I-40590246
Flørter med forumet
jeg har merket pms lenge nå. Ikke vant med det. Kjenner jeg er så sliten og ustabil. Jeg fødte i uke 24 og det er så vondt å ha kommet så langt og nå være helt på bånn igjen
MA i uke 17, erfaringer?
- Trådstarter Svartsol
- Opprettet
Ja, det kan jo også være helt normale (men vonde) reaksjoner på det du har gjennomgått. Synes det var begrenset med god informasjon om dette å få på sykehuset. Fikk en generisk skriv om at de fleste føler seg bedre fysisk etter to-tre dager. Jeg var sykmeldt i til sammen 6 uker, og deretter 50 prosent i to uker, mener jeg, og den tida trengte kroppen min på å komme seg. Jeg opplevde også barselsymptomer, selv om jeg "bare" var kommet til uke 17. Og det er forståelig å føle seg motløs når man har brukt 24 uker på å gå gravid og så ender det i sorg og tap. Graviditet er ikke alltid en dans på roser, men man motiveres at premien man skal få til slutt...når det ikke blir sånn, ja, da er det jævlig tungt...!
JaForstår at det er tungt! Minnelunden kan du heldigvis besøke når du har tid og lyst.
Hvordan går det med deg, forresten?
Veldig opp og ned..Ja
Skjønner. Det er sånn her også.
I-40590246
Flørter med forumet
Jeg trodde faktisk ikke sånt kunne skje Jeg. Sikkert skikkelig blondt tenkt av meg. Jeg har fått beskjed om att jeg vill kunne bli gravid igjen og bare må ta tiden till hjelp. Men det er liksom både en god og en vond tanke. For uansett vill jo minne fra dette sitte. Og samtidig veit jeg att nå veit legene også hva som har skjer tidligere. Det gjør godt. Jeg vill jo forvente jeg blir godt fulgt opp. Fått beskjed f eks vill kunne søke på svangerskaps penger og ikke pushe meg selv på jobben som egentlig er noe krevende.
Ett spm, er det flere her som synes dagene svinger veldig? Att det kommer sånne bølger der sorgen er ekstra tung mellom noen dager der dagene føles bedre
Du er absolutt ikke "blond" for å tenke at dette ikke kunne skje. Det trodde ikke jeg heller, og det er vel et sunnhetstegn, egentlig.
Og ja, jeg synes dagene svinger veldig. Har du lest om sorg, for eksempel på sidene til lub? Der var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Mange trekker fram tosporsmodellen i sorg, der man veksler mellom å være orientert mot tapet og sorgen, og der man er orientert mot en slags gjenoppbygning. Det er sånn for meg i alle fall.
Mistet i februar og det svinger fortsatt mye.. Noen dager er helt svarte, andre dager er ok med svarte øyeblikk, mens andre dager igjen går veldig greit, men med sorgen liggende der. Har mye tankekjør. Tror det er vanlig å ha det sånn ganske lenge..
I-40590246
Flørter med forumet
Jeg går på noen medisiner og vært flere kveller der jeg glemmer å ta. Og så kan plutdelig komme på att ja jeg dusja etter gåturen men når vaska jeg egentlig håret sist? Jeg satte mat i ovnen og gudskjelov hadde jeg satt på en klokke. For jeg glemte av det.
Jeg sov veldig bra en periode men nå er det mer perioder da er våken og ligger der lenge.
Jeg har vært inne å lest på lub. Og det er veldig mye nyttig og fin info.
Det er godt vi er flere synes jeg. Men duveren å tungt dette er.
Jeg merker att mange ikke tar kontakt lenger og det er forstålig men samtidig så trist. Folkene på jobben sa att di skulle bli med å gå tur når jeg orker og det var bare å ringe. Men når jeg spørr så kan di ikke og når jeg ringer blir det lagt på og melding om att det passer ikke og personen skall ringe meg opp igjen. Men det skjer ikke.
Jeg er flink till å gråte når merker behovet kommer og jeg oppsøker venner og han viktige og fine mannen i livet mitt. Vi har det veldig fint sammen og ddg er også godt. Att vi snakker om gutten vår, det vi gledet oss till og det vi mistet. Vi snakker om framtidig og om planene våre. Om det fine vi har. Men føler litt att det forventes fra alle att nå hsr det gått syv uker snart så nå blir det fint å komme ut av bobla. Men jeg føler att
Det er to uker siden jeg begynte å søre ordentlig. I dag er det to uker siden vi begravet han. To uker siden jeg holdt han og klemte han en siste gang. På tirsdag er det 6 uker siden han ble født og døde liksom
Det er bare 6 uker siden. 6 uker siden livet snudde
Jeg sov veldig bra en periode men nå er det mer perioder da er våken og ligger der lenge.
Jeg har vært inne å lest på lub. Og det er veldig mye nyttig og fin info.
Det er godt vi er flere synes jeg. Men duveren å tungt dette er.
Jeg merker att mange ikke tar kontakt lenger og det er forstålig men samtidig så trist. Folkene på jobben sa att di skulle bli med å gå tur når jeg orker og det var bare å ringe. Men når jeg spørr så kan di ikke og når jeg ringer blir det lagt på og melding om att det passer ikke og personen skall ringe meg opp igjen. Men det skjer ikke.
Jeg er flink till å gråte når merker behovet kommer og jeg oppsøker venner og han viktige og fine mannen i livet mitt. Vi har det veldig fint sammen og ddg er også godt. Att vi snakker om gutten vår, det vi gledet oss till og det vi mistet. Vi snakker om framtidig og om planene våre. Om det fine vi har. Men føler litt att det forventes fra alle att nå hsr det gått syv uker snart så nå blir det fint å komme ut av bobla. Men jeg føler att
Det er to uker siden jeg begynte å søre ordentlig. I dag er det to uker siden vi begravet han. To uker siden jeg holdt han og klemte han en siste gang. På tirsdag er det 6 uker siden han ble født og døde liksom
Det er bare 6 uker siden. 6 uker siden livet snudde
Ja, det er trøst i fellesskapet, synes jeg. På den andre sida feller jeg noen tårer hver gang jeg ser et nytt innlegg her inne. Enda ei som må gjennom det, liksom.
Det er leit å lese at du opplever at mange ikke tar kontakt. Sorg kan føles så ensomt, så det er viktig å ha noen rundt seg innimellom.
Sorg tar den tida det tar. Kroppen skal også leges etter alt som har skjedd. Det fysiske tok tid for min del.
Jeg kjenner meg også igjen i det å være ukonsentrert og rote mer med ting enn normalt. Jeg har ADHD fra før, og den har ikke akkurat blitt bedre nå, for å si det sånn.
Jeg er glad for at du og mannen din har det fint sammen og kan dele både sorger og gleder. Det tror jeg er viktig.
I-40590246
Flørter med forumet
Det som er så synd også er att det liksom ikke snakkes så mye om. Husker hun ene på sykehuset som var der og fortalte att det ikke mer mer å gjøre spurte om hun kunne få gi meg ett armbånd for selv om babyen min døde så var jeg faktisk mamma jeg også. Føler mange glemmer litt att vi som mister fakrisk skall gå derifra og resten av livet våres uten denne babyene. Vi skall gravlegge babyen våres å. Jeg skall liksom på jobb igjen om noen dager og fortsatt usikker på hvor klar jeg egentlig er. Men får jo ikke mer sykemelding heller. Burde ikke være en dato for å sørge. Og det er jo en liten baby. Jeg fikk beskjed sorg ikke er godkjent grunn till sykemelding. Men blir kansje bedre å jobbe å få tankene på noe annet?
Det er drøyt. Selv om sorg i seg selv ikke er sykemeldingsgrunn, kan sorg gi psykisk ubalanse. Spontanabort er også en diagnose. Jeg var ikke FYSISK i stand til å jobbe i ukevis. Er det fastlege som sier dette?
Men om du er i form til det fysisk, og du tror det kan gjøre godt å jobbe, er det selvfølgelig i orden. Men at du ikke skal få sykemelding en liten stund om du føler du trenger det, synes jeg er direkte kvinnefiendtlig!
I-40590246
Flørter med forumet
Ja er fastlegen min som sier det. Hun sier hun kan gi meg gradert sykemelding men ikke full. Så tenker att må jobbe litt og øke mer og mer.
Håpe blir fort gravid igjen
Håpe blir fort gravid igjen
Seks uker er virkelig ingenting. Og tiden etter begravelsen synes jeg var grusom. Da var alt over og han var virkelig helt borte. Ingen hadde krevd at en dame skulle begynt å jobbe igjen seks uker etter fødsel av et levendefødt barn, så det er fælt at legen din prøver å presse deg tilbake på jobb allerede nå, når du har den store sorgen i tillegg.
I-40590246
Flørter med forumet
Takk begge to. Er bare så vanskelig å bruke ordene når er hos legen å. Så føler jeg ikke kommer noen vei
Det forstår jeg godt. Man føler seg jo så liten i slike situasjoner.
Kan du ha noen med deg?
I-40590246
Flørter med forumet
En venninne av meg blir med meg till legen i dag faktisk. Er så snodig for alle rundt meg er sånn «kom deg ut i jobb, det blir bare godt for deg» og så har jeg to venninner som i det hele ser stt jeg stenger mye følelser inne for tiden og ikke er helt klar. Så hun som skall bli med meg er hun jeg har sitti å Grini till på telefonen. Jeg å forstår jo jeg må på jobb igjen og att det blir godt. Men jeg tror jeg ikke er så klar som jeg på veldig gode dager tror. Og er tydelig att magen min stadig prøver å fortelle meg akkurat dette.
Jobber i ett yrke der det ikke bare er å gå å i fra, i perioder får man liksom ikke gått på do en gang fordi det ikke passer seg. Så det er ikke bare å gå når tårene kommer.
Jobber i ett yrke der det ikke bare er å gå å i fra, i perioder får man liksom ikke gått på do en gang fordi det ikke passer seg. Så det er ikke bare å gå når tårene kommer.
Det høres lurt ut å ha noen med seg. Alle rundt deg som sier at du må komme deg tilbake på jobb har kanskje aldri mistet et barn?