne en ny vei hvor det er plass nok til dere begge ❤️
 
Og sånn generelt, det er jo mange som legger seg i hva man gjør når babyen først er der også. Enten ammer man for mye, for lite, bruker for mye bæretøy, busser for mye osv i det uendelige.

Jeg har funnet én ting som oftest alltid stopper diskusjonen eller innvendingene og det er ; "jeg har snakket med helsestasjonen om dette og de synes det er en god løsning"
Helsesykepleiers meninger veier visst tungt :p
 
Akkurat som dette har jeg opplevd visse tendenser av selv..
Jeg har prøvd å ta det opp og det gjorde bare ALT verre. Jeg er i utgangspunktet ikke så konfliktsky, men i dette tilfellet har jeg bare funnet ut at visse ting bare får gå.

Om det er litt samme tilfelle som her, nemlig at personen er veldig lite villig til å ta selvkritikk og endre seg eller respektere andre følelser men setter sine egne følelser for noe først hver gang, så ville jeg nesten rådet deg til å finne en annen innfallsvinkel enn å si hvordan du kjenner det, for sjansen er at ingenting blir bedre og at du bare får det vondere..

Jeg fant ut at jeg måtte dele mindre og ha personen mindre tett. Jeg spurte ikke om råd dersom jeg visste at mine meninger ikke ville bli hørt og kom spørsmål om fek "hvordan skal de gjør sånn og sånn" så har jeg heller svart "det har vi ikke bestemt oss for enda". Det kan iblant føre til mindre konflikter.

Men en prosess som dette er såklart vondt, og slike kommentarer som den over strikkeplagget du har laget er jo bare helt unødvendig. Hvordan skal man kunne skjerme seg for sånn? Min taktikk ble som sagt å dele mindre, selv om man gjerne vil.. Og ellers så prøvde jeg å le mer av kommentarer som egentlig ikke var sagt i verste mening men som jeg ble lei meg for. Man kan kanskje si at det ikke er den som blir såret som skal endre seg, men det var den eneste måten jeg fikk det bedre på. Så forsøk å le av ting når du er uenig heller enn å vise hvor oppgitt man blir.

Om det er deres første barn kan gjerne de vordende foreldrene oppleve at svangerskapet og den første tiden med barnet som en turbulent tid hva gjelder forhold til egne foreldre. Det er nå dine foreldre virkelig skal gi slipp, la deg bli voksen og at barna dine får barn vil ofte endre relasjonen mellom barn og foreldre. Ikke alltid det er slik i det hele tatt, men det er dette jeg har kjent på og det var så ille at jeg gikk til psykolog en periode. Han kunne også bekrefte at slikte uroligheter mellom relasjoner ikke er så uvanlige under generasjonsskifter.


Slev følgelig håper jeg det vil være mulig for deg og moren din å snakke sammen, men du kjenner henne best og vet hvordn hun reagerer på kritikk eller å høre at du blir lei deg. Noen er gode og vil gjerne endre seg når de hører at de gjør noen vondt, andre setter sin egen reaksjon først og blir sinte og såra på egne vegne. Jeg vet at en slik diskusjon ikke ville funger her, men ting har samtidig blitt veldig bra. Relasjonen er annerledes og barnet er såklart også mye i fokus. Selv om vi unge er mer oppdatert på en del ting, trenger en del i besteforeldrrgenrasjonen å vite at det er plass til dem og en del har sterkt behov for å gi råd og veiledning. Noen ganger kan det hjelpe på alt sammen å bare ta imot også si "jeg skal tenke på det." eller hvis man er veldig uenig "det er interessant. Jeg vet ikke helt hva vi har bestemt oss for enda" eller "vi ser hvordan det blir når babyen kommer"

Håper du finner en løsning på alt sammen, og selvfølgelig helst at din mor begynner å tenke litt før hun snakker eller ordlegger seg annerledes, men er også sånn at en gammel hun har vondt for å lære nye triks og at det ikke er så mange som evner/ønsker å endre sånn de har vært i 50-60 år:confused013

Ønsker deg alt godt og håper forholdet ditt til din mor kan finne en ny vei hvor det er plass nok til dere begge ❤️


Støtter dette du skriver her.
Jeg har det helt likt, moren min er ei kjempekjekk dame som er meget godt likt og fremstår som veldig hyggelig og snill. Og- det er hun.

Men. Ikke på den måten jeg skulle ønske. Når mitt 5barn var 6 mnd gammelt endret hun seg. Eller det skjedde nok lenge før det, eller har alltid vært slik, men jeg har aldri tenkt over det.

Kan sende kommentarer og kritiske bemerkninger ut i tide og utide. Jeg blir veldig opprørt og lurer fort på om det er meg det er noe galt med. Det ender opp med ødelagte kvelder der jeg søker andre infallsvinkler utifra en samtale vi har hatt. Jeg ender ofte opp med å bli svært opprørt og lei meg.

I starten av dette året toppet det seg får meg og jeg har nå gått fra å snakke med henne daglig til å hverken snakke eller se henne på over 5mnd. Og nå venter jeg nr 6 og er i uke 17. Hun aner ingenting.

Sikkert ikke likt, men som du har skrevet i svaret ditt her så kan det fint enne med å bli enda verre når vi forteller at vi blir lei oss for kritikken eller meningene. De inntar ofte offerrollen desverre..
 
Hva med å skrive et brev til henne? Det virker som at du er flink til å uttrykke deg skriftlig, og du blir da ikke avbrutt av henne om hun er uenig. Legg det frem for henne som du gjorde i innlegget her, at det kanskje er du som er ekstra følsom for tiden (skriv at du gikk inn på do og gråt etter reaksjonen på bodyen du hadde strikket) og at du rett og slett ikke ønsker hennes personlig mening om alt. Eventuelt kan du la det gå lenger tid mellom hver gang du kontakter henne, selv om jeg skjønner at det kan være dumt det også.
Uansett hva du gjør, lykke til :Heartred
 
Først; tusen takk for alle tilbakemeldinger :Heartred Selv om det er trist at flere har slike opplevelser, er det litt godt å vite at det ikke bare er jeg som har opplevd noe slik.

Jeg har fått tenkt litt og tror jeg skal prøve å la det ligge. Hvertfall enda. Og som noen skrev over her, kanskje jeg kan skrive et brev til henne.
Hun har bestandig vært slik og jeg tror innerst inne at hun ikke mener noe vondt med det. For på andre områder er hun grei å snakke med og har gode råd.
Samtidig kjenner jeg jo på det at det ikke er greit å snakke ned om ting og måten jeg har lyst til å gjøre ting på. Det er kanskje det jeg er litt redd for senere også, at det skal bli slik når barnet er født. Og jeg tenker jo egentlig at det er bedre å ta det opp før fødsel enn etter.
Som noen skrev over her og - nei, disse eksemplene jeg skrev over, det virker kanskje ikke som om de var så mye å reagere på. Det var vel mer det at det er slik hver eneste gang jeg viser fram noe eller foreslår noe som hun ikke er enig i. Og at måten hun sier på er feil og at hun kanskje ikke bestandig trenger å si akkurat hva hun mener.

Hvis jeg tar det opp med henne, er jeg jo også litt redd for at hun skal gå rett i foravarsmodus og synes at jeg overdriver. Jeg sammenligner dette litt med mobbing - det er den som blir mobbet som avgjør om det er mobbing, ikke de som mobber. Det er den som føler som avgjør hva han/hun føler, ikke noen andre.
Nå mener jeg ikke at hun mobber, men bare for sammenligning.
Det som og er vanskelig, er hvordan jeg skal klare å reagere uten å gråte eller bli sint. Jeg trenger som regel litt tid til å roe meg ned og tenker over hva jeg skal si.
 
Først; tusen takk for alle tilbakemeldinger :Heartred Selv om det er trist at flere har slike opplevelser, er det litt godt å vite at det ikke bare er jeg som har opplevd noe slik.

Jeg har fått tenkt litt og tror jeg skal prøve å la det ligge. Hvertfall enda. Og som noen skrev over her, kanskje jeg kan skrive et brev til henne.
Hun har bestandig vært slik og jeg tror innerst inne at hun ikke mener noe vondt med det. For på andre områder er hun grei å snakke med og har gode råd.
Samtidig kjenner jeg jo på det at det ikke er greit å snakke ned om ting og måten jeg har lyst til å gjøre ting på. Det er kanskje det jeg er litt redd for senere også, at det skal bli slik når barnet er født. Og jeg tenker jo egentlig at det er bedre å ta det opp før fødsel enn etter.
Som noen skrev over her og - nei, disse eksemplene jeg skrev over, det virker kanskje ikke som om de var så mye å reagere på. Det var vel mer det at det er slik hver eneste gang jeg viser fram noe eller foreslår noe som hun ikke er enig i. Og at måten hun sier på er feil og at hun kanskje ikke bestandig trenger å si akkurat hva hun mener.

Hvis jeg tar det opp med henne, er jeg jo også litt redd for at hun skal gå rett i foravarsmodus og synes at jeg overdriver. Jeg sammenligner dette litt med mobbing - det er den som blir mobbet som avgjør om det er mobbing, ikke de som mobber. Det er den som føler som avgjør hva han/hun føler, ikke noen andre.
Nå mener jeg ikke at hun mobber, men bare for sammenligning.
Det som og er vanskelig, er hvordan jeg skal klare å reagere uten å gråte eller bli sint. Jeg trenger som regel litt tid til å roe meg ned og tenker over hva jeg skal si.


Sniker litt. Det er mange følelser og mye usikkerhet rundt det å være gravid og vanskelig å kjenne på når en person du sikkert ser veldig opp til sier slike ting. Det er helst sikkert ikke vondt ment fra hennes side. Jeg har selv opplevd lignende fra min mor med vesla. Det jeg har funnet ut er at jeg må ta de tingene som virkelig betyr noe. (klar over at med hormoner kan det føles ut som alt) For meg ble det å ta de tingene hvor hun hintet til eller var uenig i det som har med oppdragelse å gjøre. Da spesielt det som gjelder forskjeller før og nå. Som om at hun mener skjerm ikke hører hjemme i barns liv(satt litt på kanten), mens vi mener måtehold og at man bør forberede ungene på det som møter de - ikke det man skulle ønske møter de. Så lar jeg andre ting gå. Den stolen f.eks. Skjønner at hun ser på den som unødvendig fordi de klarte seg jo fint uten da de fikk. Kanskje da erkjenne at du ser at det ikke er nødvendig, men at det ser veldig praktisk ut og at det er noe du vil unne deg/dere.

Ellers kan det hende du kan tenke over hvordan du deler. Feks være tydelig på at det SKAL dere ha/gjøre - fordi. Og heller stille spørsmål hvis det er noe du faktisk vil ha hennes synspunkt på- for det kan jo være kjekt det og av og til.
Akkurat det med bodyen skjønte jeg ikke helt... var det noen grunn til at hun ikke ville kledd sin egen i? vet at det ikke var vanlig med body før..

Tenker at det kanskje ikke er nødvendig med en stor prat om det. Bare forsøke å være tydelig og bestemt på de tingen du virkelig mener er viktig. SÅ får du se når lille kommer hvordan det blir da. Lykke til!
 
Skal ikke forsvare henne, men tenker at hun kanskje ikke tenker over det hun sier og at det kanskje ligger en liten verdi i å prøve å si ifra.

Nå er det «bare» syv år siden jeg fikk første og 4 år siden andre, men hender jeg også i et ubevoktet øyeblikk kan ha litt teite kommentarer til førstegangs fødende i nabolaget. Hadde sikkert klart å buse ut med det med tripptrapp stolene også uten å tenke på noe annet enn at det sparer penger til noe annet. Vi har dog de nye da, av samme grunn som du nevner.

Også vet jeg ikke hvordan det er med den bodyen, men mye «mini» klær vokser de ut av på et blunk. Kanskje hun synes at det er mye arbeid for liten tidsbruk? Eller at den potensielt klør? Kanskje du finner ut når babyen er født hvorfor hun sier noe sånt. Eller så er det ikke noe hold i det, og da er det jo bra:D

Også har jo moren din også hatt barn og sikkert følt at hun mestret det godt. Selv om de tripp trapp stolene ikke er gode nok for deg. Så kan være hun også føler det litt som et angrep og har vært litt på hugget tilbake? Samme med det å vite kjønn. Om hun alltid har sett på det som best så føles det kanskje som et angrep når andre velger annerledes? Alle er jo litt sår når det kommer til hva man gjør med barna sine.
 
Til dere to som har kommentert sist; jeg er egentlig helt enig med dere. Det kan hende jeg bare trengte å se det fra en litt annen vinkel.

Jeg har ikke tatt det opp med henne og det er jeg glad for, for nå tenker jeg at det ikke hadde gjort noen noe godt uansett.
Jeg får heller prøve å si og fortelle ting på en annen måte - og kommer hun med noen slike kommentarer, får jeg bare tenke at hun egentlig ikke mener noe vondt med det.
Og ja - f.eks. det med bodyen, det kan godt hende at jeg skjønner hvorfor hun sa det hun sa, når vi begynner å bruke den.

Takk for gode ord og råd, jeg trengte å høre alle sammen :Heartred
 
Til dere to som har kommentert sist; jeg er egentlig helt enig med dere. Det kan hende jeg bare trengte å se det fra en litt annen vinkel.

Jeg har ikke tatt det opp med henne og det er jeg glad for, for nå tenker jeg at det ikke hadde gjort noen noe godt uansett.
Jeg får heller prøve å si og fortelle ting på en annen måte - og kommer hun med noen slike kommentarer, får jeg bare tenke at hun egentlig ikke mener noe vondt med det.
Og ja - f.eks. det med bodyen, det kan godt hende at jeg skjønner hvorfor hun sa det hun sa, når vi begynner å bruke den.

Takk for gode ord og råd, jeg trengte å høre alle sammen :Heartred
Sniker litt fra januargjengen:

Jeg har litt samme utfordring med storesøstra mi. Hun er veldig skarp, på grensa til frekk (ikke bare med meg), og skjønner det ikke selv. Hun kommer, uten unntak, KUN med negative svar/kommentarer med negativ grunntone hvis jeg sier noe om at jeg er gravid. Eksempelvis: jeg er 36år, hun mener det er veldig gammelt til å få barn, fordi hun mener 22 år er den beste biologiske tiden å få barn på (ikke så lett for meg å gjøre noe med det akkurat!). Da jeg sa jeg var glad for at en nabo har termin 2-3uker etter meg, og at det nå blir 5-6unger i aldersgruppen 0-3 år på feltet vårt kommenterte hun umiddelbart at 2.5år er en ENORM aldersforskjell for unger. Da jeg fortalte at det blir ei jente fikk jeg en lang harang om at det kun er gutt de kan se sikkert (for at jordmoren med spesialutdanning kunne se kjønnslepper var HELT feil). Og hver for seg er jo ikke kommentarene så gæli, men når det er konsekvent og hele tida blir det stritt.

I tillegg har hun nå planlagt å dra på jentetur med min beste venninne neste sommer. DET vil hun gjerne snakke MASSE om...

Jeg løser det ved å ikke snakke noe med henne om graviditeten. Men det er lettere med en uinteressert søster enn med en mor da.

Føler med deg.
 
Sniker litt fra januargjengen:

Jeg har litt samme utfordring med storesøstra mi. Hun er veldig skarp, på grensa til frekk (ikke bare med meg), og skjønner det ikke selv. Hun kommer, uten unntak, KUN med negative svar/kommentarer med negativ grunntone hvis jeg sier noe om at jeg er gravid. Eksempelvis: jeg er 36år, hun mener det er veldig gammelt til å få barn, fordi hun mener 22 år er den beste biologiske tiden å få barn på (ikke så lett for meg å gjøre noe med det akkurat!). Da jeg sa jeg var glad for at en nabo har termin 2-3uker etter meg, og at det nå blir 5-6unger i aldersgruppen 0-3 år på feltet vårt kommenterte hun umiddelbart at 2.5år er en ENORM aldersforskjell for unger. Da jeg fortalte at det blir ei jente fikk jeg en lang harang om at det kun er gutt de kan se sikkert (for at jordmoren med spesialutdanning kunne se kjønnslepper var HELT feil). Og hver for seg er jo ikke kommentarene så gæli, men når det er konsekvent og hele tida blir det stritt.

I tillegg har hun nå planlagt å dra på jentetur med min beste venninne neste sommer. DET vil hun gjerne snakke MASSE om...

Jeg løser det ved å ikke snakke noe med henne om graviditeten. Men det er lettere med en uinteressert søster enn med en mor da.

Føler med deg.

Huff, så strevsomt :sorry:
Jeg skjønner akkurat hva du mener, hver for seg er ikke kommentarene så ille, men når det blir hver eneste gang en sier noe så blir det slitsomt. Selv om en kan tenke at de kanskje ikke mener noe vondt med deg, egentlig.
Tenker at uansett, om det er søster eller mor, så er jo dette noe en ønsker å dele - gjerne hver minste lille ting.
Håper at ting blir bedre hos deg :Heartred
 
Huff, så strevsomt :sorry:
Jeg skjønner akkurat hva du mener, hver for seg er ikke kommentarene så ille, men når det blir hver eneste gang en sier noe så blir det slitsomt. Selv om en kan tenke at de kanskje ikke mener noe vondt med deg, egentlig.
Tenker at uansett, om det er søster eller mor, så er jo dette noe en ønsker å dele - gjerne hver minste lille ting.
Håper at ting blir bedre hos deg :Heartred
Jeg har vel egentlig funnet ut at det beste er å ikke dele noe med henne om det. Har nok av støtte fra venner og annen familie, så hun skal få «slippe». Hun gratulerte ikke mannen min engang da vi fortalte det. Da jeg sa det sa hun, med helt død, kald stemme: «Å. Så hyggelig.» og det var det.
Mamma, tante og svigermor er heldigvis helt fantastiske, og venner/naboer og, så jeg greier meg fint. Jeg og søstra mi er veldig ulike som personer- tror ikke vi hadde vært venner om vi ikke var i slekt, hehe.
 
Back
Topp