Samboern gidder ikke høre på meg og mener jeg overdriver alt, han har jo barn fra før så han tror han har fasiten på hvordan et svangerskap er. Normalt er jeg full av energi og får alt unna i en fei, men nå orker jeg ingenting, orker nesten ikke stå opp om morgen engang. Og matlysten eksisterer ikke lenger, kvalmen blir værre av bare tanken på mat.. Bekkenet mitt har begynt og tulle med meg allerede også, men det visste jeg kom til og skje for jeg har skjevt bekken og noe andre greier fra før så fikk beskjed om at når jeg ble gravid kom det til og bli mindre behagelig.. Og puppene mine kan ikke sees på engang, er så forbanna vondt. Må ikke glemme humøret heller, griner for alt hele tiden og blir sint etterpå, skulle ønske jeg kunne styre hormoner litt bedre. Men alt i alt så er jeg glad for symptomene jeg har, da kjenner jeg jo at spira tar sin plass men det hadde vært lettere med en samboer som viste litt forståelse og ikke mente at jeg overdriver... Dette ble langt og rotete men måtte bare få det ut