Lykkedans
Flørter med forumet
Ja, da kom en til det her punktet da og lagde en dagbok. Har gått mye frem og tilbake på om dette var noe jeg skulle, men ser at jeg må ha ut tankene rundt alt dette ett sted
Litt om min historie:
I 2008 da jeg var 18 år ble jeg gravid med ei lita jente, ganske uplanlagt, men det beste som skjedde. Henne ble født i uke 28+6 på grunn av svangerskapsforgiftning som gikk over til HELLP, og når henne kom hadde jeg akkurat fylt 19 år 2 mnd tidligere så ganske ung og uerfaren med en lite snill samboer på den tiden. Alt har bare gått bra med henne og meg i tiden etter.
I 2013 ble jeg gravid på nytt med en liten gutt, da også ikke helt planlagt. Her gikk alt kjempe bra og han ble født til termin juni 2014, frisk og rask.
I alle årene siden han så har det vært meg og gulla mine, noe som har vært helt perfekt. Jeg har hele tida hatt lyst på flere barn, men tenkt at jeg er heldig som har to friske herlige barn i livet mitt og med all den motgangen jeg har hatt med kjærester så viste jeg ikke om jeg orka å prøve meg ut igjen.
Sommeren 2023 møtte jeg da altså verdens herligste mann, som ble en del av livet til oss 3. Kunne aldri tru at jeg skulle være så heldig å møte min store kjærlighet
Og da på nytt kom jo ønsket om en liten til inn i tankene. Vi snakka mye om det og jeg slutta da på pilla i slutten av mai 2024, etter nesten 10 år med prevensjon. Syklusen som jeg trudde skulle bruke lang tid, var oppe og gikk med en gang. Så i juli 2024 satt den en liten prinsesse i magen som skulle da komme i april 2025, gledet oss masse til hu skulle komme. På OUL fikk vi beskjed om at henne desverre hadde noe feil på hjertet og vi ble sendt til Riksen to dager senere, hvor de bekreftet at dette var en alvorlig hjertefeil som ikke kunne fikses. Så 23.11.24 kom den vakre fine prinsessa stille til verden på Ahus, i uke 21+2. Hjertene våres ble knust
I tiden etter dette har fokuset vært på å få til å bli gravid igjen. Jeg har vært veldig på å si at ting går bra og at vi ser positivt fremover med muligheter for å prøve på nytt siden jeg fremdeles «bare» er 35 år, men sannheten er at jeg har det absolutt ikke bra…. Savnet etter den lille vi mista er helt ubeskrivelig vondt og vil bare ha henne tilbake.
Vi går nok inn i det som egentlig er PP2, da jeg egentlig ikke trur vi skal regne med tida fra senaborten til første mens. Så nå venter jeg kun på TR skal komme så vi kan starte med en ny runde. Den første PP har vært en berg og dalbane, da jeg har fått tester med streker på også har de blitt borte, får så å komme litt tilbake før de forsvinner igjen. Så nå har jeg konkludert med at det ikke gikk denne pp heller og vi tar helle fatt på neste med åpne armer![Red heart :heart: ❤️](https://cdn.jsdelivr.net/joypixels/assets/8.0/png/unicode/64/2764.png)
![Red heart :heart: ❤️](https://cdn.jsdelivr.net/joypixels/assets/8.0/png/unicode/64/2764.png)
Litt om min historie:
I 2008 da jeg var 18 år ble jeg gravid med ei lita jente, ganske uplanlagt, men det beste som skjedde. Henne ble født i uke 28+6 på grunn av svangerskapsforgiftning som gikk over til HELLP, og når henne kom hadde jeg akkurat fylt 19 år 2 mnd tidligere så ganske ung og uerfaren med en lite snill samboer på den tiden. Alt har bare gått bra med henne og meg i tiden etter.
I 2013 ble jeg gravid på nytt med en liten gutt, da også ikke helt planlagt. Her gikk alt kjempe bra og han ble født til termin juni 2014, frisk og rask.
I alle årene siden han så har det vært meg og gulla mine, noe som har vært helt perfekt. Jeg har hele tida hatt lyst på flere barn, men tenkt at jeg er heldig som har to friske herlige barn i livet mitt og med all den motgangen jeg har hatt med kjærester så viste jeg ikke om jeg orka å prøve meg ut igjen.
Sommeren 2023 møtte jeg da altså verdens herligste mann, som ble en del av livet til oss 3. Kunne aldri tru at jeg skulle være så heldig å møte min store kjærlighet
![Red heart :heart: ❤️](https://cdn.jsdelivr.net/joypixels/assets/8.0/png/unicode/64/2764.png)
![sad010 :sad010 :sad010](/styles/default/xenforo/site_smilies/smiley-sad010.gif)
I tiden etter dette har fokuset vært på å få til å bli gravid igjen. Jeg har vært veldig på å si at ting går bra og at vi ser positivt fremover med muligheter for å prøve på nytt siden jeg fremdeles «bare» er 35 år, men sannheten er at jeg har det absolutt ikke bra…. Savnet etter den lille vi mista er helt ubeskrivelig vondt og vil bare ha henne tilbake.
Vi går nok inn i det som egentlig er PP2, da jeg egentlig ikke trur vi skal regne med tida fra senaborten til første mens. Så nå venter jeg kun på TR skal komme så vi kan starte med en ny runde. Den første PP har vært en berg og dalbane, da jeg har fått tester med streker på også har de blitt borte, får så å komme litt tilbake før de forsvinner igjen. Så nå har jeg konkludert med at det ikke gikk denne pp heller og vi tar helle fatt på neste med åpne armer
![Red heart :heart: ❤️](https://cdn.jsdelivr.net/joypixels/assets/8.0/png/unicode/64/2764.png)